Spraytan er det nye svart

rachel-dolezal-tease-today-6-150616_4fd8db45b81e93f14a94716b43d01058.newsletter-600x338 (Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 19. juni.)

Er den spraytannede, vanærede og forhenværende NAACP-lederen Rachel Dolezal svart likevel?

11. JUNI BLE TREDJE sesong av «Orange is the New Black» sluppet, den overmåte populære Netflix-serien som blant annet tar for seg amerikanske rase- og klasseprivilegier innenfor rammene av et kvinnefengsel, der alle de nyankomne fangene – svarte, hvite og alle imellom – ikles de karakteristiske oransje uniformene.

Samme dag, i det som nesten kunne vært et usedvanlig velkoreografert reklamestunt, ble Rachel Dolezal (37) intervjuet på fjernsynskanalen KXLY i delstaten Washington. Dolezal, professor i afrikanske studier og leder av den lokale avdelingen for The National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), hadde i februar anmeldt en «hate crime» da kontoret hennes mottok en truende pakke i posten. Pakken var imidlertid ikke poststemplet, og politiet konkluderte med at pakken måtte være postlagt av enten postmannen eller noen av kontorets egne ansatte. Hva var Dolezals kommentar til utviklingen i saken? Dette var bakgrunnen for intervjuet med den lokale fjernsynsstasjonen.

Men snart tok intervjuet en uventet vending. Kanskje hadde tv-reporteren hørt noen «gode, ubekreftede rykter», eller kanskje det bare var den litt ubestemmelige, oransjetonede hudfargen til Dolezal som gjorde utslaget, for plutselig spurte han, ikke så rent lite framfust: «Are you African-American?» Eller på norsk: «Er du svart?»

Spørsmålet ble altså rettet til en av lederne i USAs mest kjente organisasjon for svartes rettigheter, og jeg er neppe alene om jeg karakteriserer konfrontasjonen som ganske klam og ubehagelig. Og verre skulle det bli: «I don’t understand the question», svarte Dolezal før hun avbrøt intervjuet og raste inn på en klesbutikk i nærheten. En taktikk som selvfølgelig ikke løste noe som helst. For snart sto de blendahvite foreldrene hennes frem og viste til sine svenske, tyske og tsjekkiske røtter. Barnefotografier av en blondhåret ung jente dukket også opp, og attpåtil et mislykket søksmål fra 2002 der Dolezal gikk til sak mot Howard University for å diskriminere henne for å være hvit(!).

Et bilde tegnet seg: Rachel Dolezal var en «raseopportunist» som approprierte vekslende raseidentiteter etter hva hun til enhver tid var tjent med. Hvit den ene dagen, svart den andre. Hennes karriere var en pågående maskerade av «svarte rekvisitter», rastafletter og utilrådelige mengder spraytan, som til slutt førte henne like til topps i NAACP. Sannelig, oransje er det nye svart!

Noen stormfulle dager senere (16. juni) snakket den nå forhenværende NAACP-lederen ut hos tv-personlighet Matt Lauer i det som festlig nok heter «The Orange Room». Skjebnen har som kjent sans for ironi. Dolezal fremholdt at hun «identify as black» og at hun aldri har forsøkt å forlede eller bedra noen. Den aldrende, svarte mannen hun hadde posert med på bilder og omtalt som «min far», var hennes far i ordets ideelle forstand, fikk vi vite. Kan hende er all viraken rundt Dolezal likevel godt for noe, for eksempel at vi får en mer opplyst og nyansert samtale om «rase» og hva som konstituerer «hvit» og «svart». For det koker ikke ned til noe så enkelt som «etnisitet» og «arvemateriale». Akkurat som i tilfellet Caitlyn (Bruce) Jenner er kategoriene porøse og grenseoppgangene gjenstand for stadige forhandlinger. «Kvinne», «mann», «kjønn» og «rase» er dynamiske størrelser som skapes i et sosialt rom.

Ikke minst når det gjelder kategorien «svart» eller «afroamerikaner» bør dette være innlysende: Det handler ikke om antall pigmenter, men om en identitet som tradisjonelt – og fremdeles! – sorterer nederst i det amerikanske samfunnshierarkiet. Et skjebnefellesskap bygget på historiske erfaringer og en overhengende håpsfortelling om at «the arc of the moral universe is long, but it bends towards justice» (Martin Luther King).

Å redusere denne identiteten til et spørsmål om fysiske kjennetegn er med andre ord helt meningsløst. Som også mange afroamerikanere, riktignok litt spøkefullt, sier: «Den første svarte presidenten var Bill Clinton». Betyr det at Dolezal faktisk er svart; all den tid hun identifiserer seg som svart, har jobbet for svartes rettigheter i en årrekke, ektemannen og adoptivbarna er svarte, og omgivelsene har oppfattet henne som svart? Hva er det som eventuelt taler imot det? Oransjefargen?

Her vil mange møte seg selv i døra. Kan hende er hun svart likevel?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s