Intet menneske er en øy

Real-Madrid-v-Getafe-007

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 29. mai.)

Alle vil styre sin egen tv-hverdag. Og alle vil være del av et fellesskap. Dette er direktesendingens paradoks.

LØRDAG KVELD HANDLET store deler av Norges befolkning i én felles bevegelse. Noen minutter før klokken ti grep 114 000 nordmenn unisont etter fjernkontrollen, spurte kanskje sidemannen «hvor i helsike er denne Max-kanalen?», zappet febrilsk mellom de altfor mange kanalene kabelselskapet har prakket på dem, før de omsider, i et saliggjørende sekund, så gjenskinnet av den grønne, vakre gressmatten. Det lovede land. De var fremme!

Om noen satt på en sky og tittet ned på oss, der vi satt i våre opplyste stuer, må det ha vært et besnærende syn. Øyeblikket da hele nasjonen spontant strakte seg etter fjernkontrollen. Alle disse stuene, på hver sin knaus, visst hører de sammen!

Kanskje var det slike tanker som for gjennom hodet på Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre lørdag kveld. Glemt var det utilrådelige besøket på Grandiosa-fabrikken noen dager i forveien, som kan suge livsmotet ut av noen hver. Nå var han opprømt. Dette var et folk han kunne tenke seg å lede! Et folk med «sammenhengskraft».

Men så gikk det litt over stokk og stein for Jonas. I henrykkelsen over det vidunderlige som utspilte seg på tv-skjermen foran ham, var det som om fingrene ble helt ustyrlige. Tweeten som skulle krone det umistelige øyeblikket da nasjonen handlet som et koordinert kollektiv, spente ben på seg selv: «Ronaldo ut – Øsegaard inn; det danket glatt ut MDG!!», skrev han.

MDG som i Miljøpartiet De Grønne? I en klargjørende tweet fem minutter senere – da øyeblikket for lengst var passert – rettet landets neste statsminister MDG til Melodi Grand Prix (MGP). Også «Øsegaard» var en inkurie. Han mente selvfølgelig Ødegaard, den 16 år gamle gutten som for et år siden debuterte i Tippeligaen da han kom inn for den 37 år gamle sliteren Péter Kovács, men som nå, i et byks fra eventyrene, erstattet selveste Cristiano Ronaldo på Estadio Santiago Bernabéu.

For det var naturligvis Martin Ødegaards debut for Real Madrid som utløste «folkevandringen» lørdag kveld. Totalt sett var det flere tv-seere som zappet over til oppgjøret mellom Real Madrid og Getafe, enn dem som allerede befant seg der. På det meste fulgte 170 000 fotballkampen på Max. Før Ødegaard ble byttet inn i det 58. minutt, lå seertallene på rundt 77 000.

Dette forteller oss flere ting. For det første at Eurovision-seeren ikke er av det lojale slaget. Hele 114 000 norske Eurovision-seere smatt ut bakdøren så fort det meldte seg et attraktivt alternativ på en annen kanal. Dette viser at Grand Prix-generalene ikke bør sove altfor godt om natten. Deres publikum består av opportunister; troløse tv-tittere i et «åpent forhold» som fort kan finne på å bli med en annen hjem om sjansen byr seg.

Så lenge den lineære tv-tittingsmodellen består – der kosen ved å se på tv er overordnet hva det nå er som faktisk går på tv – vil Eurovision være sikret et stort publikum, så fremt de er såkalt best option.

Spørsmålet er imidlertid hvor lenge den lineære tv-tittingsmodellen vil bestå. «On demand»-regimet – der folk kan se akkurat hva de vil når de vil – verver nye «strømmere» hver eneste dag, som har null tålmodighet med de etablerte kanalenes ferdigkuraterte programoversikt.

På den annen side kringkastes Eurovision direkte. I en tid der den samtidige samtalen i sosiale medier er en integrert del av tv-tittingen, taler dette til melodikonkurransens fordel. Ulikt andre programmer og serier kan ikke tittingen settes på vent eller utsettes. Den som trykker på pauseknappen for å rekke et raskt toalettbesøk eller hente pizzaen i ovnen, har i praksis meldt seg ut. Tv-bildene og den løpende samtalen på twitter og facebook er ikke lenger i synk.

Fryktelig ergerlig når blåskimmelosten har rent over kanten og brent seg fast i bunnen av komfyren, og sort, illeluktende røyk brer seg i rommet og noen må skynde seg å deaktivere røykvarsleren og det litt brennkvikt, men til syvende og sist direktesendingens forse og eksistensberettigelse – og grunnen til at senderettighetene til disse arrangementene blir stadig dyrere. Mange dommedagsprofetier skal skrives om det tradisjonelle tv-mediet, men direktesendingen av samtidige begivenheter vil bare styrke seg.

Fordi den spiller på lag med Jonas Gahr Støre og en hær andre frivillige informasjonsarbeidere i sosiale medier, som umiddelbart kan gjøre 114 000 Grand Prix-seere oppmerksom på hva som skjer på Santiago Bernabéu.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s