Innkrøket i seg selv

eve-anna-lea-merritt

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 15. mai.)

Annonsesvikt og fortellingen om papiravisens død kan ha bidratt til å gjøre en allerede selvsentrert bransje enda mer opptatt av sitt eget ve og vel.

TORSDAG 7. MAI SATT VGs kommentatorpar Frithjof Jacobsen og Anders Giæver på et hotellrom (eller «en mellomledersuite», som de selv kalte det) i Bergen og spilte inn «Giæver og Joffen», en ukentlig VG-podkast der de to oppsummerer siste ukes nyheter, som denne uken blant annet innbefattet et «prisras» over VG, angivelig av en slik størrelsesorden at de to kommentatorene var «nesten beskjemmet». Eller som Giæver noe lakonisk bemerket: «Kan ikke de andre få noen priser også, liksom?»

Deretter diskuterte paret hendelsen der to terrorister ble skutt og drept idet de angrep en karikaturutstilling i Texas. «Har du gjort deg noen tanker om hva det gjør med bransjen vår?», spurte Joffen, et spørsmål du antagelig er nødt til å være journalist for å finne på å stille.

«Altså, jeg tror ikke vi skal være så ensidig opptatt av det», innvendte Giæver. «Det er nok en tendens til at litt for mange kaller seg Charlie og forsøker å stjele litt av glorien og martyrdommen til [satiremagasinet] Charlie Hebdo.» Han minnet om at journalister flest bør være litt mer varsom med å tilskrive seg selv en «aktørrolle», men i stedet «beskrive det som skjer» på likefremt vis.

Amen, tenkte jeg. For dette er noe av grunnen til at «Giæver og Joffen» er verdt å følge med på. Skarpe, lettbeinte analyser, evnen til selvransakelse og harseleringen med journalistikkens «aktørifisering» av seg selv, eksemplifisert ved at den norske mediebransjen hvert år deler ut mer enn tusen(!) priser til seg selv.

Men skjebnen har sans for ironi, og det Giæver antagelig ikke visste noen ting om der han satt på en mellomledersuite «preget av sen åttitallsluksus» og appellerte til journalistikkens edle utoverblikk, var at flere av kollegene på andre siden av vannskillet drev med det stikk motsatte. For samme dag publiserte VG saken «Dette mener kjendisene om VG», sånn apropos at avisen dro hjem fra årskonferansen til Mediebedriftenes Landsforening med uhorvelig mange utmerkelser og diplomer.

Det er lett å gjøre seg morsom på bekostning av journalistikkens narsissisme. Journalister er som kjent den standen som gir hverandre flest priser for mot og tapperhet – langt flere enn det soldater, ambulansepersonell og politi blir tildelt.

I et historisk perspektiv går dette innoverblikket hånd i hånd med selve journalistikkens mandat. Samfunnets granskere må nødvendigvis vokte hverandre også. Det kan imidlertid argumenteres for at annonsesvikt og papiravisens bebudede død har forsterket noen iboende trekk hos mediene og bidratt til å gjøre en allerede selvsentrert bransje enda mer opptatt av sitt eget ve og vel.

Prisinflasjonen er sånn sett et sikkert nedgangstegn. Den galopperende prisindustrien – den nye ågervirksomheten – forsørges av en vedvarende, eksistensiell krisestemning hos mediene, og livnærer seg på deres nød og bekreftelsesbehov.

Slik har Wien-baserte Norbert Küpper – som ikke kan et ord norsk – tjent seg rik på hvert år å dele ut sin egenkonstruerte «European Newspaper Award» til et utall norske redaktører som mer enn gjerne betaler den nødvendige «forsikringspremien» som kreves for å bli kåret til «Europas beste lokalavis».

Men nå skal jeg vokte meg for å bli grinete. For det finnes jo tilfeller der «aktørifiseringen» av mediene er av det gode. Og her vil jeg trekke frem TV 2-innslaget der Italia-korrespondent Sonja Skeistrand Sunde rapporterer direkte fra bryggekanten i Augusta på Sicilia. Når hun forteller om barna som har flyktet over Middelhavet og begjærlig kaster seg over de små juiceboksene de får utlevert ved ankomst, klarer hun ikke å holde tårene tilbake. Hun legger hånden vekselvis foran munnen og på brystet mens hun med skjelvende stemme forsøker å fullføre resonnementet sitt.

Denne noe overraskende vendingen ble naturligvis plukket opp av TV 2-desken, som frontet den med overskriften: «Barnas opplevelser gjorde sterkt inntrykk på TV 2s reporter».

Men her, kjære leser, kommer det ingen vittighet eller sarkasme fra denne skribenten. Tvert om, Augusta-reportasjen til Skeistrand Sunde er stadig den reportasjen fra flyktningekatastrofen i Middelhavet som har gjort sterkest inntrykk, mye takket være en reporter som selv fikk en «aktørrolle».

Eller som programleder Arill Riise sa: «Takk, Sonja. Så forstår vi litt mer.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s