Den italienske jobben

 

beta-film_1992_stefano-accorsi

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 8. mai.)

Mani pulite bar med seg drømmen om en ny italiensk politikk. I stedet dukket Silvio Berlusconi opp. TV-serien «1992» viser hva som skjedde.

I 2012 LA EN SPRINGFLO hele sytti prosent av Venezia under vann. Store nedbørsmengder og havvann som ble skylt opp av kraftig vind, gjorde at vannstanden steg med halvannen meter. De siste årene har disse oversvømmelsene, godt hjulpet av klimaendringene, blitt stadig vanligere. I tillegg synker byen jevnt og trutt.

Allerede på sekstitallet ble derfor det såkalte «Moses»-prosjektet vedtatt, et omfattende dikesystem som skulle redde «Adriaterhavets dronning» fra sin våte og uunngåelige undergang. For å få fortgang i flomvernet bevilget italienske myndigheter for tolv år siden rundt 40 milliarder kroner til prosjektet.

En pengesum som stilte høye – ja, altfor høye! – krav til integriteten hos byens byggherrer, kontraktører og politiske ledelse.

For utfallet er kanskje kjent. Sjefen for «Moses», som fremdeles er langt unna ferdigstillelse, ble pågrepet allerede for to år siden, siktet for korrupsjon, utpressing og hvitvasking. Og i fjor sommer fikk han selskap av byens borgermester, Giorgio Orsoni, som ble arrestert i en storstilt aksjon der hundrevis av politibetjenter beslagla verdier for mer enn 320 millioner kroner.

Forskjellen på himmelen og helvete, sa du? I himmelen er politikerne fra Sveits, og elskerne fra Italia. I helvete er politikerne italienske og elskerne sveitsiske.

TV-serien «1992», hvorav syv av ti episoder p.d. er tilgjengelig på HBO Nordic, utspiller seg mot dette italienske bakteppet av sex og politikk. Tiden er imidlertid skrudd vel tyve år tilbake, til begynnelsen av 1990-tallet og den største korrupsjonsskandalen av dem alle, Tangentopoli («bestikkelsesbyen»).

Et italiensk traume som kanskje best kan sammenlignes med amerikanernes Watergate – en snikende erkjennelse av å være moralsk bedervet og at fordervelsen går helt til topps.

Historien begynner i Milano i 1992 (sesong to og tre skal etter planen foregå i henholdsvis 1993 og 1994) og følger seks ulike skjebner som hver på sitt vis trekkes inn i den stadig mer altomfattende etterforskningen kalt «Mani pulite» («rene hender»).

Slik blir vi kjent med Veronica Castello, den smellvakre gledespiken hvis fremste kapital er kroppen; den hovmodige businessmogulen som tror han er hevet over både lov og ekteskapsløfter; den marihuanaglade datteren som plutselig arver farens forretningsimperium; damemagneten Leonardo Notte som glisende triumferer i grenselandet mellom reklame, fjernsyn, underliv og politikk; den desillusjonerte Irak-veteranen som med et trylleslag havner i politikken.

Og til sist den unge, hevngjerrige politimannen som har fått HIV etter en skjebnesvanger blodoverføring – en skarp metafor for Il male italiano («den syke italiener») og korrupsjonens gjennomsyrende vesen. Som HIV-sykdommen kan den saktens holdes i sjakk, men aldri kureres.

Karakterene er fiktive, men flettes inn i en finstemt tidskoloritt med høyst reelle hendelser og bikarakterer, som forhørsdommer Antonio Di Pietro og den umiskjennelige Silvio Berlusconi.

For dette er rene hender-aksjonens store paradoks: Forsøket på å få bukt med det italienske korrupsjonsbeistet Tangentopoli beredte grunnen for en nasjonal vulgærpopulisme i form av Forza Italia, Lega Nord og en jevn strøm fordummende TV-underholdning. (Anbefaling: dokumentaren «Videocrazy» om fjernsynsutviklingen under Berlusconi.)

Eller som Italia-kjenner Simen Ekern i Morgenbladet skriver: «Mani pulite bar med seg drømmen om en ny politikk. I stedet fikk Italia Silvio Berlusconi (…) som skulle vise at han bare hadde perfeksjonert forgjengernes måte å overse skillet mellom ditt og mitt på.»

Serieskaperen Ludovica Rampoldi fikk ideen til «1992» da han så en episode av «Mad Men» der annonsegeniet Donald Draper får i oppdrag å selge Richard Nixon til amerikanske husmødre. 

«Da jeg så den scenen følte jeg at det var selve nøkkelen til å forstå de siste tyve årene av italiensk poltikk», uttalte han til magasinet Hollywood Reporter. Nøkkelen lå i triangelet tv, politikk og reklame. Drøm, salg og forestillingsevne.

I «1992» er det på tilsvarende vis Draper-ekvivalenten og førsteelskeren Leonardo Notte som fungerer som fødselshjelper for Silvio Berlusconi, takket være hans enestående evne til å fornemme hvilken vei vinden blåser, og deretter formulere et salgsvennlig tilsvar.

Som Draper har heller ikke Notte så mye godhet til overs for andre mennesker – men en helt makeløs evne til å forstå dem. Og til å si akkurat det de vil høre. Derfra er veien kort til å kunne salve kommende statsledere.

Om det er disse lederne italiensk poltikk trenger, er imidlertid et helt annet spørsmål.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s