Fedrenes synder

Bloodline-Sam-Shepard-Ben-Mendelsohn

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 17. april.)

På beachen med brødrene Karamasov. Netflix-serien «Bloodline» går i dialog med verdenslitteraturen.

«FEDRENE SPISER SURE druer, og barna får dårlige tenner.» (Esek. 18, 2).

Netflix-serien «Bloodline», som ble sluppet i sin helhet 20. mars, er ikke uten svakheter. Kvinnerollene er underutviklet, midtpartiet er i seigeste laget og innledningsvis halter eksposisjonen; seriens premiss bruker akkurat litt for lang tid på å sette seg. Likevel vil jeg ikke nøle med å utrope sagaen om The Rayburns til årets beste serie, et bekmørkt familiedrama med krim- og thrillerelementer.

Scenen er Florida Keys – et geografisk grenseland mellom karibisk uskyld og amerikansk hedonisme, der levende og døde båtflyktninger fra Cuba skylles i land blant mangroveskog og hvite strender.

Tilbake til dette øylandskapet vender også Danny, Rayburn-familiens sorte får og uromoment. Dermed settes blodsbånd, arvekonflikter, begravde hunder og gamle fortielser i spill.

«’Hamlet’ møter ’Hotel Cæsar’», skrev Asbjørn Slettemark, og var inne på noe vesentlig. Den utvungne blandingen mellom høy og lav; indre familieanliggender, eksistensielt drama og en stadig mer nærgående ordensmakt – mot en illevarslende himmelhvelving.

Når man først skal henvise til verdenslitteraturen, er det imidlertid vel så naturlig å trekke inn 2. Mosebok («Herren din Gud (…) hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd»); Ibsens «Gjengangere» («Fedrenes synder hjemsøkes på barna»); eller kanskje aller helst: «Brødrene Karamasov» (1880), den siste av Fjodor Dostojevskijs store romaner.

Som i «Bloodline» lurer en krimgåte i bakgrunnen mens familiedramaet utspiller seg i forgrunnen, tilskyndet av maktvakuumet som oppstår når den vellystige faren – familiens autoritære og karismatiske overhode – segner om og dør.

De samme motivene finner vi igjen i «Brødrene Karamasov»: Den altoverskyggende faren; dynamikken mellom tre brødre (Aljosja, Mitja og Ivan); reforhandlingen av rett og galt (Ivan: «alt er tillatt når Gud er død»); utelatelser fra arveoppgjør (Mitja mener seg snytt for 3000 rubler); og den fatale hjemkomsten. Både romanen og Netflix-serien åpner med at sønnene – som alle har valgt radikalt forskjellige leveveier – vender tilbake til familiegodset.

«Brødrene Karamasov» kan også leses som et forsøk på å komme til rette med Ivans gudsfornektelse; hvordan finne mening i en gudløs tilværelse? Det samme meningsbegjæret finner vi et ekko av i «Bloodline»; over likene av ihjelbrente cubanere som menneskesmuglerne har sett seg tjent med å sette fyr på.

«Den som spiser sure druer, skal selv få dårlige tenner» (min uth.), skriver Jeremia, og innevarsler en «ny pakt» som setter Esekiels ord til side (Jer. 31, 31). Her ligger kimen til individualismens tidsalder, der den enkelte er sin egen lykkes smed og skaper sin egen fortelling. Likevel er det som om noe butter imot. Mennesket er fritt, men også ikke.

For på ryggen til den individuelle frigjøringen klebet den biologisk-deterministiske vendingen – tenk «Hjernevask» – seg fast. Om ikke foreldrenes valg forfølger sønnen, så gjør genene det.

Ibsens «Gjengangere» er symptomatisk for denne forskyvningen. Farens valg (oppsøke prostituerte) manifesterer seg i en rent fysiologisk arvesynd (syfilis) hos sønnen Osvald, hvis sykdomstilstand blir stadig verre.

Og noen år senere introduseres det psykoanalytiske perspektivet, der mennesket er bundet til en metaforisk mast av fordekte og unevnelige hendelser i fortiden. Et bejublet, kunstnerisk uttrykk for dette er TV-serien «Sons of Anarchy» (2008-2014), der protagonisten «Jax» arver en lurvete motorsykkelklubb (og en genetisk hjertefeil) av faren.

Det samme teoretiske rammeverket gjennomsyrer «Bloodline». Det man ikke snakker om setter premissene. Dagen i dag er bare en avdekking av gårsdagens fortielser; en floke av uløste konflikter som bærer over i neste ledd. Far som slo far som slo far som slo far. I en slagserie som kimer gjennom generasjoner.

Kanskje var det Esekiel som hadde rett hele tiden. Når fedrene spiser sure druer, er det til syvende og sist barna som får dårlige tenner.

Advertisements

One thought on “Fedrenes synder

  1. Tilbaketråkk: Snart senker natten seg | h. nyhus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s