Det store etegildet

Drapers_Barber_Shop_Martinsville

(Trykket i BT og Stavanger Aftenblad, 10. april.)

Podcaster om podcaster demonstrerer medievirkelighetens umettelige appetitt på seg selv.

 

KAN VI LEVE AV Å klippe håret til hverandre? I 2009 skrev Thomas Seltzer en kommentar i Morgenbladet om «kommentatortyranniet». Med en snedig analogi viste han til kommentatoren som stilte seg ved siden av frisøren og simultankommenterte frisyren til frisøren mens frisøren friserte. Denne kommentatoren – «snerket på sivilisasjonskaka» – kunne tjene som symbol på 00-tallet, mente Seltzer. Et tiår som ikke produserte annet enn representasjon av produksjon, og der «en hel generasjon (…) lærte at det er langt smoothere å leve av å kommentere det andre produserer enn å produsere noe selv».

Om prategaloppen og kommentatorsnerket var uappetittlig for seks år siden, har ikke kakaoen blitt noe mer lettfordøyelig de siste par årene. Bandkollega Knut Schreiner uttalte for noen uker siden at «praten er den nye rocken», og overalt denne vinteren har podcaster om tv-serier dukket opp; program hvis eneste og eksplisitte ærend er å være en «hub» for samtaler om hva de involverte har sett på tv den siste tiden. Verken mer eller mindre.

Og sannelig, her sitter jeg og skriver om disse igjen!

Dette selvforsynende økosystemet av innbyrdes meningsutveksling fikk i høst sitt første monument da det amerikanske nettmagasinet Slate lagde en egen podcast om podcasten «The Serial». Det sier en hel del om fenomenet «The Serial», men også en god del om meningsproduksjonens økonomiske potensial. For faktum er at dette «snerket på sivilisasjonskaka» er ganske «klikkgenererende». Og ikke minst «kostnadseffektivt». Talk is cheap.

Og dette er nok noe av bakgrunnen for at NRK Radio og VG i tur og orden det siste halvåret har begynt å lage egne tv-seriepodcaster.

I tillegg har du Aftenpostens egen tv-seriesatsning «Serieskolen», som er akkurat så fresh og gatesmart som du kan forvente når tanta legger sin vekt bak en ny «dille». I fjor vinter fantes også «Serieshow» på BTTV, og «Serieuniverset» på NRK1.

Marienlysts egen tv-seriepodcast sorterer som et friskt overskuddsprosjekt under P2-programmet «Salongen» – med alt det innebærer av impulsivitet og lave skuldre. Podcasten så dagens lys da «The Serial»-feberen herjet som verst. Da programserien var over – ikke med et brak, men med et klynk – kunne NRKs podcast-podcast uten omsvøp konverteres til en tv-seriepodcast. Dette er jo podcastens forse og forutsetning: Dens smidighet og gjør-det-selv-etos. En slags lydbølgens fanzine.

Alt du trenger er noen stemmer, et tema folk kan relatere til (tv-serier er smalltalkens minste felles multiplum), en mikrofon – og vips: du har en podcast! I alle fall formelt sett.

For selv om noen og enhver kan opprette en podcast i løpet av en seminarhelg, betyr det jo ikke at den nødvendigvis er verdt å lytte til.

Hvilket bringer meg til VGs nye tv-seriepodcast «Popcorn», som så dagens lys 27. mars. Første episode var i all hovedsak viet til «The Jinx». Ja, du leste riktig. I all omstendelighet tok programleder Kristine Hellesland og makker Axel Haugan på seg oppgaven med å introdusere lytterne for dynastiarvingen Robert Durst på et tidspunkt der dokumentarserien hadde spilt ut alle sine seks akter og der det allerede var tolv dager siden moderavisen hadde meddelt at den samme Durst var pågrepet av FBI.

Derfor blir man nødt til å spørre: Hva er det VG innbiller seg? At folk som er interessert nok i tv-serier til å laste ned en podcast om tv-serier, er så akterutseilte at de ikke er ferdig med «The Jinx» (premiere 8. februar) for lengst?

Om det hjelper, kan VG trøste seg med at bladet KK først i forrige uke(!) ble oppmerksom på verdens mest omtalte podcast det siste året. «Har du hørt om Serial?», spurte de sine lesere, og la til: «Men hva i huleste er en podkast?».

Her er det selvfølgelig mulig å skyte inn et hjertesukk over vår tids omdreiningshastighet, der allting er passé nesten før det er publisert. Eller sitere diktet «Mere fjell» av Rolf Jacobsen («så står de der / og står og står / så du har noen å legge pannen inntil»).

Og joda, kanskje er det til å bli litt sørgmodig av – hvordan denne jordkloden uvegerlig spinner og spinner – men faktum er at den gjør det, og at mediene, hvis eksistensberettigelse er at de til enhver tid er à jour, må forholde seg til dette omdreiningsregimet.

For om mediebransjen skal leve av å kommentere håret til hverandre, skylder vi i det minste å gjøre det i samtid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s