Lyset vinner

carav10

(Trykket i Dagbladet, 4. april.)

Hvor sannsynlig er det egentlig at Jesus stod opp fra de døde? Feil spørsmål.

 

O COME ALL YE FAITHFUL, bli med til Jerusalem! Året er 30 e.Kr., eller der omkring. Tenk deg at en teknologisk begavelse utenom det vanlige er forutseende nok til å montere et overvåkningskamera i graven til Jesus. Ville denne hypotetiske Reodor Felgen-skikkelsen ha fanget Jesu oppstandelse på tape? Ville han på den tredje dag ha vært i besittelse av tidenes mest oppsiktsvekkende filmsnutt?

Nei, selvfølgelig ikke. For Jesu oppstandelse er ikke et spørsmål om empiri. Oppstandelsen – om den fant sted! – tilhører en annen del av virkeligheten, en annen erkjennelseskategori.

Teologen Rudolf Karl Bultmann (1884–1976) uttrykte det for eksempel slik: «Myten kan ikke kritisk elimineres, men må eksistensielt interpreteres.» Bultmann betrakter oppstandelsen som en rent symbolsk størrelse – som like fullt er evig og sann. Her er «løsningsforslaget» knyttet til antikkens ideer om det uforanderlige og abstrakte. Han legger en gresk fortolkningsnøkkel til grunn.

Den kirkelige hovedstrømmen, ved for eksempel Karl Barth, Regin Prenter og forhenværende pave Benedict XVI, knytter seg i stedet til et dualistisk, jødisk sannhetsbegrep. Hos disse ivaretas oppstandelsens historisitet samtidig som dens annerledeshet vektlegges.

Der Platon – ved å introdusere en egen idéverden – legger et nærmest demonstrativt livsfjernt sannhetsbegrep til grunn, er den jødiske sannheten et mer praktisk og erfaringsrelatert ord. Her er Sannhet det vi kan stole på, det som holder, det som er pålitelig.

Det er derfor du kan finne slike formuleringer i tidligere oversettelser av Bibelen: «den som gjør sannhet»; «den som er av sannhet» (mine uth.). Eller: «Alle hans gjerninger er sanne (…)» (Daniel 4,37). Historien er altså ikke en mer eller mindre tilfeldig skueplass for åpenbaringen av sannheter – snarere er det slik at sannheten blir til gjennom historien.

Forvirrende? La oss bringe inn en marxist. Franskmannen og filosofen Alain Badiou (f. 1937) er som Richard Dawkins en ubendig ateist, men holder seg med et sannhetsbegrep som rommer mer enn at det eneste som eksisterer, er det som kan testes og observeres (et sannhetskriterium som spenner bein på seg selv, da den metodologiske naturalismen ikke selv kan observeres).

Tenk på den du elsker. Du vet – forhåpentligvis! – at du elsker ham eller henne, og du vet at det er sant. Men du kan selvfølgelig ikke påvise det i et laboratorium. Du kan saktens oppgi noen grunner til at du elsker vedkommende, men det vil ikke ta deg hele veien. For andre kan skrive under på de samme grunnene – uten at de vil gå så langt som å erklære sin kjærlighet. På samme vis med oppstandelsen, forklarer Badiou. Den kan på ingen måte påvises eller fotograferes, men den kan være sann likevel.

For sannhet har ikke bare med informasjon og data å gjøre, det sanne kan også være noe du «kjenner», noe relasjonelt, som bare de involverte kan godtgjøre for. Her kommer det jødiske sannhetsbegrepet inn. Den som gjør sannhet! Du gjør noe sant når du elsker et annet menneske.

For å klargjøre opererer Badiou med begrepet «sannhetshendelser» (événement). For Badiou er tro en slitesterk lojalitet til en «hendelse» det er umulig å sette navn på eller begripe innenfor konteksten den oppstår i. Slike «sannhetshendelser» finnes i ulike former og størrelser og kjennetegnes av sin annerledeshet, skriver Badiou. Han nevner blant annet Kristi oppstandelse, sekstiåtterbevegelsen, den franske revolusjonen og den kinesiske kulturrevolusjonen.

Å bli menneskelig – og ikke bare en biologisk celleklump – innebærer en lidenskapelig forpliktelse til en slik åpenbaring, hevder Badiou. Det lyder som et ekko etter Kierkegaard, som skrev at «troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap». Denne tilslutningen er sannhetshendelsen. Uten tilslutning fra subjekter, ingen hendelse. Og omvendt: ingen sannhetshendelse, ingen tilsluttende subjekter. Sannheter og subjekter konstituerer hverandre i en gjensidig invitasjon. Slik et (godt) ekteskap konstitueres av to mennesker som elsker hverandre.

Sannhet er slik sett et samfunn av troende. Igjen: et relasjonelt anliggende. Det er derfor det blir meningsløst å spørre om Jesu oppstandelse er sannsynlig eller ikke. For tro er tillit og tilslutning – ikke et prosentanslag. Det som er sant, er det man er sammen om. Slike sannhetshendelser er for Badiou like virkelige som det vi ellers går rundt og tar for gitt. De kan så visst ikke observeres, men det gjør dem ikke mindre pålitelige.

Den britiske litteraturkritikeren og marxisten (enda en!) Terry Eagleton bruker det engelske ordet troth om slike «sannhetshendelser», som kan bety både tro og sannhet. Men, som han skriver, man kan jo forsøke å legge frem denne typen resonnementer for Dawkins. Da blir man, ironisk nok, møtt med et krav om at Bibelen må leses bokstavelig fordi den fremsetter empiriske påstander som må leses pålydende.

Mange vil kalle oppstandelsestroen anstaltmakeri, flukt og selvbedrag. Et utslag av menneskets uavlatelige evne til å dikte seg ut av forgjengelighet og død; et gigantisk reisverk av poesi og drøm, men uten noen som helst forankring i det vi omtaler som «virkeligheten». Og hvem vet, kanskje har de rett.

Men håpet er det som lever «på tross av». «Vi lever i tro uten å se», skriver Paulus (2. Kor. 5,7). Oppstandelsestroen har derfor i seg et element av «enn om» eller «tenk om». Tenk om mørket bare er en overgang (det hebraiske ordet for påske, «pesach» betyr forbigang) og at det finnes et morgenlys!

«Ein må skilja mellom ideologiens ’slik er det’ og kunstens ’enn om det var slik’. Religionen er ein stad i mellom», skriver Jan Inge Sørbø i boka Til trøyst (2013). «Den tilbyr ei tolking som høyrer til trua sitt rike, og har difor eit element av ’enn om’ i seg. Misser den det heilt, kan den bli ideologi, og då får vi små tyrannar som Enok og store tyrannar som Khomeini, som gjer religionens sanningar til hard justis.»

Bøtt er brøden, død er døden. Hver påskemorgen gjentas det samme: Graven er tom! Det er ikke en ideologisk læresetning, hard justis eller en påstand om empiri, ei heller en besvergelse. Nei, det er en tillitserklæring; slik brudeparet sier «ja» til hverandre i vitners påhør. Ikke fordi de kan «verifisere» eller «dokumentere» kjærligheten, men fordi de tror på den, setter sin lit til den – og kjenner at den vil seire.

Eller som det heter i den siste scenen av tv-serien «True Detective»:

Rust: «(…) It’s just one story. The oldest.»

Marty: «What’s that?»

Rust: «Light versus dark.»

Marty: «Well, I know we ain’t in Alaska, but it appears to me that the dark has a lot more territory.»

(…)

Rust: «You’re looking at it wrong, the sky thing.»

Marty: «How’s that?»

Rust: «Well, once there was only dark. You ask me, the light’s winning.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s