Den stille helg

978x

(Trykket i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad, påsken 2015.)

Det var den norske hviletidsbestemmelsen Fredrik Skavlan forbrøt seg mot.

 

FORRIGE TORSDAG SIGNERTE guvernør og mulig presidentkandidat i 2016, Mike Pence (R), en ny lov i delstaten Indiana, som etter forskriften skal beskytte den religiøse finfølelsen til den enkelte borger.

Men som flere kritikere har bemerket: Loven går også svanger med en diskriminerende effekt. For heretter kan for eksempel enhver konditor, fotograf eller blomsterdekoratør påberope seg «religiøs frihet» og nekte sine tjenester til det homofile paret som ønsker å gifte seg.

Den nye loven utløste derfor et skred av protester. Hillary Clinton uttalte at det var «en trist dag»; og popartisten Miley Cyrus twitret noe om at Indiana-guvernøren var «an asshole». Wilco avlyste en konsert i delstaten, og San Francisco-ordføreren forbød byens ansatte å foreta jobbreiser til Indiana med mindre det var «absolutt nødvendig».

Søndag var Mike Pence gjest i «This Week» på ABC. Programleder George Stephanopoulos presset ham hardt og stilte det samme spørsmålet hele seks ganger: «Har jeg forstått loven rett om jeg sier at en dekoratør heretter kan nekte å selge blomster til et homofilt par?», spurte han, og hver gang svarte Pence på noe helt annet. Det er kanskje unødvendig å legge til at det hele ble en ganske klam seanse.

For min del var det likevel mest av alt timingen som fascinerte. Amerikanerne ser «This Week» søndag formiddag – på et tidspunkt der norske journalister og politikere har timeout, og der det ville vært et alvorlig brudd på alle nasjonale hviledagsbestemmelser å utsette en politiker for noe annet enn spørsmål om skiløping. (Unntaket som bekrefter regelen: «Søndagsavisa» på NRK P2.)

Forrige ukes #skavlan-gate er et eksempel på nettopp dette. Mange av klagene til NRK sprang ut av en form for politisk indignasjon («Skavlan ville aldri behandlet en annen partileder på samme vis!»), men disse innringerne utgjør tross alt en liten og eiendommelig gjeng. 

Når Skavlan-episoden vakte slik oppstandelse og ble en snakkis på tvers av partipolitiske skillelinjer, skyldes det at den også fikk drahjelp av dem som reagerte på tross av sine politiske preferanser.

Professor i pedagogikk, Stein Erik Ulvund, kan tjene som symbol på denne arten: På Twitter var han ivrig med å poengtere at han ikke på noe som helst vis deler verdenssynet til Sverigedemokratene, men at Skavlans «behandling» av partiets leder likevel var egnet til å vekke anstøt.

Lignende reaksjoner har preget fortellingen om forrige ukes Skavlan-episode. Skavlan var i overkant tøff, yppal og pågående. Og på den andre siden står en engere krets som applauderer nøyaktig det samme. Bra, Fredrik! Gi ham inn!

Begge sider har altså slukt det samme narrativet – at Skavlan brettet opp skjorteermene. Men er det riktig?

Neppe. For faktum er at Åkesson slett ikke fikk spesielt røff behandling. Medieviter og stipendiat UiB, Magnus Hoem Iversen, har finstudert intervjuet og funnet at det er atskillig mykere enn en gjengs partilederutspørring på NRK eller TV 2. Eller et hvilket som helst annet intervju, for den del.

Du tror meg ikke? Let opp Mah-Rukh Alis utspørring av Rødt-leder Bjørnar Moxnes. Eller da TV 2-kollega Arill Riise spurte Hanna Marcussen, forhenværende talskvinne for Miljøpartiet De Grønne, om partiets syn på selfangst.

Eller da Siv Jensen hele syv ganger fikk det samme spørsmålet («Hva er norsk kultur?») i «Politisk kvarter». Eller da forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen nektet å svare på om – og eventuelt hvor lenge – hun har kjent til e-tjenestens hemmelige arkiv.

Eller da Helga Pedersen, nestleder i Arbeiderpartiet, ble stilt til veggs i Stortingets vandrehall med spørsmålet: «Står partiet fast på at lengeværende asylbarn skal prioriteres for utsendelse?» Journalist Anders Magnus ga seg ikke før han hadde stilt spørsmålet 24(!) ganger.

Det er dette som er kritisk, pågående journalistikk. Fredrik Skavlans konfrontasjon med Jimmie Åkesson stiller i en helt annen kategori.

Den som vil bli klokere på den siste ukes Skavlan-oppstandelse, må derfor lete et annet sted enn i spørsmålene.

For det var aldri utspørringen som sådan som ga kraft til #skavlan-gate. Kraften lå i timingen. Seremonilederen Fredrik Skavlan forrådte en forventning om «Skavlan» som et fredsælt overgangsritual til helgen, og i dette tilfellet en ikke hvilken som helst helg – men inngangen til «den stille uke».

Og der har selv fromme amerikanere større toleranse enn oss.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s