Den bortkomne sønn

7222848-high_res-.jpg

 

(Trykket i Bergens Tidende, 6. mars.)

Både «Frikjent» og «The Missing» er påminnelser om hvor varsomt serieskapere skal ferdes rundt historiske forelegg.

 

 

DA EN AV BRØDRENE mine var to og et halvt år gammel, forsvant han. Han kom til rette tyve minutter senere, men jeg kan fremdeles mane frem opplevelsen. Sol, sjø og måkeskrik. Parasoller, frykt og redsel. Mor og far, som stadig mer paniske løper rundt og alarmerer de andre badegjestene. Fremmede mennesker som hiver seg rundt for å hjelpe til. Annonseringen over callinganlegget: Er det noen som har sett en liten gutt med beige selebukse og blå T-skjorte? Minuttene som sleper seg over sanden. Iskremen som smelter nedover fingrene.

Så viste det seg at han bare hadde ruslet bort til det nærliggende jernbanemuseet for å ta de gamle lokomotivene nærmere i øyensyn, den vesle nerden.

Og nå er det min tur til å være far til en liten guttunge med overdreven interesse for tog og annen kollektivtransport. I det siste har derfor dette barndomsminnet presset seg frem i bevisstheten. Ikke minst da jeg så den første episoden av «The Missing» på TV 2 denne uken, om den britiske gutten Oliver («Olly») på fem år som blir borte fra foreldrene under et ferieopphold i Frankrike.

En vellaget og gjennomført kvalitetsserie, bevares, men også en serie som påkaller den aller største aktsomhet. For den første episoden var ganske enkelt en rystende, ja skakende tv-opplevelse.

Selv ble jeg sittende ytterst på stolen, mens min samboer reiste seg og gikk. Dette klarte hun rett og slett ikke å se på. Begge klemte vi barna våre litt lenger den kvelden.

Serien er tidligere sendt på BBC og har klare paralleller til den såkalte Madeleine-saken, om den nesten fire år gamle jenta Madeleine McCann som forsvant under en familieferie til den portugisiske Algarvekysten i 2007. Ledet av de britiske avisene akselererte saken raskt fra en nasjonal til en global mediebesettelse, og bare fire uker etter forsvinningen fikk Madeleines katolske foreldrepar audiens hos paven. Åtte år senere pågår etterforskningen fremdeles.

Det samme tidsintervallet finner vi i «The Missing». Serien følger to parallelle handlingsforløp: forsvinningen i 2006 og farens desperate forsøk på å gjenoppta saken da nye spor dukker opp åtte år senere. Sorgen har tatt knekken på ekteskapet, og der hans fraskilte kone etter beste evne forsøker å se en annen vei; har Tony stadig blikket fiksert på den lille franske byen der Olly forsvant.

Den samme spenningen mellom fiksjon og virkelighet finner vi i den andre TV 2-premieren denne uken: dramaserien «Frikjent». Her er attpåtil det uoppklarte krimelementet eksplisitt uttalt.

Der produsentene bak «The Missing» har vært påpasselige med aldri å nevne Madeleine-saken høyt, men simpelthen latt den klinge stumt i bakgrunnen, har «Frikjent»-skaperne åpent tilkjennegitt sitt historiske forelegg i Birgitte Tengs-saken, der «fetteren» i årene siden 1995 vekselvis har vært dømt, frikjent, semidømt og semifrikjent.

«Frikjent» setter det samme juridiske spindelvevet i spill; der skyld, soning, straffeansvar og «erstatningspliktig» henger sammen i en uavklart helhet. Aksel Nilsen (Nicolai Cleve Broch) er blitt dømt, så frikjent – og derfor ingen av delene – for drapet på ungdomskjæresten Karine.

Etter tyve år som fremgangsrik forretningsmann i Kuala Lumpur vender han tilbake til hjembygden Lifjord for å redde hjørnestensbedriften Solar-Tech. Og dermed bråvåkner det slumrende bygdedyret. Hva er det han innbiller seg? At jussen har det siste ordet?

Tengs-familien har tidligere uttrykt forståelse for at deres tragedie kan inspirere til fiksjonshistorier, men forrige helg gikk familiens advokat John Christian Elden ut i Dagbladet og uttalte at TV 2-serien lå «så tett opp til virkeligheten» at det kunne påføre foreldrene «belastninger». Det var særlig bunadsbildet av Karine – som alluderer til Birgittes konfirmasjonsbilde – han syntes var «unødvendig» og «egnet til å gi assosiasjoner». «Bildet er med sin likhet åpenbart egnet til å påføre foreldrene til Birgitte belastninger», sa han.

Både «Frikjent» og «The Missing» er sånn sett, på hvert sitt vis, påminnelser om hvor sensitivt det er når kunsten imiterer livet; om hvor varsomt det må tråkkes i grenselandet mellom fiksjon og virkelighet.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s