Led meg ikke inn i fristelse

house-of-cards-season-3-poster

(Trykket i Bergens Tidende, 27. februar.)

«House of Cards» lærte oss å fråtse i tv-serier. Men til hvilken pris?

 

I DAG SLIPPES TREDJE sesong av «House of Cards», Netflix-serien som introduserte oss for «binge-watching», eller seriefråtsing, da den første sesongen ble sluppet en masse i 2013. Hva, alle episoder på én gang? Blir du ikke firkantet i øynene? Må du ikke ut og trekke «frisk luft»?

Visst er vi en nasjon av turgående puritanere, men ikke verre enn at fråtsemodellen slo godt an hos oss. Som Oscar Wilde sa: Jeg kan motstå alt unntatt en god cliffhanger.

For to uker siden gjorde derfor HBO Nordic det igjen. Krimserien «Bosch», om den like deler hardkokte og bløthjertede etterforskeren Harry Bosch, ble sluppet i sin helhet. Ti episoder; vær så god, forsyn deg!

Takk som byr! sa jeg og slukte dem rått. Kanskje hadde det noe med Monika-saken å gjøre, som traff meg i mitt aller mykeste punkt: pappahjertet. Drevet av sin rettferdighetssans, motstandskraft og forakt for inkompetente autoriteter har Harry Bosch visse fellestrekk med varsleren Robin Schaefer. Voktere av den tynne blå linjen.

Hieronymus «Harry» Bosch, oppkalt etter den nederlandske maleren, spilles av Titus Welliver, som mange vil gjenkjenne («shit, hvor har jeg sett ham igjen?»), men neppe huske navnet på. Du har sett ham i «Deadwood», «Sons Of Anarchy», «Lost» og «CSI», for å nevne noe.

«Bosch» bygger på den klassiske krimserien til Michael Connelly og er adaptert til fjernsyn av Eric Overmyer, som har blant annet «Treme» og «The Wire» på cv-en. Også denne gangen er det seriens overordnede ark som er poenget. Hver enkelt episode har ingen enkeltstående dramaturgi, men er et vilkårlig antall scener som forankres i det store, overhengende narrativet.

Med andre ord: en fortellingsform som korresponderer godt med fråtseimperativet, der seeren kan sette de ulike scenene i sammenheng i løpet av en oversiktlig tidsperiode, for eksempel en regnværshelg.

Dette helt i tråd med føringene lagt av Connelly, som i tillegg til å ha skrevet det litterære forlegget er seriens «co-creator». Som han sier til USA Today: «When I write chapters, I don’t want readers to stop. I want them to try another one, and that’s how I want viewers to watch the show.»

Forfatteren tar altså til orde for at seeren jafser i seg serien i løpet av kortest mulig tid, nettopp slik distributøren (Amazon/HBO) har lagt opp til.

Denne titteforskriften står imidlertid i skarp kontrast til hovedrolleinnehaverens anbefaling: «I like to watch something and let it sort of gestate» (vokse, modne), sier Titus Welliver til Philadelphia Daily News.

Og her tror jeg han setter fingeren på noe vesentlig. Det er en grunn til at katolikkene kategoriserer fråtsing som en av de syv dødssynder. Å overbelaste fordøyelsessystemet har sin pris.

Dette er gjerne det første argumentet mot «bingewatching»: Episodene trenger å puste, sies det. Alt som skjer under himmelen, har sin tid. Bare den som tålmodig vandrer sammen med en serie, vil stå ansikt til ansikt med dens dypere klangbunn. Salig er den som ikke forhaster seg.

Jeg karikerer, for jeg synes dette argumentet smaker av prestekrage og humørløs overlærermentalitet. Da har jeg mer sansen for en annen innvending: føljetongaspektet, der ventetiden og det sosiale spillet rundt hver episode er en del av verket.

NRKs «Kampen om tungtvannet» er et ferskt eksempel på en serie som ble flettet sammen med mediefortellingen som omga den. Den hadde neppe blitt en like stor suksess om den ikke var blitt utgitt stykkevis og delt, med innlagte pauser som lot seerne komme à jour og bygge opp forventninger i fellesskap.

Tilsvarende med «True Detective», «Game of Thrones» og, eh, «Mammon», som alle har vært velsignet med en vedvarende og selvforsynende buzz i sosiale medier. Ikke minst fordi de porsjoneres ut – uke for uke. Og i mellomtiden kan meddiktningen løpe fritt.

«House of Cards»-modellen ofrer denne intertekstualiteten på den store premierefestens alter. I én rask vending trekkes hele sceneteppet til side. Til stor fanfare – men påfølgende stillhet.

Det er en modell som har tjent dem vel, bevares. Men det er like fullt grunn til å spørre hva serien kunne ha vært om distribusjonen var litt mer påholden og inviterte oss seere til å delta underveis.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s