På ramme alvor

hqdefault

(Trykket i Bergens Tidende, 13. februar.)

Forestill deg at fjernsynet behandler politikk like alvorlig som fotball og langrenn.

«DET GÅR DA IKKE an å gå søndagstur på en mandag!?» Jon Herwig Carlsen og Kjell Kristian Rike gir seg ende over. Thomas Alsgaard går sitt livs løp, men de to herrene i kommentatorboksen får det ikke til å rime. Den litt forsofne stilen til Alsgaard forvirrer dem. Det ser jo så lett og uanstrengt ut! Dette kan da aldri i verden gå fort!?

Da Alsgaard passerer for mellomtid og forspranget til Bjørn Dæhlie og Mika Myllylä bare har økt, kan paret knapt tro sine egne øyne. «Det er helt ubegripelig», gjentar Rike. «Helt ubegripelig», «helt ufattelig».

Sekvensen er symptomatisk for sportskommenteringen på nittitallet. Verken Rike eller Carlsen er i stand til å skjønne hvorfor Alsgaard går fort, men de kompenserer med rikelige mengder entusiasme.

Fraværet av tekniske termer er også betegnende. Det er aldri snakk om dobbeldans, padling eller enkeldans – bare «fri teknikk». Begrepsapparatet begrenser seg til å avgjøre om løperen ser «pigg» ut eller ikke, og om vedkommende har «god glid».

Spol frem til 2015 og NM på Røros, der kommentatorparet Jann Post og Torgeir Bjørn kan redegjøre for de individuelle treningsoppleggene til totalt ukjente løpere. De tyve årene i mellomtiden er fortellingen om kommentatoryrkets profesjonalisering.

Fra limericks og opprømt formidlingsglede til vitenskapstermer og fagsjargong. Fra «festesmøring» til «ising i rubben», «flytende fluor» og «japansk gallium».

Denne vitenskapeliggjøringen ser vi også spor av i fotballens kommentatorboks. Arne Scheie – ære være ham – kan utvilsomt mye om fotball, men han kan ikke så mye om spillets luner. Med unntak av den evinnelige henstillingen om at det forsvarende laget for Guds skyld må ha en mann ved stolpen på cornere, var normative fremstøt aldri en del av hans repertoar. Av legning var han nærmere «Kvitt eller dobbelt»-deltageren enn treneren.

Derfor tilhørte også Scheie en utdøende rase de siste femten–tyve årene av sitt virke. Både som hopp- og fotballkommentator. Under Scheie og Espen Bredesens regime formelig skrek NRKs hoppsendinger i språklig avmakt; hvert hopp var bare en variasjon over hopperens oppvekstkommune og mye eller lite «trøkk ned i skia».

Men ingenting demonstrerer det utvidede begrepsapparatet bedre enn fotballen. Både tidsskriftet Josimar og Sky Sports-programmet «Monday Night Football» (MNF) er symptomer på en sportsjournalistikk som tar seg selv stadig mer alvorlig. Der førstnevnte har gitt fotballen et litterært og bevissthetsutvidende språk; har MNF dannet skole med sin vitenskapelige, ja nær sagt erkjennelsesteoretiske tilnærming til fotballen. Ledet av to spillere hvis fremste egenskap på banen var deres nysgjerrighet, er hver mandagssending en reise lenger inn i fotballens mysterium. Hva er en god presslinje? Hva konstituerer et godt soneforsvar? Hva er den falske tierens eksistensberettigelse?

Her hjemme har de samme verktøyene fungert best i hendene på fotballpedagogen Ronny Deila, som pleide å gi Champions League-sendingene til Viasat et sårt tiltrengt løft før han forsvant til Celtic.

Hvilket reiser spørsmålet: Hvorfor finnes det ikke et eneste TV-program som tar politikk like seriøst? Se for deg hvordan Deila forklarte og gestikulerte; hvordan han gjorde rede for de underliggende «teoriene» og strategiske avveiningene – mens han tegnet piler og viste.

Hvorfor finnes det ikke noe tilsvarende program for politikk? Der ekspertene for eksempel «fryser fast» en politisk uttalelse og drøfter dens teoretiske, retoriske og ideologiske forutsetninger. Kall meg en drømmer, men jeg tror markedet er der.

I stedet er det som om idretten og politikken har byttet plass. Mens fotball og langrenn behandles med tiltagende mengder alvor, har den politiske diskursen blitt mer og mer preget av spill. Igjen er språkbruken symptomatisk: den politiske samtalen invaderes av sportsmetaforer. Politiker A «er i form» og har «fintet ut motstanderen», mens politiker B har «snublet på oppløpet» og må «bite i gresset». Med sin nærhet til tabellens logikk har derfor meningsmålinger – med sine «formkurver» og små forskyvninger fra uke til uke – blitt en egen journalistisk sjanger.

Du trenger ikke å ha forlest deg på Noam Chomsky for å erkjenne at dette til syvende og sist er et demokratisk problem. Legg merke til selvtilliten og detaljkunnskapen når mannen i gata – homo sporticus – diskuterer sport. Takket være sportssendingene er begrepsapparatet påfallende finmasket.

Hvorfor er ikke den samme mannen i stand til å diskutere politikk på presist og informert vis?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s