Medaljens forside

Ofqu220JRNiXWUsnIdTubAahukjye2xPRoGWpZHNH17A

(Trykket i Bergens Tidende, 6. januar.)

Så nær, men akk så fjern. NRK-serien «Verdens beste skijenter» lover tilgang til de innerste gemakker. Mon det.

 

«For oss har det vært en bevisst strategi å holde medier og andre på avstand», sier Egil Kristiansen, hovedtrener for de norske «langrennsjentene». Han kryssklippes med fortellerstemmen til skuespiller Ingrid Bolsø Berdal. Nå skal det bli andre boller, lover hun: «Nå gjør landslaget et unntak. Vi skal få være med der alle andre må holde seg unna.»

Bli med inn, bak fasaden, for første gang. Dette er premisset for «Verdens beste skijenter», som sendes på NRK1 hver torsdag. Premieren hadde 921 000 seere, noe som tilsvarer en seerandel på nesten femti prosent.

Den høye oppslutningen er ikke uventet. Sjangerens løfte om at seeren får være «flue på veggen» inne «på kammerset» hos «de norske idrettsheltene», der «alle andre må holde seg unna», har utvilsomt et sett besnærende kvaliteter. En pirrende form for fjernsyn som kjæler med seerens lengselsfulle blikk mot det som ligger bak horisonten. Eller i dette tilfellet: Det som ligger bak kommunikasjonsavdelingens blendingsgardiner.

Det rare er at ingen har tenkt på dette tidligere. Det var først da TV 2 «knabbet» tv-rettighetene til Sotsji-OL at femmilsslukeren på Marienlyst begynte å røre på seg. Der NRK har dyrket myten om granskog, stavbrekk og treski, så fotrappe TV 2 umiddelbart dokumentarpotensialet i dagens utøvere.

«Best i verden», «Sirkus Northug», «Vinnerskalle» (Aksel Lund Svindal) og «Skiskytterkongen» (Ole Einar Bjørndalen) er bare noen av seriene som er tilgjengelig på TV 2 Sumo. Så iherdig er TV 2s innsats at det nesten er fristende å se den i lys av den famøse «Rikets tilstand»-episoden der Bjørn Dæhlie og andre nasjonalskatter ble hengt ut som dopingbrukere. Slik begynte en lang natts ferd mot Canossa. Ikke langt igjen nå, Gerhard Helskog!

At NRK og TV 2 ønsker å titte bak sceneteppet hos Therese Johaug, kommer neppe som en overraskelse. Motivasjonen ligger i journalistikkens vesen. Spørsmålet er hvorfor langrennsledelsen og Johaug sier ja. Hva er det de får igjen for det? God karma? Lønn i himmelen?

Langrennssjef Åge Skinstad letter noe på sløret i et intervju med VG 3. januar. «Vi er i underholdningsbransjen og har ingen ting imot å slippe folk innpå oss så lenge det blir gitt en seriøs fremstilling.»

Tilforlatelig nok? Ikke helt. Problemet er knyttet til formuleringen «så lenge det blir gitt en seriøs fremstilling». I dette vilkåret ligger kimen til det som gjør «Verdens beste skijenter» til et besynderlig stykke norsk fjernsynshistorie: en ubestemmelig blanding av brandingstrategier og «content marketing» for Norges skiforbund og hver enkelt utøver, ikledd et slags journalistisk, dokumentarisk ferniss.

Tidvis henrivende og god tv, bevares; men like fullt en litt ekkel opplevelse. Fornemmelsen av å ha solgt smøret sitt uten å få betalt.

Prisen for å få være med «der alle andre må holde seg unna» er nemlig å stige inn i et rom som allerede er befolket av en horde markedskonsulenter, informasjonsarbeidere, sponsoragenter og kommunikasjonsrådgivere. Disse menneskene er ikke slemme, men de har helt andre interesser å ivareta enn det journalisten har. De driver ikke med journalistikk, men det motsatte. De er portvoktere, og deres valuta er tilgang. For å sikre «en seriøs fremstilling» krever de en hånd på rattet i bytte mot «access all areas».

Å filme bak forhenget er det muliges kunst, og denne kjøpslåingen er en del av all sportsjournalistikk. Begge parter trenger hverandre like mye og forenes i en mer eller mindre stilltiende pakt om at «I rub your back, you rub mine». I «Verdens beste skijenter» er imidlertid denne overenskomsten så brautende formidlet at hele konstruksjonen knaker i sammenføyningene, noe som gir seg utslag i et slags kroppslig ubehag. Det er noe som skurrer med «Verdens beste skijenter».

Seriens dokumentariske preg skaper den estetiske dokumentarfølelsen, men helt uten sjangerens kritiske blikk. I stedet fortoner programserien seg som en eneste lang feel good-maraton. Eller som Åge Skinstad foretrekker å kalle det: «en seriøs fremstilling».

Det mest interessante med «Verdens beste skijenter» er derfor det som ikke vises, og det som ikke sies. Seeren blir sittende og fundere over hva som ligger igjen på klipperommet; det som angivelig ikke var «seriøst» nok.

Stikk i strid med programmets intensjon og innsalg om full åpenhet.

I stedet avspises vi med en serie pseudobegivenheter innenfor en slags hermetegnsvirkelighet: Der full tilgang er «full tilgang»; uten filter er «uten filter»; og journalistikk er «journalistikk». En mediert virkelighet der vi møter to av Norges heteste sponsorobjekter, henholdsvis «Marit Bjørgen» og «Therese Johaug».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s