Hvem tror du at du er?

konolavvmikrofonene-2

(Trykket i Bergens Tidende, 9. januar.)

Mellom autoritetstro og uregjerlig. Hverdagslig og høytidsstemt. Nyttårstalen tester den norske folkesjelen.

 

«JEG VIL PÅ INGEN MÅTE sammenligne meg med kongen, men forbundet bør be ham abdisere for Norges beste», sier generaldirektøren i Hydro, Axel Aubert (Stein Winge) i tv-serien «Kampen for tungtvannet», som hadde premiere sist søndag.

«Kongen er vel strengt tatt Norges overhode?» nøler hans underordnede, en noe forfjamset Bjørn Henriksen (Dennis Storhøi). Hva er det sjefen står og sier?

«Da denne bedriften ble bygget, hadde Norsk Hydro i flere år et større budsjett enn det norske nasjonalbudsjettet», forklarer Aubert.

Hvem vet, det er kanskje uunngåelig at norske ledere utvikler et slags gudekompleks. For det er slik de behandles. Som Aftenpostens Thomas Boe Hornburg skriver i kommentaren/skriftemålet «En tørrlagt leders erkjennelser» (2. januar): I Norge er leder «noe man er utvalgt til». Den norske næringslivskulturen dyrker ledelse som en nådegave; et «iboende talent» et fåtall mennesker – de utvalgte få – «har i seg» og som de er «født til». Og som derfor må honoreres tilsvarende, fordi «de er verdt det». Med så oppblåste selvbilder, skulle man tro at disse fallskjermene ikke var nødvendige, si!

Slik er den norske ledelseskulten anno 2015. Man kan bli revolusjonær av mindre.

Forestillingen om den salvede lederen kan også forklare kringkastingssjef John G. Bernanders famøse nyttårshilsen i 2006. For første og hittil eneste gang snakket NRK-lederen direkte til det norske folk. Om kongen og statsministeren kunne, så kunne vel han også?

Da kritikken kom («hvem tror han at han er?»), var han imidlertid snar med å underspille sin egen rolle. Det var den norske dugnadsånden™ som hadde fylt ham: «Det var en utrolig sjarmerende redaksjonsansvarlig, Ragnhild Fjørtoft, som trengte å fylle de tre minuttene inn mot midnatt. Hun hadde et veldig trangt budsjett, så hun spurte meg om jeg kunne ønske godt nytt år.» (Nettavisen, 28.4.2012)

Mon tro om ikke den nye kringkastingssjefen, Thor Gjermund Eriksen fra Groruddalen, ville løst denne «ledelsesutfordringen» litt annerledes.

For den norske lederen svinger seg i en lunefull tarantella-dans med nordmannens janusansikt. Han som står med lua i den ene hånden, og som hytter med den andre neven – på samme tid. I dette spennet skal den norske nyttårstalen gjøre opp status og stake ut en kurs for det kommende året.

Talen har sitt historiske forelegg i krigen. Både kong Haakon, kronprins Olav og statsminister Johan Nygaardsvold holdt nyttårstaler til det norske folk via BBCs norske avdeling i London. På Marienlyst satt Vidkun Quisling og gjorde det samme. Den som synes kong Haralds «Tolkien-tale» i 2012 («Når krigeren Aragorn i Ringenes Herre skal reise ut for å kjempe det godes kamp mot det onde (…)») befant seg litt vel langt ute i fantasyland kan for moro skyld sjekke ut Quislings nyttårstale bare noen få måneder før han ble henrettet: «Tiden arbeider for oss», insisterte han. Hele talen fra denne parallelle virkeligheten er tilgjengelig på UiB-nettsiden «Virksomme ord».

Samme år, på årets siste dag, var det igjen kong Haakons tur til å tale til nasjonen: «De siste fem år har jo krigen medført at jeg ved årsskiftet har måttet tale til dere i radio fra London, og gleden er derfor desto større i dag, når jeg atter kan tale over vår egen kringkasting her hjemme (…)».

Og siden har det ikke vært et eneste avbrudd i tradisjonen. Den første tv-talen ble holdt 1. nyttårsdag 1961, da NRK Radio fikk selskap av NRK Fjernsynet. Det er denne arverekken dagens statsminister Erna Solberg skriver seg inn i. Mandatet er klart: Hun skal gi oss en fornemmelse av nasjonal helhet og felles identitet.

Erna vil sikkert kalle det en «ledelsesutfordring», men åtti års fartstid gir ritualet en sølvblank patina hun kan støtte seg på. Det er jo dette som kjennetegner et ritual. Det er en fastlagt ramme, og det som rammes inn, er et vindu mot det universelle; mot det som ligger bortenfor ordene.

Dette er kanskje grunnen til at behovet for ritualisering ikke ser ut til å avta med økende sekularisering. Det borgerlige ordforrådet kan oppleves som fattig og utilstrekkelig. Vi trenger en avveksling i form av et symbolmettet, høytidsstemt og gjentakende språk.

Ritualets rytmiske og repetitive aspekt er det imidlertid forbausende få som har fått med seg. I sosiale medier gjorde ledere og andre «begavelser» seg vittige på Ernas bekostning fordi hun gjentok frasen «gjøre en forskjell» hele ni ganger.

Men det grepet var vel strengt tatt det beste med hele talen. Iallfall langt å fortrekke fremfor Jens Stoltenbergs månestyrtende aforismer: «I dag henger ikke de gamle i et horn på veggen, de henger over PC-en.» 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s