Prisen for popen

nytt på nytt

 

Er satiren spiss nok om Statsministeren er din største fan? «Nytt på nytt» feirer femten år.

 

(Trykket i Bergens Tidende, 2. januar.)

FOR LITT SIDEN fylte «Nytt på nytt» femten år. Konfirmanten ble markert med egen jubileumssending andre juledag, en begunstiget plass i sendeskjemaet som ellers synes reservert for Charles Dickens. Si hva du vil om NRK, men de vet å gjøre stas på sine kjæreste.

For i løpet av disse årene har Jon Almaas & Co. gitt begrepet «flaggskip» en helt ny og gjenstridig valør. I en tid der «Skavlan» viser tegn på å være dødelig, og for første gang har færre seere enn lørdagsekvivalenten «Lindmo», er det «Nytt på nytt» som holder stand og definerer gullrekka, symbolisert ved den iøynefallende oransjefargen som har preget programmets visuelle profil siden dag én.

«Flaggskip» er imidlertid ikke den eneste metaforen som er benyttet for å si noe om «den største tv-suksessen noensinne» (NRKs nettsider). En kritiker-kollega har for eksempel foreslått «saktegående mastodont med labber så tunge at statskanalens andre humorprogrammer sliter med å bryte ut av dets gravitasjonsfelt» (Morgenbladet).

Eller som Harald Eia litt nedlatende har karakterisert det: «lærerværelse-humor», og mener kanskje med det den litt kneggete omgangsformen som kjennetegner norske lærerværelser, der nyhetsgjøn og politisk satire en den foretrukne måten blant (tidligere) radikale mennesker å hanskes med at de egentlig er samfunnets viktigste støttespillere.

Det er i dette spennet at «Nytt på nytt» har funnet sitt publikum. Politisk korrekt og veltemperert satire innenfor rammene av Det norske hus; lett harselering til høyre og venstre, men aldri drøyere enn at Statsminister Erna Solberg er deres ivrigste fan og hyppigste gjest.

Om noe har programmet bare vært til velsignelse for norske toppolitikere; en måte å sette i scene sin egen selvironi på, uten å måtte henfalle til fornedrelsene fra nittitallet, da Tande-P og Dan Børge Akerø gjorde det til sin forretningsmodell å vanære ellers anstendige partiledere i beste sendetid.

Til Valgerd Svarstad Haugland og dere andre som uforvarende ble en del av dette karaoke- og trehjulssykkelspetakkelet: Måtte Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

I mai ble Bassem «Egypts Jon Stewart» Youssef sitt ukentlige tv-show «Al-Bernameg» stoppet fordi, som domstolen slo fast: «programmet kan påvirke det forestående valget» og dessuten «har nasjonen ikke bruk (!) for satiriske tv-show». Det sier noe om kraften i satiren. Amerikanske tv-show i samme sjanger – Jon Stewart, Stephen Colbert, Bill Maher og John Oliver, for å nevne noen – spiller helt eksplisitt på det samme: satirens politiske potensial. Høyere kan en amerikansk programleder knapt komme. Et politisk ladet «late show» er alle tings mål.

I Norge, som ellers aper etter USA i ett og alt, har likevel denne sjangerøvelsen stått lavt i kurs. Harald Eia, Norges fremste komiker de siste tyve årene, har bestandig vært mer opptatt av akademia enn politikk, og har med sin siste installasjon, «Brille», begynt å lage «lærerværelse-humor» på heltid. Lærersønnen har kommet hjem, si! Knegg, knegg.

Men heldigvis har ikke den unisone omfavnelsen av «Nytt på nytt» helt tatt luven av programmet. Hemmeligheten er panelets sammensetning. I midten den uklanderlig antrukne birkebeineren Jon Almaas, som deler ut oppgaver og holder orden på resultatene. På sin venstre side flankert av flogvettet Knut Nærum, hvis undertrykte smil synes å røpe at han som den eneste i rommet har gjennomskuet tilværelsens uutgrunnelighet. Og ved sin høyre hånd, programmets kaoselement: den til enhver tid kvinnelige paneldeltageren.

«Nytt på nytt» har på denne måten endevendt formularet vi kjenner fra tilsvarende konsepter som «Mandagsklubben», «Torsdagsklubben» og «Tweet 4 Tweet», der den enslige kvinnen i midten (Silje Stang, Solveig Kloppen, Jenny Skavlan) representerer tukt og beherskelse, og gutta boys er helt ustyrlige. Bravo! Det var «Nytt på nytt» i et feministisk perspektiv.

I et psykoanalytisk perspektiv kan programmet ses som en iscenesettelse av Freuds strukturelle personlighetsmodell, der Almaas (ego) gjør sitt beste for å forhandle mellom kvinnens kaoskrefter (ID) og Knut Nærums kultiverte og tilkneppede overjeg (super-ego).

Om vi skal snakke om en taper i dette teateret, må det bli panelets overjeg – den irettesettende og formanende delen av menneskepsyken. Rett som det er blir vi vitne til at Almaas gir etter for sine uforedlede instinkter og tar parti med det kvinnelige «gledesprinsippet», mens panelets oppdragende korrektiv – en noe befippet Nærum – blir sittende ensom og tilsidesatt.

Det forklarer kanskje programmets popularitet, men også hvorfor det aldri har hatt noe maktkritisk potensial.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s