Gi meg solen, mor!

542d27c284aee9d9d7f8bcdf+v11

(Trykket i Bergens Tidende, 19. desember.)

De to morsomste programpostene på NRK og TV 2 er begge forvist til skyggenes dal. Forstå det den som kan.

 

DA TV 2s SKJETSJEPROGRAM «Kollektivet» så dagens lys i 2011, hadde det én funksjon: Det skulle oppfylle konsesjonskriteriet om «norskspråklig ungdomsproduksjon». Og dett var dett. Moderkanalen skred til verket med like mye lidenskap som NRK legger for dagen i sine nyheter for døve og samiske.

Engasjementet lot seg gjenspeile i programmets sendetid: torsdager 16:50, i norsk kultur kjent som «middagstid» og det nærmeste Ola Nordmann kommer en hellig time. Seertallene var deretter (cirka 50 000), men Medietilsynet kunne krysse av for «konsesjonsvilkår oppfylt», og det var det viktigste.

Men i oktober, etter tre års vandring i skyggenes dal, kom solgløttene. Kanskje skyldtes det musikkvideoen «Knulle & Pule», som parodierte Store P og A-Laget med slik bitende presisjon at bergensgjengen ble nødt til å gå rundt med senket hode noen dager. «Kollektivet», sa du? Vågard Unstad og kameratene skjønte knapt hva som hadde truffet dem.

Og det var mer: Samme måned begynte Bård Ylvisåker, Espen Eckbo, Pernille Sørensen og Erik Solbakken å twitre under emneknaggen «Kollektivet-bør-hylles-oftere». Serien var blitt omfavnet av de norske humorgrossistene. Hasse Hope, kjent fra NRKs nye humormastadont «Karl Johan», tok misjonsbefalingen ett skritt videre og skrev et langt kjærlighetsbrev til serien på bloggen Filter.

20. november næret også programavdelingen i TV 2 et værskrifte og flyttet ungdomsalibiet til det noe mer gunstige sendetidspunktet torsdager 22:40, rett i etterkant av «Torsdag kveld fra Nydalen», som stadig mobiliserer en god del seere (260 000), til tross for at konseptet for lengst har utspilt sin naturlige levetid. I en rettferdig verden hadde «Kollektivet» hatt ti ganger så mange seere som Else Kåss Furuseth & Co.

Men vent, kanskje finnes det en slik verden. En verden der ordet «konsesjonsvilkår» ikke finnes, og der programvignetten ikke sammenfaller med skoleungdommens leggetid eller mammas middagsinnkallelse fra overetasjen. Denne fristaden heter Youtube, og her kan «Kollektivet» i skrivende stund notere seg for 37 millioner(!) seere. Ta den, Sigrid Bonde Tusvik.

Min personlige favoritt er sketsjen om den overbefolkede kommunen Tettsund, der befolkningstettheten gjør at det er mest hensiktsmessig å «crowdsurfe» hverandre til butikken. En skakk, leken og absurd humorform vi nordmenn ikke har vært velsignet med siden Bård og Haralds velmaktsdager, og som med litt bearbeiding kunne glidd rett inn i «Uti vår hage»-universet.

Hvilket bringer meg til en annen fiktiv kommune: Høssing, omdreiningspunktet for det morsomste programmet som er å oppdrive på NRK for tiden. «Høssing Kommunes Info Video Kanal» unndrar seg all konvensjonell kategorisering, men kan forsøksvis oppsummeres som en informasjonsserie for en oppdiktet kommune hvis «kriterier knyttet til måloppnåelse» er å «begrense henvendelser til kommunen», «fremstå imøtekommende» og «styrke den kommunikative delen av kommuneadministrasjonen».

Bak programmet finner vi blant annet den bejublede tegneserieskaperen Flu Hartberg, som Thomas Seltzer har utropt til «Norges største geni».

Akkurat som «Kollektivet» er dette en dårlig belyst programpost du aktivt må lete deg frem til. Visuelt og dramaturgisk drar programmet veksel på de trehendte informasjonsvideoene mange av oss vil gjenkjenne fra helligdager der vanlige reklamesnutter viker plassen for diverse idealistiske foreninger hvis budsjettrammer gjør at de ikke har annet valg enn å overlate videoproduksjonen til den nærmeste medielinjen.

Kanskje har NRK tenkt at harseleringen med det kommunale forvaltningsnivået blir i smaleste laget, men da bør det være nok å minne om komiserien «Etaten», som hadde et snitt på mer enn 500 000 seere. Programuttrykkene er riktignok ulike, men premisset er det samme: offentlig sektors gråmelerte virkelighet.

Det høres jo ikke spesielt innbydende ut, men her er det norske humorpotensialet nærmest grenseløst. Det er få ting nordmenn ler mer av enn offentlig sektors velmenende ubehjelpelighet. Tenk bare på Bård Tufte Johansen-karakterene «Ketil Mosleth» («Tenk om ungdommen fikk styre fylkeskommunen bare én dag!»; «All ungdom har en sunn inngrodd skepsis mot privat sektor») og «Gunnar Dragnes», kampanjeansvarlig i Helsedirektoratet («Kvinner som sliter med uønsket atferd ved egen omsorg»).

Informasjonstjenesten om Høssing kommune begynte sitt liv som en unnselig nettside («Det er hyggli’ i Høssing»), men tok denne måneden det dristige skrittet og ble tv-julekalender for voksne, en nesten umulig øvelse i en sjanger som i den norske bevisstheten for alltid er definert av «The Julekalender» (1994) og «Nissene på låven» (2001).

Men hva gjør man ikke for å «styrke den kommunikative delen av kommuneadministrasjonen»?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s