Damlis metode

978x(Trykket i Bergens Tidende, 28. november.)

Selv ikke juleplatelanseringen til Tone Damli går fri av den norske språkstriden. Men vinneren er, som alltid, hun som holder på sognemålet.

 

 

DET SKJEDDE I DE DAGER at Tone Damli kom med sitt første album på norsk, «Di første jul». Mottagelsen var, i beste fall, lunken. BA, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad, Aftenposten og Dagbladet vurderte utgivelsen til terningkast tre. VGs Morten Ståle Nilsen var mindre velvillig og kastet en toer. (BT sparer sin anmeldelse til neste uke.)

Av de seks omtalene jeg har kunnet spore opp, er altså fem av dem helt samstemte. Til den norske anmelderstanden å være er dette uvanlig harmonisk.

Hvordan skal vi tolke dette? Her finnes det grovt sett to alternativer.

For de fleste vil det være nærliggende å konkludere med at enigheten avspeiler platas kvalitet. Når fem av seks anmeldere, både i øst og vest, gir samme terningkast, skyldes det at musikkskribentene hører det samme og vurderer lyden ut fra et sett godt forankrede kvalitetskriterier. Med andre ord: Plata får den karakteren den fortjener. Slutningen forutsetter at kvalitetsbegrepet fremdeles gir mening i vår postmoderne tidsalder, og at norske anmeldere skjøtter sitt arbeid på samvittighetsfullt vis.

Men man kan selvfølgelig også legge en annen fortolkningsramme til grunn.

Det er her Magne Aasbrenn, lektor, språkvasker, mållagsleder og undertiden Dagbladet-kronikør, kommer inn. At «hovedstadspressen» og «Oslo-journalister» konvergerer mot terningkast tre, har ingen sammenheng med kvaliteten på plata, skal vi tro ham. Han har nemlig hatt plata «på øyret litt lenger enn dei fleste» og er «ikkje i tvil om at songaren rett og slett synest dette er fine melodiar og tekstar som ho likar å formidle», og, legger han til: «det held for meg».

Ja, da så.

Når Damli-mottagelsen er så «surmaga», må det derfor skyldes andre ting: «I Oslo-avisene si etnosentriske og bornerte vesle verd er nynorsk eit mindreverdig språk», postulerer Aasbrenn og hopper beleilig over det faktum at vestlandspressen har vært akkurat like «sure» og «provoserte». Han fortsetter, fremdeles i påstandsmodus: «I denne [Damli-responsen] ligg det ein godt skjult forakt mot alt norsk språk som liknar nynorsk». «Aller mest vondsinna er reportasjen i Dagsrevyen», legger han til, der Damli var lørdagsgjest 15. november, og reporteren var så freidig at hun utfordret mennesket Tone Damli Aaberge til å reflektere over mediefenomenet «Tone Damli», og det når sangeren «berre ville marknadsføre ei juleplate med songar ho synest er pene».

Aasbrenn har ikke så mange argumenter, men kompenserer med en stort tilfang «mistanker»: «Eg mistenker at hovudstadspressa i botnen er imot tukling med julesongar som bør vere på bokmål», skriver han. Hvorfor det? Jo, fordi: «I Oslo-gryta veks oppfatninga av at bygdene og distrikts-Noreg er noko mindreverdig».

Det er som kjent ikke den ting som ikke kan forklares med sentrum/periferiaksen i norsk politikk. Nå også terningkastene til Tone Damli, som angivelig må betale prisen for at hun meddeler seg på et «tabu-språk» som, ifølge Aasbrenn, gir assosiasjoner til noe «bondsk og harry».

Tabu-språk? Da «Hallo P3» kåret Norges styggeste dialekt i forrige måned, var det oslodialekten som stakk av med seieren. Og ingen får mer pes av norske anmeldere enn «bokmålsartistene» Postgirobygget og Erik & Kriss.

Faktum er likevel at den norske språktoleransen er helt eksepsjonell. Sylfest Lomheim er rikskjendis, «Språkteigen» en nasjonalskatt, og i fjor høst fulgte mer enn 600 000 nordmenn med på NRK-serien «Dialektriket», der seerne ble utfordret til å stemme frem det beste dialektordet.

Den britiske sosiolingvisten Peter Trudgill, som er godt kjent med norske forhold, hevder at den norske språkstriden har gjort oss til et usedvanlig språkbevisst folk, der man ikke bare aksepterer, men oppfordrer til regionale og lokale variasjoner.

Står du fast i heisen med en fremmed, eller sitter du til bords med en tørrpinn? Snakk om dialekter!

For nordmenn elsker dialekter. Så mye at det nesten bikker over i et slags påbud. Vi bor i et land der knoting ikke bare er det en forbrytelse mot språket, men et svik mot slekt og identitet. En kardinalsynd; et værtegn på en falsk og bedragersk sjel. Nåde den toppolitiker, værdame eller kronprinsesse som ikke holder på dialekten sin!

Here’s looking at you, Eivind Reiten, Frode Grodås, Vegard Ulvang, Liv Ullmann, Lars Sponheim, Geir Lundestad, Kristin Winsents, Ingrid Kristiansen, Knut Olav Åmås, Magne Lerø, Marit Bjørgen og Anne Holt!

Med mulig unntak av østfolddialekten, som Knut Nærum og tv-karakteren «Raymon» bruker som komisk effekt, er nemlig dialekten det som forbinder oss med jord, fjell, blod, røtter og det uutgrunnelig norske. Et språkets bunadssmykke.

Sognemålet og dens symbolkraft er derfor en instrumentell del av Damli-mytologien. Langt viktigere enn den karakteristiske knekken i stemmen, «neseblunkingen» og det betegnende smilet med tungen ertende ut mellom tennene. Dialekten er løftet og forsikringen om at – som hun selv sier: «Du kan ta jenta ut av Sogndal, men du kan aldri ta Sogndal ut av jenta.»

Symptomatisk nok blir barndomsvenninne og artistkollega Eva Weel Skram aldri referert til som «sogndalsjenta» på samme vis.

Da TV 2 lagde dokumentar om Tone Damli, satte de seg derfor på Widerøe-flyet direkte «hjem til Sogndal». Det er riktignok ikke her hun bor, men Sogndal og Sognefjorden er det «hjemmet» som korresponderer med hennes konkurransefortrinn, forankret i en velklingende dialekt og et sett brandingstrategier. Som hun sa i et intervju med Dagbladet (2010) i forbindelse med en forestående USA-lansering: «Amerikanerne blir mo i knærne når vi forteller om fjordene og fjellene i Sogn og Fjordane, veit du.»

Men amerikanerne er ikke alene om denne svikten i kneleddene. Det er en grunn til at alle 17. mai-sendinger begynner med bilder fra fjordlandskapet på Vestlandet. Det er disse motivene som gir dypest gjenklang i den norske folkesjela. Selv «Oslo-journalister» som konvergerer mot terningkast tre, skjønner det.

Og derfor kan Tone Damli trøste seg med at et knippe «provoserte» og «surmagede» musikkritikere i «si etnosentriske og bornerte vesle verd» ikke har så mye de skulle sagt uansett. Som Marit Aakre Tennø, leder i Noregs mållag uttalte til NRK: «Vi har tenkt å høre på denne plata til langt ut på nyåret».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s