Forbrytelse og straff

West_Memphis_Three_Mugshot

(Teksten er tidligere trykket i ENO#4, 2011)


5. MAI 1993, KLOKKEN
er syv om kvelden i West Memphis, Arkansas. John Mark Byers, adoptivfaren til åtte år gamle Christopher Byers, ringer til politiet. Guttungen har ikke kommet hjem til middag, og ingen har sett ham etter skolen.

Det blir snart klart at også kameratene til Christopher, Stevie Branch (8) og Michael Moore (8), er savnet. Hele kvelden og den påfølgende natten går nabolaget manngard for å finne guttene. De konsentrerer seg særlig om området kalt Robin Hood Hills, et lite skogholt der noen mener å ha sett guttene.

Det blir en lang natt. I sekstiden renner sola over skylinen til storebror Memphis som kan skimtes tvers over Mississippi i øst. Stadig flere innbyggere i West Memphis, et samfunn på størrelse med en gjennomsnittlig mjøsby, har blitt med i søket. Imens renner den enorme Mississippi-floden søvnig videre.

Det er som om et vått jernteppe skiller den unnselige West Memphis og mektige Memphis; Arkansas og Tennessee; bibelbelte og bluesbelte.

Der byen Memphis gjør krav på Jerry Lee Lewis, Elvis Presley, Carl Perkins, Roy Orbison, Booker T. & the M.G.’s, Otis Redding, Isaac Hayes og Sam & Dave, bare for å nevne en håndfull fra populærmusikkens barndom, kan hele delstaten Arkansas slå i bordet med Johnny Cash, eh … «indieyndlingene» American Princes og, eh … saksofonisten Bill Clinton. Om vi er i det sjenerøse hjørnet kan vi ta med Al Green, som er født Forrest City (AR), men det var tross alt i Memphis – via det sagnomsuste selskapet Hi Records – at han fant et publikum (og seg selv).

Så sentral er Memphis’ posisjon i amerikansk folklore og musikkhistorie at den amerikanske kongressen i 1977 fant det opportunt å utrope Beale Street, den tre kilometer lange stripen mellom Mississippi og East Street i Memphis, til «The home of the blues». Gata er da også pilegrimsmål for enhver som liker å sette på litt B.B. King eller Wilson Pickett i ny og ne (og hvilken imbesil er det som ikke gjør det!?). Her finner du blant annet Sam Phillips’ Sun Studio, «the most seminal recording studio» i amerikansk populærmusikk, og hovedkvarteret til Stax Records, hovedeksponenten for «Sørstats-Motown», den litt røffere og mer blåserbaserte varianten av Detroit-formelen.

Av ferskere artister er Justin Timberlake kanskje den fremste representanten for noe umiskjennelig memphisque. Fet by, altså.

Midt på nittitallet skulle imidlertid det vesle skogholtet Robin Hood Hills bli et vel så viktig referansepunkt blant amerikanske artister som Graceland og resten av Memphis’ kulturskatter til sammen.

Dagen etter, rett før klokken to, ser politimannen Steve Jones en sort sko som ligger og flyter i en bekkekulp som leder tilbake til Robin Hood Hills. Han følger bekken oppover og finner de døde guttene nederst i en gjørmete dreneringskanal. Alle er nakne; armer og bein er bundet opp med deres egne skolisser bak på ryggen. To av guttene har dødd av drukning. Den siste, Christopher, har ifølge obduksjonsrapporten dødd av «multiple injuries». Kjønnsorganene hans er fjernet med kniv.

Drapene ser ut til å ha okkulte overtoner, tenker Jones. En politikollega kommer springende. «It looks like Damien Echols finally killed someone», sier Jones.

Et snaut år senere, 19. mars 1994, blir Damien Echols dømt til døden. Frem til han settes fri igjen, i august inneværende år, skal dommen og det 17 år lange oppholdet hans på death row bli gjenstand for et påfallende engasjement blant en rekke amerikanske musikere, blant andre: Metallica, Patti Smith, Henry Rollins, Eddie Vedder, Marilyn Manson og Natalie Maines (Dixie Chicks).

GOTHER THAN THOU. Damien Echols var en 18 år gammel gutt som likte Metallica og Megadeth. Han leste Stephen King-bøker og kledde seg konsekvent i sort. I skolegården var han kategorisert som en typisk misfit, han var goth før noen i den lille byen i Midtvesten visste hva en gother var. Favorittsangen hans var Metallicas «Welcome Home (Sanitarium)» fra Master of Puppets. Det var en låt han kunne relatere til ettersom han hadde vært litt inn og ut av behandling selv. Som Hetfield synger: «Welcome to where time stands still / no one leaves and no one will.»

Kort tid før pågripelsen hadde han og kjæresten blitt arrestert da de brøt seg inn i en trailer for å søke ly under en storm. Nå var tenåringskjæresten blitt gravid. Utsiktene var ikke all verden. Gudskjelov hadde han musikken.

Tilbake til skogholtet: Etterforskerne klør seg i hodet. Hvorfor har noen tatt livet av disse guttene? Hva kan motivet være? Og hvordan kan noen være i stand til å utføre så sadistiske drap? Det blir snart klart at ingen har foregrepet seg seksuelt mot guttene, og det finnes ikke spor av DNA eller tilsvarende som kan knytte noen gjerningsmann til åstedet. Etterforskningsgruppen faller snart ned på at drapene må være ledd i et «satanisk ritual». Pressen er enig. Prosessen kan begynne.

SATANISKE VERS. I sisteverset til «Sanitarium» har protagonisten øynet en exit-strategi: «Kill it’s such a friendly word / seems the only way / for reaching out again.» Det var verselinjer som påtalemyndigheten skulle bite seg merke i.[1]

Dagen etter banker politiet på hjemme hos Damien Echols. De vil ha ham med ned til stasjonen. En kvinne, som kort tid etter trekker tilbake vitneobservasjonen sin, mener å ha sett ham og kameratene Jessie Misskelley, Jr. (17) og Jason Baldwin (16) i nærheten av skogholtet.

Damien og Jason nekter enhver befatning med saken, mens Jessie, som har en IQ på 72 og regnes som lettere tilbakestående, kommer med en slags tilståelse som involverer alle de tre etter et tolv timer langt avhør. Han har ingen advokat til stede og politiet kan i etterkant bare gjøre rede for en 46 minutter lang tape av intervjuet. At Jessie tidfester drapene til formiddagen, da de tre åtteåringene var på skolen, hindrer ikke politiet i å lekke tilståelsen til pressen.

Jessie, hvis mentale alder er et sted mellom fem og åtte år, trekker kjapt tilbake tilståelsen. Han sier at han var «redd for politiet» og bare ønsket å gjøre avhørslederen til lags. Da er det imidlertid for sent. Flere juridiske eksperter uttaler senere at ingen av de tre ville blitt domfelt uten denne «tilståelsen».

Rettssaken går sin gang. Aktoratet er presset til å «levere» en dom; de pårørende trenger closure, og media velter seg i indisier og musikalske referanser de ikke er helt på høyde med. Siden det ikke finnes beviser, minner rettssaken mest om et offentlig teater der menn med parykk diskuterer platecover, tekstanalyse, Aleister Crowley, hårfrisyrer og betydningen av å kle seg i sort. Dette blir etter hvert en velkjent øvelse i amerikanske rettssaler.

TILSYNET FOR HØG MORAL. I 1984 rusler Tipper Gore, den nå fraseparerte kona til tidligere visepresident Al Gore, forbi værelset til deres elleve år gamle datter. Gjennom døra hører hun den lakenskitne Prince-låta «Darling Nikki» (selv om Prince kanskje skåner oss for de mest juicy sekvensene: «I can’t tell u what she did 2 me / But my body will never be the same»). Tipper forferdes over det hun hører, og tanken på hva dette kan gjøre med hennes egen og presumptivt uberørte datter. Ideen til Parents’ Music Resource Center (PMRC) er født. Året etter, via en lang og seig høring, etableres kravet om «The Tipper Sticker», et klistremerke som skal tjene som advarsel til foreldre på plateutgivelser med «explicit content».[2]

Femten år senere, i etterdrønningene etter Columbine-massakren, er det Marilyn Manson som blir satt på tiltalebenken. En avis skrev «Killers worshipped rock freak Manson». Den lokale pastoren Jason Jonz hadde angivelig nærlest Mansons tekster og konkluderte med at han «fremelsket selvmord, drap, dop, vold og hat i nesten alle tekstene sine».

Dette er en del av bakteppet når amerikanske artister fra hele kontinentet hiver seg inn i kampen for å frigjøre The West Memphis Three, som pressen snart døper dem. Viktigst er nok overbevisningen om deres uskyld, men påtalemyndighetens argumentasjon – «veien til fortapelsen er brolagt med eksplisitte tekster» – tilfører saken nødvendig drivstoff. Oppstandelsen er muligens et utslag av en nybygger- og puritanermentalitet som vi europeere er forskånet for, og som har rent gjennom Midtvesten siden Robert Johnson ble beskyldt for å ha inngått en pakt med djevelen (ved Clarksdale, Mississippi, der Highway 61 og 49 krysser hverandre), og lenge før det igjen også. Slik blir krefter mobilisert – på begge sider – som kan virke litt fremmedgjørende på mer sedate europeere.

FLAGGVEIVING. I 2002 samler Henry Rollins gamle medlemmer fra Black Flag og gir ut Rise Above: 24 Black Flag Songs to Benefit the West Memphis Three. Med seg på plata har han også Lemmy, Iggy Pop, Ryan Adams, Ice-T og Mike Patton, for å nevne noen. Alle inntekter fra platesalget blir sendt direkte til forsvarsadvokat Dan Stidham som førte kampen til Jessie i første rettsrunde, og ikke har latt saken ligge siden.

Andre artister har valgt å involvere Damien mer direkte i selve låtsnekringen. Enhver som har sett et intervju med Damien, kan ikke la være å legge merke til hvor smidig og velartikulert han ordlegger seg, som en slags emo-versjon av Jonas Gahr Støre (i en skolerapport om Damien ble det notert at han var usedvanlig svak i matte, men tilsvarende sterk i språk). Da det kom Eddie Vedder for øre at Damien puslet med penn og papir, lot han derfor Damien skrive en av tekstene («Army Reserve») på det selvtitulerte Pearl Jam-albumet fra 2006 (den såkalte avokadoplata). Michale Graves, tidligere medlem i The Misfits, har også engasjert seg i saken og trukket veksler på Damiens skriveferdigheter.

I 2007 kommer en ny DNA-rapport på bordet. Damien har nå sittet på death row i tretten år og rukket å gifte seg med en brevvenn. Rapporten konkluderer med at «none of the genetic material recovered at the scene of the crimes» kan knyttes til Damien, Jason eller Jessie. Ikke nok med det: «(…) although most of the genetic material recovered from the scene was attributable to the victims (…), some of it cannot be attributed to either the victims or the defendants.» Slik Dan Stidham og teamet hans ser det, peker funnet mot en annen gjerningsmann. Natalie Maines fra Dixie Chicks blir saksøkt når hun uttaler at hun tror stefaren til den drepte Stevie Branch, Terry Hobbs, er den skyldige. Det ender med at Hobbs må betale Maines’ advokatutgifter(!).

17. juli samme år sender den alltid like standhaftige Stidham en begjæring om at saken må gjenopptas. En slik anmodning tar imidlertid lang tid, særlig når det er gått prestisje i saken. Fire år senere er begjæringen fremdeles pending i Arkansas’ rettssystem.

ALFORD PLEA. Little Rock, Arkansas, 2010: Eddie Vedder, Johnny Depp og Patti Smith arrangerer en «Voices For Justice»-konsert til støtte for The West Memphis Three. Med seg har de «supergruppa» Fistful of Mercy, der blant andre sønnen til George Harrison, Dhani, spiller (og Ben Harper, da). Sammen opptrer de med en ganske så rå versjon av «Dancing Barefoot».

Spol frem til august i år. Domstolen i Arkansas tilbyr Damien, Jason og Jessie en såkalt Alford plea. Avtalen, en ganske finurlig, juridisk konstruksjon, innebærer at de tre kan rusle ut av fengselet som frie menn på én betingelse: De kan hevde sin uskyld, men må samtidig anerkjenne at domstolen hadde nok beviser til å domfelle dem. Slik kan på sett og vis begge parter gå hver til sitt med hevet hode. De tre aksepterer vilkåret.

Kun Jessie, den mentalt tilbakestående, velger å bli boende i Arkansas. Jason flytter til Seattle, mens Damien bosetter seg i New York.

 

[1] Metallica, som kategorisk sier nei til å la noen benytte musikken deres i filmer, har gjort et unntak for HBO-dokumentaren Paradise Lost The Child Murders At Robin Hood Hills (1996) som følger rettssaken mot The West Memphis Three, og mer enn antyder guttenes uskyld.

[2] De første platene som blir rammet av advarselen, er den selvtitulerte plata til Danzig, Soundgardens Louder Than Love, Guns N Roses’ Appetite For Destruction, og 2 Live Crews As Nasty As They Wanna Be. Det første hip hop-albumet som klistremerkes, er Rhyme Pays av Ice-T.

Reklamer

One thought on “Forbrytelse og straff

  1. Tilbaketråkk: Rettsstatens herjinger | h. nyhus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s