Ta det rolig

David-Lindley-Bruce-Springsteen-and-Jackson-Browne-1975-photo-by-Phil-Cecolla

(Trykket i Bergens Tidende, 4. oktober.)

Med sin skånsomme og langmodige låtskriverkunst dannet Jackson Browne skole for Bruce Springsteen og The Eagles. I tillegg til å gi trøst til millioner.

 

INTRODUKSJONSTALENE NÅR NOEN skal innvies i Rock and Roll Hall of Fame kan være selsomme greier. Det er noe med den høytidelige rammen som kolliderer med rockens obsternasighet. Og midt oppe i dette står rockens helter og vet ikke helt hvordan de skal te seg. Hvilken attityde skal de innta? Den «too cool for school»-schticken som har tjent dem så vel gjennom hele livet? Eller en mer andektig positur? Resultatet er ofte noe midt i mellom: Den keitete konfirmanten som forsøker å kamuflere sin egen usikkerhet bak et liksom-henslengt flir.

Det finnes imidlertid et lysende unntak. Da Bruce Springsteen skrev Jackson Browne inn i rockens parnass i 2004. Da holdt Springsteen en ti minutter lang tale som sporenstreks bør gjøres til pensum på Institutt for Kommunikasjon og Retorikk.

Springsteen står i dyp takknemlighetsgjeld til Jackson Browne. Som Springsteen sier: Dette var på begynnelsen av syttitallet, og han hørte mye på Dylan, kanskje for mye, men da han så hvordan Jackson jobbet med musikken sin, kom åpenbaringen: «Shit, I need less words!»

For der Dylan kunne overvelde med sin ordgyting, var Browne ordknapp og konsentrert. Han kunne sitte å file på den samme verselinjen i årevis, før «diamanten var klar».

Denne evnen til å jobbe metodisk for å finne frem til «the pure emotional tone» var ikke det eneste Springsteen misunte ham. For i tillegg til å lage «the greatest break-your-heart-music of all time» hadde Browne håret, sexappellen og ikke minst: et stort og dedikert kvinnelig publikum. «På mine konserter kom det nesten bare menn», sukker Springsteen. «Og ikke så de spesielt bra ut heller».

Skjønt, etter Brownes mest radiovennlige låt å dømme, «Take it easy», kan det ha blitt for mange kvinnfolk å sjonglere. Som han synger: «I’ve got seven women on my mind / Four that wanna own me / Two that wanna stone me / One says she’s a friend of mine». Låten er å finne på Browne sin kanskje aller fineste time, LP-en «For Everyman» fra 1973, men den er selvfølgelig enda mer kjent i The Eagles sin tapning, et band som hele tiden levde i et symbiotisk, for ikke å si parasittisk forhold til Jackson Browne.

Det tjener imidlertid til Eagles’ ære at dette er noe de aldri har lagt skjul på. Tvert om, det finnes ikke mer uttalte Browne-fans enn Don Henley og Glenn Frey.

I den praktfulle Eagles-dokumentaren som kom tidligere i år, er det for øvrig en megetsigende scene der Glenn Frey forteller om en loftsleilighet han leide da han flyttet til Echo Park i Los Angeles. Der ble han ofte sittende og lytte. For i etasjen under satt det en eller annen fyr som terpet og terpet på de samme sangene. Dag ut og dag inn strevde han med de samme detaljene over pianoet sitt. Før han omsider ble fornøyd. Den fyren, viste det seg senere, het Jackson Browne.

For min egen del kan kjærligheten til Jackson Browne oppsummeres i to ord: «These days», en sang jeg tidvis har næret et noe altoppslukende forhold til. Utallige kvelder har gått med på å spore opp sjeldne live-opptak og obskure coverversjoner. Og dem er det mange av.

Siden den første gang dukket opp Nico (hun fra Velvet Underground) sin soloskive «Chelsea Girl» (1967), har den – via hundrevis av coverversjoner – sakte men sikkert rigget seg til i vestens popkanon. Som om verden trengte førti år på å forstå hvilken diamant den er i besittelse av.

Heller ikke opphavsmannen selv forsto hva han hadde skapt – eller kanskje bedre: fått. For «These days» er blant disse sangene som låtskriveren ikke opplevde at han skrev, men bare fikk. Browne var bare 16 år gammel da han «fikk» sangen, og på den første platen sin («Jackson Browne», 1972) tok han den ikke engang med. For den hadde aldri kostet ham noe arbeid. Den hadde jo bare ramlet ned.

Tematisk kan sangen kanskje oppsummeres som en meditasjon over sviktede idealer og uforløst potensial – menneskets grunnleggende brist.

Dette er hovedmotivet Browne gang på gang vender tilbake til, ikke minst på hovedverket «Late for the sky», av mange, blant annet Springsteen, omtalt som en plate USA trengte, virkelig trengte, etter Nixon og Vietnam. For Browne-melankolien er aldri sødmefylt eller depressiv. Bare fortrøstningsfull.

I 2001 fant «These days» et nytt publikum da låta ble benyttet i Wes Anderson-filmen «The Royal Tenenbaums», naturlig nok siden filmen, som Brownes «forfatterskap», handler om mennesker som ikke lever opp sine egne og hverandres forventinger.

Men er det kanskje ikke det som gjør oss til mennesker? Fall og oppreisning. Fall og oppreisning. Som Browne synger i «The Pretender»: «And we’ll make love until our strength is gone / And when the morning light comes streaming in / We’ll get up and do it again»

Jackson Browne slipper ny plate, «Standing In The Breach», 6. oktober.

Reklamer

One thought on “Ta det rolig

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s