Det kan bare lillebror

2617

(Trykket i Bergens Tidende, 3. oktober.)

Hæ, lager de det fremdeles? «Big Brother» er sagaen om programmet som lyktes så godt at det utraderte seg selv i samme slengen.

 

«BLIR’E NÅKKE KNULLING?» Ramsy Suleiman skulle bare visst hvor forutseende han var da han som representant for den første «Big Brother»-generasjonen gikk inn i en hangar på Fornebu i 2001. Hundre dager og en «bryllupsreunion» senere var den norske uskylden tapt. TV Norge hadde kringkastet et 17 sekunder langt samleie, og Ramsy hadde giftet seg med sin utkårede, Flekkefjord-jenta Anne Mona.

Samtidig, et sted i Vest-Agder, snekret hennes forlovede Arild Jonassen på huset de sammen skulle flytte inn i.

Når den norske mentalitetshistorien skal skrives, kommer man ikke utenom den første «Big Brother»-sesongen. Ingeniørstudenten Ramsy var selvskreven gjest hos Skavlan i «Først & sist». Rodney og Anette ble uten videre ansatt som programledere i «Far Out». Landets samlede internettkapasitet gynget under trykket fra en førstegangsstreamende befolkning.

Og i finalen ble det registrert 2,7 millioner stemmer. Gjenta det tallet for deg selv. 2,7 millioner. Det er flere stemmer enn under Stortingsvalget samme år.

Eller en annen sammenligning: Årets Melodi Grand Prix-vinner, «hele Norges» Carl Espen Thorbjørnsen, fikk 53 000 stemmer.

Norsk fjernsyn skulle aldri bli det samme igjen. Og det har ikke minst gått utover «Big Brother» selv. For var du i det hele tatt klar over at dette programmet fremdeles blir vist på norsk fjernsyn?

Høstens sesong, som sendes på kanalen FEM, har hatt et seersnitt på 84 000. Programmets egen Twitter-konto har 466 følgere. Programleder er Pia Lykke som, til tross for at hun har vært programleder for «Skal vi danse», «Norske talenter» og «Hvem kan slå Aamodt og Kjus?», ennå ikke er et ansikt man helt klarer å plassere.

«Big Brother» anno 2014 er derfor et pussig skue og en megetsigende case. Et slags «Paradise hotel» minus solkrem, glamourfaktoren til Triana Iglesias, og et smakløst innredet hotell i naturskjønne omgivelser i Mexico.

Og da er det vanskelig å få øye på hva som egentlig er igjen.

«Blir’e nåkke knulling?» undret Ramsy. Mye av seriens appell hvilte på dette spenningsmomentet, og TV Norge var flinke til å spille på tvetydigheten i utsagnet, for heri lå både en forventning, en lovnad og en trussel. Hvor lenge er det til Anette og Rodney gir etter for sine lyster? Tør de? Tør TV Norge å vise det? Eller er det bare et tidsspørsmål før et eller annet tilsyn griper inn på vegne av den norske bluferdigheten?

«Big Brother»-sagaen er slik sett historien om programmet som lyktes så godt at det utraderte seg selv i samme slengen. Du skal som kjent være forsiktig med hva du ønsker deg. «Big Brother» brøt anstendighetsgrensene som til syvende og sist var dens eksistensberettigelse.

Produsent Lasse Hallbergs meritter er ikke til å kimse av – «Lilyhammer», «Komplottet», «Fangene på fortet», «Mandagsklubben» og «Ekstrem oppussing» for å nevne noen – men det er likevel grunn til å tvile på det strategiske vidsynet til produsenten når han spekulerer i at «Big Brother» kan revitaliseres ved å gjenfinne sine «røtter»: «Jeg tror folk begynner å gå lei av dagens konstruerte ’parings-TV’», uttaler han til sin egen kanal. «Vi skal tilbake til det sosiale eksperimentet og det mellommenneskelige dramaet.»

Tilbake til eksperimentet? Tenke nytt ved å resirkulere? Denne typen nytale dekker ikke over at et eksperiment bare kan gjentas et gitt antall ganger. Før eller siden er det ikke lenger et eksperiment – men ren rutine. Det uforutsigbare blir forutsigbart. Dette er tv-universets mest grunnleggende naturlov.

Hallbergs gjenopplivingsstrategi kunne derfor skilte med skarve 62 000 seere denne uken.

Men «Big Brother» er på ingen måte alene om å skvise sitronen mer enn det strengt tatt er grunnlag for. Neste uke begynner fjerde sesong av «Homeland», og selv om serien sikkert kommer til å trekke en akseptabel mengde seere også denne gangen, er det ikke til å underslå at serien ikke lenger har den magnetiske tiltrekningskraften som den innledningsvis kunne vise til. Den første sesongen er fremdeles blant de mest ikoniske i moderne tv-sammenheng. Dirrende av uforløst spenningsnivå fra det øyeblikket Sergeant Nicholas Brody setter beina på amerikansk jord.

Deretter mistet serien mål og mening. Det overordnede regiansvaret har vært fraværende, og teamet med manusforfattere har tilsynelatende forfulgt sine egne kjepphester. Slik har det over tid blitt en serie uten retning og hovedperson.

«Homeland» kan slik sett minne om «Lost», som kunne vise til omtrent den samme utviklingen. En serie bygget rundt et enkelt og godt premiss blir kjempepopulært og må – under press fra kanalledelsen og annonsører – forlenge sitt livsspenn for å holde profittmaskinen i gang. Resultatet er en skole i ad hoc-løsninger.

Serieskaperne, som kanskje ikke engang vet hvor mange sesonger de skal lage, må famle seg av gårde uten en definert utgang, og i stedet la veien bli til mens de går. Dette er selve oppskriften på retningsløs og springende fjernsynsproduksjon.

Hvilket bringer meg til «Downton Abbey», som denne uken gikk inn i sin femte sesong. Som «Homeland» og «Lost» startet den veldig bra. Britisk kostymedrama fra øverste hylle. Veldreide plott, gode karakterer og høy production value. Og ikke minst et konkret historisk bakteppe. I dette tilfellet Titanics ferd over Atlanteren, og ikke bare en sløvt definert tidsangivelse à la «gamle dager», «mellomkrigstiden» eller «viktoriatiden».

Så skjedde det som gjerne skjer. Serien ble ufattelig populær, uvanlig nok for en serie av dette slaget også i USA, og før du vet ordet av det, er programserien ikke til å kjenne igjen.

Når meldte «Downton Abbey» overgang fra historisk drama til ren og utilslørt såpeserie? Lukten av såpe var der allerede i sesong to, men et galopperende antall dødsfall og lamme mennesker som plutselig begynte å gå igjen, meldte seg for alvor i sesong tre.

Dette er forbindelsen mellom «Big Brother» og «Downton Abbey». De lyktes for godt for sitt eget beste.

Reklamer

One thought on “Det kan bare lillebror

  1. Tilbaketråkk: Livets harde realiteter | h. nyhus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s