En tid for å gråte

786789bq

(Trykket i Bergens Tidende, 26. september.)

Flere av høstens tv-lanseringer lages nærmest i den hensikt at publikum skal gråte en skvett. Ingenting galt i det. Gråten har også et politisk potensial.

PÅ STARTEN AV NITTITALLET sendte NRK en serie de kalte «En vakker dag». Den handlet om Lilly Harper, som var husholderske hos familien Bedford i en uspesifisert amerikansk sørstat, og hennes rite de passage inn i den sorte borgerrettighetsbevegelsen. Serien ble produsert av NBC og het opprinnelig «I’ll Fly Away».

Her hjemme gikk serien opp i en høyere enhet sammen med hjemmelaget lørdagspizza, Maarud potetchips, historietime og familiekos. Selv er jeg født i 1981, og jeg tar neppe for hardt i om jeg peker på «En vakker dag» som et av mine kjæreste og mest definerende tv-minner.

Men serien var også en øvelse i selvtukt. For ti–tolv år gamle gutter gråter ikke når de aller nådigst får sitte altfor lenge oppe for å se på fjernsyn. Det gjaldt å knipe igjen.

For eldre seere, som min mor, var det imidlertid helt omvendt. Å gråte en skvett var nærmest hele poenget med å sette seg ned for å se «En vakker dag». Gråten kom aldri overrumplende – bare som forventet. Den var en del av formodningen.

Tårene bekreftet og forseglet kontrakten mellom seerne og tv-skaperne. Rent praktisk kunne denne imøtesette gråten være symbolisert med Kleenex og andre lommetørklær som lå parat på stuebordet.

Det er selvfølgelig mulig å gjøre narr av denne lørdagssentimentaliteten. For sentimentalitet har alltid i seg et element av selvnytelse og moralsk unnvikelse. Gråten taler med flere tunger, og ofte kan det være grunn til å spørre seg hva norske tv-tittere egentlig blir mest rørt av. Sin egen evne til å la seg berøre?

Men gråten trenger ikke være passiviserende eller forrædersk, den kan også være en hissig tilskyndelse om å gå inn i sin tid. Det er dette tåresymposiet en rekke av høsten tv-satsinger går inn i.

For «En vakker dag» er ingen sjelden fugl i det norske tv-landskapet. Programmer som lages i den hensikt at publikum skal gråte en skvett, kan vise til en lang og omfattende tradisjon. Og det er ingenting galt i det.

Denne høsten kan vi for eksempel stifte bekjentskap med «Ønskebarn» på TV Norge. Her møter vi fem par og én enslig som alle ønsker å adoptere – en byråkratisk utmattelsesprosess med søknader, petisjoner, begjæringer, silinger og telefaksing som flere år senere kulminerer i at barnet endelig kommer. Det er bare å innrømme det; heftig blunking var ikke nok barn da bergensparet Kristin Myhrvold Hopsdal (41) og Kristoffer Hopsdal (36) landet på Flesland med en liten gutt fra Sri Lanka, og et tjuetall venner og slektninger hadde møtt opp for å ta imot det nye familiemedlemmet.

TV 2 er ikke noe dårligere. Årets første episode av «Vårt lille land» handlet også om adopsjon. Om Hilde og Geir Trondheim i den lille bygda Høle i Rogaland, som tok på seg foreldreskapet til de fire søsknene Larissa (15), Evelin (13), Breno (9) og Nicholas (7), alle hentet fra slummen i São Paulo. Mot alle odds har den traumatiserte og skadeskutte søskenflokken vokst opp til å bli verdens fineste gjeng.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for min egen del er det ingen historier som korresponderer så godt med tårekanalene som dette.

Jeg er neppe alene. For dette er jo også butikk. Som direktør Trond Kvernstrøm uttalte under TV 2s høstlansering: «På hverdagene vil det bli mer av det som kalles ’factualentertainment’. Det skal være ekte mennesker, ekte følelser og ekte historier. (…). Det skal være programmer der man kan lære noe, bli inspirert, le og gråte en skvett.»

«Ekte mennesker» kalte han strategivalget. Den største suksessen hittil, og det programmet som antagelig har generert flest tårer, er «Født i feil kropp». Sesongåpningen hadde formidable 635 000 seere, et oppsiktsvekkende høyt tall på en mandag i august.

I serien møter vi 14 personer i alderen 8 til 70 år, alle sammen underveis i prosessen med «å bekrefte sitt kjønn». Hvert år blir nesten to hundre nordmenn henvist til Rikshospitalet på grunn av kjønnsdysfori, eller «kjønnsidentitet som ikke matcher».

Størst inntrykk gjør tretten år gamle Emma, som på sitt tilforlatelige og barnlige vis oppsummerer det slik: «Jeg har vært gutt. Så har jeg på en måte … bytta kjønn, da. Til jente. Nå heter jeg Emma.»

Slike prosaiske vitnesbyrd, og tanken på hvilke prøvelser noen av disse barna utsettes for i den strengt kjønnsregulerende skolegården, kan få det til å briste for alle og enhver. Og hva med den fire år gamle guttungen som ikke har språk for «kjønnsdysfori», men som bare fornemmer at noe ved kroppen er helt galt? Hjertet brister.

Slik det til stadighet også gjør i møte med høstens «Kampen for livet» (TV 2), en dokumentarserie om ni personer som er diagnostisert med kreft. Mest hjerteskjærende er den blide treåringen med klingende trønderdialekt som tilbringer store deler av dagene og nettene på sykehuset fordi han har leukemi. Hun som framskynder bryllupet sitt for å ha en større sjanse til å rekke det. Og bestemoren som vil leve litt lenger for å bli kjent med sitt nyfødte barnebarn.

Og så var det denne avisen, da. For du har vel fått med deg den gripende historien om de somaliske søstrene Zahra og Shou-Shou Maow? Reportasjen ligger allerede an til å bli blant BTs mest leste noensinne, men finnes også i videoversjon hos BTTV. Det forteller oss noe om den narrative kraften i «factualentertainment» og «ekte mennesker», men også noe om tårenes politiske og eggende potensial.

For den som gråter over Zahras ubehandlede tuberkulose og UDIs opprinnelige utkastelsesvedtak, er også nødt til å se seg selv og den norske asylpolitikken i speilet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s