Elefanten i rommet

standard_folkeavtsemning_EF (Trykket i Bergens Tidende, 19. september.)

NRK og TV 2 holder deg for narr. Valgutfallet er ikke «helt åpent». De bare later som.

«VALGTHRILLER I SVERIGE.» «Jevnt løp mellom den rødgrønne og den borgerlige fløyen.» «Helgens valg i Sverige kan bli langt mer spennende enn antatt.» «Trolig jevnt valg i Kosovo.» «Dødt løp i Skottland.» «Dødt løp mellom Dilma Rousseff og Marina Silva i Brasils presidentvalg.» «Tilnærmet dødt løp mellom høyre- og venstresiden i Bodø ett år før kommunevalget.» «Valgkampen har utviklet seg til den jevneste på flere tiår i Colombia, og meningsmålingene viser tilnærmet dødt løp.» «Dødt løp kan gi EU en kvinne som president.« «Ny måling i USA viser at det er nærmest dødt løp mellom de republikanske presidentkandidatene.» Dette er noen av oppslagene i de siste ukers aviser. Spørsmål: Kan du huske et eneste valg som ikke har vært «helt jevnt», «nervepirrende», «uhyre spennende» og der ikke partiene «må kjempe helt inn til målstreken»? Ikke jeg heller.

Selv fjorårets valg her hjemme var angivelig «helt åpent», selv om det strengt tatt ikke var det. Utfallet var gitt flere måneder i forveien. Jens Stoltenberg satt på oppsigelse. Det visste Jens. Det visste de røde. Det visste de blå. Og det visste pressen.

Men ingen hadde interesse av å snakke om det. Og det er nettopp dette som gjør valgdekningen til en så selsom journalistisk øvelse. Den har gjort seg avhengig av å se en annen vei. Av å spille litt dummere enn det den er. Bare slik kan dens grunnleggende spenningsnarrativ fôres og vedlikeholdes: Dette er helt åpent! Ingenting er sikkert før vi gir deg valgresultatene! Vi så det samme i de to siste amerikanske presidentvalgene. Begge gangene var det helt opplagt at Barack Obama ville vinne med solid margin. Noe han også gjorde. Obama er den første amerikanske presidenten siden Dwight D. Eisenhower til å vinne mer enn 51 prosent av stemmene i to runder.

Eller som det het i korrespondentbrevene til Jon Gelius, Øyvind Brigg, Anders Tvegård, Elin Sørsdahl og Pål T. Jørgensen: «helt åpent!», «alt kan skje!». 

USA-ekspertene stemte i. I forkant av valgdagen var Tove Bjørgaas, Hallvard Notaker, Hilde Restad og Jan Arild Snoen gjester i «Urix» på NRK. De var skjønt enige om at det var «helt umulig å spå» hvem som ville vinne, men Snoen holdt for sikkerhets skyld en knapp på Mitt Romney.

(EDIT: Hallvard Notaker kommer langt bedre ut av denne passasjen enn denne setningen kan gi inntrykk av. Som den eneste av de fire paneldeltagerne går han langt i å erkjenne at dette etter alle solemerker går Obamas vei.)

Om han hadde skjelt til tallknuseren Nate Silver hos New York Times, ville han sett at Obama hadde 92 prosent sjanse for å bli gjenvalgt på valgdagen for to år siden. Den samme tendensen til å tviholde på et spenningsmoment det ikke er belegg for, så vi i TV 2 og NRK sin dekning av det svenske valget. Begge nyhetsavdelingene klorte seg fast i fortellingen om duellen: Blir det Fredrik Reinfeldt? Eller blir det Stefan Löfven?

Som om det var uavklart.

På svenskopinion.nu – som presenterer en syntese av svenske meningsmålinger – gikk Socialdemokraterna forbi Moderaterna i mars 2012. Siden har styrkeforholdet vedvart. I en meningsmåling som Aftonbladet publiserte 2. juli, fikk Alliansen, bestående av de fire borgerlige regjeringspartiene, en oppslutning på 37,0 prosent. Den rødgrønne opposisjonsblokken fikk 47,4 prosent. «Valgthriller i Sverige»? «Jevnt løp»? Og nå risikerer jeg å drite meg ut, all den tid denne teksten publiseres etter valget i Skottland, men det skotske folket kommer selvfølgelig til å si nei til løsrivelse. Dere kunne hørt det her først. Jeg kan vanskelig underslå at det er knyttet en viss spenning til ja-sidens fremstøt de siste par ukene, men summen av alle meningsmålingene er klar nok: Nei-siden har det nødvendige forspranget. Og psykologiske naturlover tilsier at gjerdesitterne vil gravitere mot nei-siden når avgjørelsen ikke kan utsettes lenger.

Et valg er per definisjon en spennende tv-begivenhet fordi ingen av de involverte vet nøyaktig hvordan kvelden og natten vil forløpe. Tradisjonelt er derfor hele sendingens dramaturgi bygget rundt denne usikkerheten. Kan han bli sittende? Eller må han gå?

Slik har valgdekningen alltid vært, og lenge var dette et naturlig grep. For valgutfallet var usikkert. Alt kunne skje. Men i valgmålingsindustriens tid er ikke lenger valgutfallet like usikkert, uansett hvor mye noen insisterer på det motsatte. Daglig kommer det nye målinger, den ene grundigere og mer presis enn den andre. Til sammen tegner disse et klart bilde over mandatfordelingen. Når valgdagsmålingen tikker inn, og litt senere når de første resultatene innrapporteres, er derfor det aller meste som forventet.

For dem som forholder seg til et politisk valg som et slags tv-formidlet spenningsprodukt, har denne utviklingen uvegerlig ødelagt mye av «sjangerens» eksistensgrunnlag. Det er som om man har fått utlevert manuskriptet på forhånd.

Men dette spenningstapet er ikke bare problematisk for dem som forholder seg til politikken som en eneste stor teaterscene. Det er først og fremst et journalistisk problem. For selv om valgutfallet er avmystifisert, har valgdekningen som sådan stått på stedet hvil. Her trengs nytenkning og rundvask. For spenningsnarrativet er enkelt og greit utgått på dato. Dagens løsning kan minne om en slags institusjonalisert fortrengningsmekanisme: Ikke snakk om elefanten i rommet! For om tallene er aldri så klare, finnes det alltids et måling som sier noe litt annet. Dette – kall det tallenes paradoks – er kanskje motoren i hele meningsmålingsindustrien. Jo flere meningsmålingsinstitutter som opprettes, desto større blir etterspørselen etter enda flere. For finnes det noen der ute som kan levere litt mer «spennende» tall?

Slik skapes en svært uheldig markedslogikk: Instituttet som leverer «overraskende», «oppsiktsvekkende» og «nyhetsverdige» tall, vil premieres med konkurransefortrinn.

Og om tallene simpelthen nekter å samarbeide, kan man alltids intervjue noen fra partiorganisasjonene. For er det noe du kan være sikker på her i verden, så er det at en partitalsmann på velgerjakt vil fortelle deg at det er veldig jevnt og at hver stemme teller.

Advertisements

One thought on “Elefanten i rommet

  1. Tilbaketråkk: Maskiner i nirvana | h. nyhus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s