Ekte.Naiv.Super.

hqdefault

(Trykket i Bergens Tidende, 5. september.)

Harald Eia og Team Antonsen innevarslet «Er-Marit-Larsen-ekte-saken» allerede for ti år siden.

HARALD EIA-UNIVERSET defineres av to ytterpunkter: Oslo-losen og Thomas André. Selv holder jeg en knapp på Thomas André og hans ukuelige selvoppholdelsesdrift i møte med livets harde realiteter. Visst er det bare selvbedrag og falsk bevissthet, men noe må vi tross alt tro på. Det bor en Thomas André i oss alle. Vi trenger å bli elsket. Til syvende og sist er det vel det som definerer oss. Men det er ikke alltid like lett. For det finnes sannelig en brautende og bedrevitende Oslo-los i oss også. En ufordragelig og nærsynt sjåvinist som aldri riktig kjenner sin plass.

Som innflytter til Bergen har jeg møtt mange av disse.

Men min soleklare Eia-favoritt er og blir Geir Olav Ødegård, lingvisten som driver med «spennende språkforskning» på britisk-amerikansk institutt, der han stadig «oppdager nye ting innenfor sitt felt», som at det – i helt sjeldne tilfeller – går an å si «she am» og «I is». Og at vendingen «I fuck my grandmother in the face» må bøyes i flertall: «… faces».

Ifølge Ødegård er dette eksempler på «relevante funn» som samfunnet må gjøres oppmerksom på «fortest mulig», slik at nordmenn ikke «dummer seg ut i utlandet». Ødegård tar nemlig ikke lett på sitt virke, men er drevet av et ønske om å «få frem selve Sannheten». Nå er imidlertid stipendet brukt opp og det videre forskningsarbeidet går en usikker fremtid i møte.

Det er kanskje stygt å si det, men jeg kom til å tenke på Geir Olav Ødegård da musikkviteren Jon Mikkel Broch Ålvik mageplasket inn i den norske offentligheten i forrige uke.

Som Ødegård var Broch Ålvik svanger med det han, må vi anta, oppfattet som et kringkastingsverdig funn: at «Marit Larsens fiktive artistpersona ikke under noen omstendigheter kan oppfattes som ærlig eller sann».

Ja vel? Skulle det være en nyhet? Hadde kanskje ikke Oscar Wilde sagt det samme for mer enn hundre år siden? «To be natural is such a very difficult pose to keep up.»

At mediale fremstillinger av artister er nettopp det – mediale fremstillinger – og ikke uttrykk for hvem noen «er» (hva nå det skal bety), var en så uutholdelig triviell iakttagelse at den nærmest bønnfalt om å bli latterliggjort. Noe den – og forskeren – også ble. Til gagns. Og da han omsider kom på banen for å rette opp inntrykket, rotet han det ytterligere til: «Vi regner med at popartister forteller oss sannheten om seg selv», påsto han. Gjør «vi»? Hvilket «vi»?

Videre forsikret han om at han utelukkende var opptatt av personaen Marit Larsen® og ikke personen Marit Larsen. Men hvorfor kom han da trekkende med privatlivet til Larsen («Larsen påstår hele tiden at hun er seg selv, men viser aldri noe fra privatlivet sitt»). «Kanskje hun ikke klarer å skille rollene sine», spekulerte han.

Til å ha et deskriptivt ærend beveget han seg snublende nær et normativt terreng. Og snuble gjorde han. Larsen var «falsk naiv»? Falsk gitt hva? Falskheten må nødvendigvis stå i forhold til sin motsetning – i dette tilfelle noe ekte. Den andre siden av dikotomien har alltid allerede invadert den første.

Mon tro om det ikke var Broch Ålvik som var «ekte naiv»?

Med blitslampene i fleisen opplevde Broch Ålvik at tre års forskningsstudier ble plukket fra hverandre. Den metodologiske refleksjonen var svak, og Ålvik klarte aldri å opprettholde skillet mellom person og persona fordi han hele tiden var avhengig av å implisere eller vise til faktiske personkarakteristikker, blant annet Lørenskog-jentas oppvekst. En tid som under alle omstendigheter tilhører Marit Larsen – og ikke Marit Larsen®.

Det var norsk offentlighet på sitt mest gjennomborende og nådeløse. Men også på sitt mest antiintellektuelle. Og det er her lingvisten til Harald Eia kommer inn i bildet.

For hva i alle dager var det som gjorde noe så usexy som en doktorgradsavhandling om iscenesettelsesstrategier til en tabloid klikkvinner? Hvorfor ble disputasen til Jon Mikkel Broch Ålvik et mediefenomen?

En serie klossete uttalelser bidro til noe av det, og at Marit Larsen/Marit Larsen® er for en nasjonalskatt å regne, var nok også utslagsgivende. Men ikke noe av dette forklarer temperaturen i saken. Eller sakens utholdenhet. Hvorfor sloknet ikke saken etter de første oppslagene? Hvor sprang den potente blandingen av indignasjon og harselas ut fra?

Mitt forslag: Det samme jordsmonnet som gjør Geir Olav Ødegård til en mulig humorkarakter. De to forutsetter og spiller på det samme: en særnorsk, noe provinsiell, aversjon mot kordfløyel, fippskjegg, høyhalsede gensere og andre humanioramarkører.

Det er dette rommet Broch Ålvik litt uforvarende tråkket rett inn i.

Det er et rom der humanioraforskning til nøds kan skrives i hermetegn, og der krisen i humaniora er permanent («men er det nyttig?»). Det er innenfor disse veggene at Geir Olav Ødegård gir resonans, og det er her inne at avhandlingen «Scratching the Surface: Gender in a Transcultural Context» blir en tabloid klikkvinner – akkompagnert av spydighetens trykkpresse.

Den humanistiske fakultet har sikkert godt av å ristes litt, men «Broch Ålvik-saken» er også et tegn på mediesamfunnets pris.

Når alt skjer på medienes premisser, går noe tapt. Når akademia er nødt til å låne nettavisenes språkøre, forsvinner det helt vesentlige i oversettelsen. Til bedrøvelse for alle oss som tross alt elsker humaniora, og som har møtt Broch Ålviks iscenesettelser i andre og mer fordelaktige settinger.

Dette er kanskje lærdommen etter «Ålvik-gate» og et tankekors for både forskningsformidlere og norske avisredaktører: Når humanioraforskning filtreres gjennom norske medier, fremstår den nesten automatisk som en vits.

Skjønt, dette har vel strengt tatt Harald Eia vist oss for lenge siden.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s