Du skal høre mye

100289-brad_paisley_617_409

(Trykket i Bergens Tidende, 23. august.)

 Brad Paisley sitt inntog i det gode selskap demonstrerer dagens smaksimperativ: Du skal blande høyt og lavt, og for øvrig kan du gjøre som du vil.

HVA DEFINERER COUNTRYMUSIKK? Det bakovervendte blikket? Vemodet? Den geografiske forankringen? Kjøkkenbenkobservasjonene? Steelgitaren? De rutete skjortene? Stetson-hattene? Dyrkingen av kvinnen som uoppnåelig kjærlighetsobjekt? Jimmie Rodgers? Roy Acuff? Hank Williams? George Jones?

Du kan forsøke, men countrymusikken smetter unna. Kanskje er Brad Paisley den som har kommet nærmest en slags definisjon når han på platen This Is Country Music (2011) enkelt og greit definerer country som «det popmusikk ikke er».

Nå er han igjen aktuell, med plata Moonshine In The Trunk. Også denne gangen består prosjektet i å bekrefte sjangerens konvensjoner og ikonografi. Det handler ikke så mye om å skrive nye countrysanger, som å skrive flere. Om kvinner og tap, drømmer og lengsler. Om bilen som ruster, gyngestolen som knirker og alt som må forgå.

Paisleys kanskje mest ikoniske sang, «I’m Gonna Miss Her», handler om at han stilles ovenfor et umulig dilemma: Fiskestanga eller kona.

Selv har Paisley sammenlignet låtskriverkunsten med en sofistikert form for Scrabble eller Wordfeud. Det handler ikke om å bryte reglene, men å finne nye måter å skape i overenstemmelse med dem på. Country er et spill som må spilles og utøves innenfor disse definerte rammene. I andre sjangre er det gjerne påaktet å «tenke utenfor boksen». I country er det helt motsatt. Det er maktpåliggende å holde seg innenfor boksen. Repertoaret skal ikke utvides. For da er det ikke lenger country. Sjangeren skal per definisjon være innesluttet i seg selv.

Så hva slags utbytte kan progressive skandinaver med appetitt på «nye impulser» få av en konservator som Brad Paisley? Vel, for min egen del begynte det med animasjonsfilmene Biler og Biler 2, der Paisley har bidratt med tre låter.

Hjernen er som kjent alene, og ut av et kontentum bestående av barneskrål, fuglekvitter, kjøkkenvifte, vaskemaskin, radio, biltrafikk og animasjonsfilmer fra Pixar, begynte den å sette sammen et sett Paisley-låter. Før jeg visste ordet av det, var jeg hektet. Jeg gikk rundt og plystret: «And then you find yourself / That’s when you find yourself».

Først ville jeg ikke vedkjenne meg det inntrufne; Brad Paisley var enkelt og greit ikke kul nok eller på noen som helst måte forenlig med min forestilte sensitivitet og kulturelle kapital. Snart tok jeg imidlertid konsekvensen av kroppens signaler. Hodet kunne bare protestere, for hjertet fortalte meg at dette var riktig. Noen ganger er søtladne viser om rusten kjærlighet akkurat det man trenger.

Litt beskjemmet begynte jeg gradvis å lette litt på sløret ute blant folk. Fortalte at jeg hadde hørt litt – «bare litt, altså» – på Paisley i det siste, og at det ikke var så halvgærent. Ivrig til å poengtere hans åpne og erkjente nikk til Jimi Hendrix. Følte meg modig som «sto fram» med alt det innebar av risiko for sosiale sanksjoner.

Feil igjen. For det var slett ikke noen risikosport å avsløre sin affinitet for Brad Paisley. Tvert om. Det eneste jeg røpet var min egen evne til å overskride kategorier som godt og dårlig; riktig og galt. Jeg var en som kunne blande høy og lav – helt uanfektet av vedtatte konvensjoner om «god smak».

I et sosioøkonomisk distinksjonsspill var Brad Paisley en strategisk brikke som boostet min kapital.

Den nye risikosporten i 2014 er å stå frem som Wilco-fan. Da slår omkostningene inn. Snakk om sofistikert Scrabble.

Om vi studere Paisley litt nærmere, er det imidlertid ikke snodig at nettopp han er blitt gjenstand for disse distinksjonsstrategiene.

På den ene siden er han en uttalt og dogmatisk country-forvalter, en paragrafrytter i tradisjonens tjeneste. Men han kan også vise til en oppsiktsvekkende evne til «kreativ lovfortolkning». Hans appell på tvers av alle etablerte smaksmønster ligger i dette myke blikket. Han snakker til alle leire.

Dette er ikke minst oppsiktsvekkende i en amerikansk kontekst. I en tid der den amerikanske presidenten er mer polariserende enn noensinne, klarer Paisley på samme tid å holde seg inne med sitt republikanske grunnfjell samtidig som han hyller Obama (to ganger har han opptrådd i Det hvite hus). Denne balansegangen uttrykkes rent symbolsk i at han deler av året bor i Malibu; resten av året i Nashville.

Hans fineste time er sånn sett «Welcome To The Future» (2009), et aldri så lite tupp i ræva til den mest forherdede delen av fansen. Eller «American Saturday Night», der han minner om at «amerikanske verdier» slett ikke er egenavlede, men – gisp – importerte.

Men så tok han kanskje for mye Møllers tran. I «Accidental Racist» (2013) – der han teamet opp med LL Cool J – gikk det i alle fall aldeles over styr. Forsøket på å «skape forståelse» og å «utvide diskursen om rasisme» slo kraftig tilbake på dem begge, tross gode intensjoner. Det hjalp ikke at hjertet var på riktig plass, når selve utførelsen var så keitet og direkte ufølsom («If you don’t judge my gold chains/ I’ll forget the iron chains»). Glemme slavetiden? Hva skulle det være godt for? Som de siste ukers opptøyer i Ferguson, Missouri viser: Dette med rase er sensitive greier.

Kanskje er dette en vel så god måte å avgrense countrysjangeren på. Dens erfaringsbakgrunn er grunnleggende hvit.

Derfor finnes det steder der den må melde pass. Det er jo nettopp dette som definerer den.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s