Kanapeer og glansbilder

20140625142053_92986
(Trykket i Bergens Tidende, 22. august, 2014.)

Forhandlingen som gjør Amanda-showet til et omsettelig tv-produkt som TV 2 faktisk har interesse av å vise, kommer ikke uten omkostninger.

PÅ DENNE TIDEN AV året er det to værtegn som melder seg med forbausende forutsigbarhet: (1) Hjelp, er det ingen som bryr seg om film lenger? Og (2) var dette det dårligste Amanda-showet noensinne?

Så ille er det selvfølgelig ikke. At problemstillingene i det hele tatt reises, og at en ikke-idealistisk kanal som TV 2 tar på seg jobben med å vise Amanda-showet år etter år, er tegn gode som noen på at filmen fremdeles er omgitt av en aura som fjernsynsmediet bare kan speide langt etter.

Foreløpig er det tv-reporterne som soler seg i glansen av filmskuespillerne. Ikke omvendt.

Virkelig ille blir det først den dagen TV 2 sier: «Om vi vil arrangere bransjefesten deres? Her har dere en bedre idé: Dere kan aller nådigst få filme bransjefesten vår

Det er mot dette bakteppet at praksisen med å klage på filmens generelle standing fremstår mer som en stivnet tabloidrutine enn en samtale der noe faktisk står på spill.

For fremdeles er det den naturligste ting i verden at NRK eller TV 2 stiller sin maskinpark til disposisjon, sender sine medarbeidere til Haugesund der det hele «går av stabelen», bedriver utstrakt promoteringsvirksomhet i oppseilingen til «den store dagen», og lar det hele kulminere i en lørdagskveld der to og en halv time av sendeskjemaet er viet Amanda-stoff. Riktig, to og en halv time. Og da har jeg ikke tatt med innslaget i TV 2-nyhetene der de er «direkte inne fra Haugesund» for å «lodde stemningen» «før det hele braker løs».

Likevel finnes det altså mennesker som hevder at filmen ikke får den oppmerksomheten den fortjener. En av disse er Eskil Vogt, som lørdag kveld opplevde at hjertebarnet hans – filmen Blind – ble hyllet med fire priser i beste sendetid.

Toppen av frekkhet? Nei, jeg skjønner ubehaget. For det er ikke filmen eller filmmediet som anerkjennes og gjøres stas på i Haugesund. Det er noe ganske annet. Det er filmens glamour.

Slik er samspillet mellom norsk film og norske medier. Pressen har aldri tatt norsk film som kunstuttrykk seriøst, kanskje med god grunn, men har kompensert med å ta bransjens glamour på alvor.

Det er denne forhandlingen som gjør at middels begavede norske skuespillere vil oppleve at et tjuetall journalister kommer langveisfra når de skal gifte seg.

De beste utgavene av Amanda har tatt denne kognitive dissonansen innover seg og gjort den til en integrert del av showet. Tidligere seremonileder Jon Almaas perfeksjonerte denne metoden i en positur som best kan oppsummeres omtrent slik: «Velkommen! Dette er jo ikke på langt nær så glamorøst som vi gjerne skulle ønske at det var, og årets filmer sliter med mange av de samme tingene som de har gjort tidligere, men la oss for syns skyld late som om dette har vært et bra år. Hva? Bare for i aften?»

Hemmeligheten bak et godt Amanda-show ligger altså i denne erkjennelsen. Slik unngår man at showet imploderer under vekten av sin egen innbilte glamour.

Spellemannpris-utdelingen står i det samme spennet. Misforholdet må anerkjennes for å ufarliggjøres. Om showet ikke har et ørlite ironisk flir på lur, men insisterer på at denne prisutdelingen er en utrolig viktig nasjonal begivenhet, kan seeropplevelsen bli ytterst beklemmende, ja rent uutholdelig.

Kanskje dette er forklaringen på at Eskil Vogt henger med hodet. Vi kan kalle det «Amanda-kompromisset». Forhandlingen som gjør Amanda-showet til et omsettelig tv-produkt som TV 2 faktisk har interesse av å vise, kommer ikke uten omkostninger. Når filmens egenart som kunstnerisk uttrykk veksles inn i ironiske flir og forestillingen om glamour, beredes grunnen for mer enn nok oppmerksomhet. Men til hvilken pris?

Bare spør Vogt. På den ene siden har han vært involvert i det som kan betegnes som tre av de beste norske filmene noensinne – Reprise, Oslo, 31. august og Blind. På den andre siden glemte han kofferten med fintøyet sitt på Gardermoen. Du kan jo gjette hva VG og TV 2 var mest interessert i å snakke om.

Reklamer

8 thoughts on “Kanapeer og glansbilder

  1. Jeg leste den saken. Det er vel ikke Eskild Vogts teori? Følger han ikke bare opp en teori lagt fram av Ulrik Eriksen i Morgenbladet? I Stavanger Aftenblad han blir spurt: «- Har Eriksen rett når han spør om «statusen til middelmådige serier hausses opp av skribenter og andre opinionsdannere i et forsøk på å rettferdiggjøre at de selv trives best i sofaen?» og så svarer han på det med å bruke seg selv som et eksempel. Om du er misfrnøyd med Vogts forklaring så kanskje du bør spørre Eriksen?
    http://www.aftenbladet.no/kultur/film/Den-gode-kinofilmens-forsvarer-3484947.html

    • Hei Ingrid
      Riktig, teorien, eller en variant av den, er først fremsatt av Ulrik Eriksen. Det var imidlertid ikke plass til å redegjøre for denne unnfangelseshistorien, så jeg tok tak i den ferske uttalelsen til Vogt, der han mer enn antyder enn korrelasjon mellom tv-seriens status og barnevaktbehovet hos folk i trettiårene. Det er ikke en teori jeg er «misfornøyd» med. Tvert om, jeg finner den fornøyelig. Men den kolliderer altså i møte med empirien.

  2. Morsomt, men et litt billig poeng du kommer med. Du leser for å misforstå eller lar deg mislede av en liten vits. Er ikke poenget til Eriksen/Vogt heller at en generasjon som nå er i 30-årene og opinionsdannere begynner å bli litt satt (barn eller ikke) og finner det derfor for godt å bygge opp under TV-seriers status så de kan sitte hjemme og likevel føle at de er «med på det som skjer»? Og så vidt jeg husker så viste Eriksen til statistikk (men det er kanskje ikke empiri nok for deg) om at nedgangen i kinogåingen blant høyt utdannede mennesker er høyere enn i resten av befolkningen. Jeg synes det er interessant – kanskje du burde komme med dine tanker om hvorfor det er tilfelle?

    • Det som er sikkert er at tv-seriens status er oppskrevet. Hva skyldes det? Flere ting. Nedgangen i kinobesøk og streamingmuligheter i heimen – som Eriksen viser til – er opplagt en del av dette bildet. Dette er to eksempel på forhold som korrelerer med vår tids tv-dille.

      Det som imidlertid IKKE korrelerer med vår tids tv-dille, er at folk fyller tretti og blir småbarnsforeldre. Dette har skjedd i alle tider. Også før konsumering av «kvalitetsserier» på tv ble oppjustert til en dyd.

      Du spør hvorfor kinobesøket hos høyt utdannede har stupt. Vel, min første tanke er at de (i alle aldre) er raskere til å adaptere ny teknologi. Bourdieu vil kanskje si kinoens nivellerende kraft gjør at fiffen i stadig større grad trekker til «finere» arenaer i sitt kulturelle konsum (som likevel bare er et distinksjonsspill).

      • Så høyt utdannede mennesker velger bort «Blå er den varmeste fargen» på kino fordi «Orange Is The New Black» på Netflix er en «finere» arena? Underlig Bordieu-lesning.

        Folk i 30-årene har blitt satt og fått tilgang til spalteplass før i historien – det er selvfølgelig riktig – men denne gangen skjer det samtidig med at det har vært en reell kvalitetshevning på amerikanske TV-serier og tilgangen vi har til disse. Det har vel ikke skjedd på samme måte før? Hvorfor da skråsikkert hevde at dette ikke spiller sammen?

      • Med finere arenaer siktet jeg til teater, galleri, opera, etc., etc.

        Kanskje snakker vi forbi hverandre. Vi er åpenbart enige om situasjonsbeskrivelsen: (1) At nyslåtte foreldre i trettiårene skriver i avisen; (2) at tv-serier kan vise til «en reell kvalitetsheving»; og (3) at hjemmeværende har tilgang til disse seriene.

        Alt dette er vi enige om. Men så kommer vi kanskje frem til uenigheten.

        Det to siste punktene er nye fenomen; det første er gammelt. Min påstand er altså at nye fenomen (tv-seriens anseelse) krever nye forklaringer (ny teknologi, nye produksjons-, finansierings- og distribusjonsmodeller). Ikke gamle (barnefødsler).

        Derfor: Inntil noen klarer å vise en forbindelse mellom tv-seriens anseelse og barnefødsler hos et sett norske opinionsdannere, vil jeg nok fortsette å kalle denne barnefødsel-hypotesen for høyst spekulativ.

  3. Fra mitt ståsted, utenfor den opinionsdannende sfære, handler opphaussingen av TV-serier først og fremst om kulturell latskap. Bare man er enige nok om TV-serienes fortreffelighet f.eks. blant kolleger på en arbeidsplass, godt hjulpet av medias opphaussing, trenger man ikke orientere seg blant filmtilbudet. «True Detective» f.eks. kommer åpenbart til kort sammenliknet med det beste som går på kino, men det virker som man har stor tålmodighet og aksept for ujevne episoder og sesonger som i perioder går på tomgang for å kunne oppleve øyeblikkene av kvalitet. Et annet poeng Eskil Vogt gjør er jo at TV-serien som format aldri vil kunne konkurrere med film, bl.a ville han «byttet ut alle sesongene av «Mad Men» med den dårligste Antonioni-filmen». Men Mad Men er enklere fordøyelig og i tillegg kritikerrost, midt i blinken for et bedagelig velstandspublikum på synkende kulturell kurve med iPaden i fanget og HBO-abonnement.

    • Helt enig, mye av tv-kritikken bærer utvilsomt preg av for mye velvilje og syndsforlatelse. I episodeveldet er det lett (og fristende?) å se vekk fra de svakere partiene (ref. True Detective, hvis anseelse i hovedsak er knyttet til toppene den nådde i episodene 3, 4 og 5). I en stram filmfortelling vil jo disse feilskjærene nødvendigvis utgjøre en større del av hendelsesforløpet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s