Saman er ein mindre aleine

The Honourable Woman

(Trykket i Bergens Tidende, 15. august.)

Før eller siden vil alle mennesker i hele verden sitte og kjæle med hver sin tv-dille. Er det rart man henger med hodet?

DET BESTE PÅ TV nå om dagen? The Honourable Woman. Lett. En spionthriller med Israel–Palestina-konflikten som bakteppe. En slags tv-seriens «Tinker Tailor Soldier Spy».

Hovedpersonen er den adlede Vanessa «Nessa» Stein, spilt av Maggie Gyllenhaal, som etter beste evne forsøker å bøte på farens synder. Faren var våpenhandler, beryktet sådan, men Nessa – og storebroren – har tatt familiefirmaet i en ganske annen retning. Nå skal det nye Midtøsten bygges – med internettkabler og optiske fibre på tvers av grenseovergangene. For hva er vel en fredsprosess uten kommunikasjon og dialog?

Timingen kunne ikke vært bedre, og serien har alle kjennetegn på vår tids favorittsyssel: konsumering av «kvalitetsserier».

For kjennetegnene er der: BBC har produsert den; serien tar seg selv svært alvorlig; Maggie «kvalitetssikring» Gyllenhaal er seriens midtpunkt; HBO Nordic distribuerer den i Norge; og regissøren Hugo Blick er i ferd med å bli den nye David Lynch i den forstand at navnet hans snart er et adjektiv. Rent språklig ligger dette Blick-aktige et sted mellom dvelende, detaljorientert og foruroligende. Regissøren innevarslet dette blicket i sin forrige tv-serie: kultserien The Shadow Line (BBC Two) fra 2011.

Men så var det dette med praten, da. For av uransakelige grunner er det nesten ingen som følger med på The Honourable Woman (HBO Nordic slipper den syvende episoden i dag). Tro meg. I selskapslivet og i lunsjen jakter jeg stadig på en mulig samtalepartner, men resultatet er like forstemmende hver gang. De fleste har plukket opp noe («er det den med hun derre Gyllenhaaaal?»), men der stopper det.

Alt jeg sitter igjen med er et rykte om at matskribenten og tv-kokken Andreas Viestad følger med. Andreas, er du der ute?

For en som synes at selve praten om tv-serier er hele grunnen til å se på tv-serier, er denne tausheten nedslående. Tv-serien våkner først når den debatteres, diskuteres og dissekeres. Å sette seg ned for å se fjernsyn er bare forarbeidet. Gevinsten kommer senere, ved lunsjbordet og ved bardisken.

Eller kanskje jeg bare skal være glad så lenge det varte. Prisen for monopolets fall og kanalveldets inntog er at folk ikke lenger ser det samme på tv. I et åpent kabel-, nett- og kanalmarked står folk fritt til å forfølge alle sine små innskytelser og tildragelser i det uendelige. Det finnes ingenting å gravitere mot, annet enn Grand Prix og et og annet sportsarrangement.

Termodynamikkens annen hovedsetning sier at entropien alltid øker. Entropien er et mål på kaostilstanden eller graden av uorden i et system. Den samme hovedsetningen gjelder i tv-universet. Før eller siden vil alle mennesker i hele verden sitte og kjæle med hver sin tv-dille. Er det rart man henger med hodet?

Men alt er ikke tapt. Her i vinter opplevde jeg for eksempel at «alle» fulgte med på Broadchurch. Onkler og tanter, kolleger og besteforeldre, studenter og frisører. Broen kunne vise til noe av det samme. Disse seriene var så visst ikke uten feil og mangler, ofte kunne det være direkte frustrerende å følge med på dem, men viktigere i denne sammenhengen var det at de var en felles referanse med lavt innslagspunkt. Alle kunne hive seg på: Hva er greia med Saga Norén? Er fremstillingen hennes av Aspergers syndrom presis og andektig nok? (Min mor, terapeuten, mente nei.) Og hvem drepte Danny Latimer? (Min samboer, krimeksperten, pekte ut morderen i tredje episode.)

Denne «leirbåleffekten» sprang ut av en helt konkret historisk forutsetning: NRK. Ingen andre norske mediehus klarer å samle folk på tvers av alle tenkelige sosiokulturelle kategorier på samme vis. Bruk dette lisensargumentet for hva det er verdt, NRK!

Det var den norske, fysiske offentligheten. Den du møter med din egen kropp. Det finnes selvfølgelig en annen offentlighet også. Den internasjonale varianten på nett. Og her lever tv-samtalen i beste velgående. Uansett hvor sære dine tildragelser i tv-veien måtte være, kan du være sikker på å finne noen likesinnede der ute. Kanskje er dette løsningen på termodynamikkens annen hovedsetning: en rekke små skjebnefellesskap på tvers av landegrenser, som sitter og diskuterer Hugo Blicks regigrep i de første episodene av The Shadow Line.

En annen løsning er kanskje å forsone seg med at tv-titting først og fremst er et forhold mellom deg og din tv. Og at du ikke på død og liv må lufte teoriene dine om hovedpersonens neste bevegelser i hver bidige lunsjpause.

Grekerne har et uttrykk for dette: locus amoenus. Et behagelig frirom. Prøv selv: let frem en passe obskur tv-serie. Ikke snakk om den, ikke del den med noen, men ha den helt for deg selv. Det krever kanskje litt tilvenning, men det går an!

Dessuten – om tv-folket vender noe av evangeliseringen og formidlingstrangen innover, skal du se at alt maset om at tv-serien er «den nye romanen», faktisk kan ha noe for seg, og ikke bare røper at hele tv-mediet som sådan sliter med et alvorlig litterært kompleks.

NRKs evne til å kuratere vår nasjonale lunsjsamtale er nevnt, og på mandag starter – omsider! – et av kringkasternes flaggskip, «Radioresepsjonen», opp igjen. Alt er imidlertid ikke helt ved det samme gamle. Radioprogrammet har meldt overgang fra P3 til P13, og med det fra «vanlig radio» til DAB.

For mange vil ikke dette utgjøre noen praktisk forskjell overhodet; de laster uansett ned podcasten. Men på arbeidsplasser, der en ubestemmelig radio står og surrer i vinduskarmen, fullstendig overlatt til sitt eget forsyn, kan dette ha store konsekvenser.

Der risikerer «Radioresepsjonen» å forsvinne helt fra lunsjsamtalen. Simpelthen fordi det var noe annet som sto på, ingen vet hvordan man betjener displayet, og ingen av de ansatte er helt sikker på hva som egentlig er greia med DAB.

 

Advertisements

One thought on “Saman er ein mindre aleine

  1. Tilbaketråkk: SPENNING: Du må få med deg The Honourable Woman! | OP-5

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s