Portrett av kunstneren som ung CD-samler

image002

(Trykket i Dagbladet, 12. august.)

DET SKJEDDE I DE dager (28.07.14) at det gikk ut en befaling fra Sondre Lerche på twitter om at den som snarest tok seg hjem til hans mor på Paradis rett utenfor Bergen, kunne få hele CD-samlingen hans. Var det gutteværelset som skulle ominnredes til gjesterom? Var det moren som gjerne ville frigjøre litt plass på loftet? Stefaren som ikke lenger orket å ha de kassene der liggende og slenge i garasjen?

Nei, det var bare Sondre som ønsket å «føle seg litt lettere». I praksis hadde han ikke hatt nytte av samlingen siden han flyttet til USA i 2004, og nå kunne heller ikke affeksjonsverdien gjøre opp for meningstapet. Det var altså ikke bare tiden som hadde løpt fra cd-samlingen. Selv vemodet over alle tings forgjengelighet hadde løpt fra den. På et muggutsatt kjellergulv hos søsteren på Eidsvåg sto omfangsrik cd-samling fullstendig ribbet for all metafysikk. Lengsel, ungdom og søken redusert til sprø plast og sprukne cover i blå poser fra Ikea. Det var like greit å bli kvitt alt sammen.

Skjønt, ikke helt uten betingelser. For var det en liten restverdi der ennå, tross alt?

«Jeg hadde ikke klart det for ti år siden», presiserer Lerche. «Og det var viktig for meg at ikke hvem som helst skulle overta den». Heldigvis dukket det opp en interessent som bodde i nærheten av barndomshjemmet og hvis mann nettopp hadde skaffet seg et «nytt, superbra anlegg». Det var et fosterhjem Lerche kunne leve med. «Også viste det seg at mødrene våre kjente hverandre», forklarer han.

Før eierskiftet benyttet Dagbladets utsendte anledningen til et aldri så lite bokettersyn. Premisset var klart: Der bokhylla til voksne mennesker først og fremst sier noe om hvordan de ønsker å fremstå, er cd-samlingen the real thing. Pålitelige og transparent. Nådeløst og uten skjensel forteller den sannheten om formative år, ungdomsøkonomi (Lerches baguettutsalg utenfor suvenirbutikken til faren var muligens mer innbringende enn skattemyndighetene er klar over), konfirmasjonspenger, nye venner på videregående, pubertale feilskjær, gryende seksualitet, tilstedeværelsen eller fraværet av kuraterende storebrødre, og hvilken front man tilhørte i krigen mellom Oasis-Blur.

Med andre ord: fremtidige biografiforfattere vil rive seg i håret når de oppdager at cd-samlingen til Sondre Lerche er forsvunnet. Men heldigvis var Dagbladet der.

Ved første gjennomsyn er det meste som forventet. Som artist og skribent har Sondre Lerche aldri lagt skjul på sine inspirasjonskilder, tvert om: han har bedrevet ustrakt misjonsvirksomhet, og i teksten «Prefab Sprout reddet meg ut av tenåra» skriver han åpenhjertig om prisen for popen: en ungdomstid med forsakelser, terping og mye tid på gutteværelset («ukysset og absurd uvitende om alt jeg hadde hoppet over ved å sitte der på senga med gitaren og dramatisere liv jeg utsatte å leve»).

Gevinsten er en bråmoden og sofistikert popsensibilitet (Elvis Costello, Tim Buckley, Steely Dan, XTC, High Llamas, Saint Etienne, Big Star) med åpning mot storbandekstravaganse (Duke Ellington, Cole Porter, Burt Bacharach, George Gershwin) og jazzens blå toner (Bill Frisell). Også Randy Newman, da. Den første pappesken vi åpner er så gjennomgående preget av Den gode smak at vi et øyeblikk lurer på om Sondre har juksa litt.

Fikk han moren sin til å sette akkurat denne esken fremst? Er dette virkelig et tilfeldig grensesnitt inn i den unge kunstnerens skapelsesprosess?

Lenger ned i esken begynner imidlertid nittitallet å åpenbare seg i all sin vånde (Smashing Pumpkins, Pearl Jam, September When, Dodgy, Supergrass). I tillegg finner vi et utilrådelig sortiment med cd-singler (Janet Jackson, Kylie Minouge, Jewel, Trine Rein, P3s julehits ’97, Vidar & Jan Tore («ruglete påmmfri med en blandings og litt thousand island»), Tina Turner).

Så var kanskje Sondre Lerche (f. 1982) et produkt av sin tid han også.

Den blå Ikea-posen gjør imidlertid at Lerche smetter unna enda en gang. Kanskje er dette betegnende for mannen som vant Spellemannprisen allerede som 19-åring (for «Faces Down», som vi finner med plastikkfolien på). Vi har ham ikke helt ennå. Plutselig lager han en jazzplate («Duper Sessions») som unndrar seg all kategorisering, og feiden mellom Oasis og Blur har han tilsynelatende ikke latt seg hefte ved (eneste krigsutbytte er singelen «D’you know what I mean?»).

Denne evnen til å overraske gir seg til kjenne på tre måter. For det første et forbløffende antall soloskiver fra medlemmene i a-ha («Vogts Villa», «Hotel Oslo»). For det andre: påfallende mye soul (Marvin Gaye, Shuggie Otis, William Bell, Dionne Warwick). Og for det tredje: nærmest demonstrativt mye brasiliansk tropicália (Tom Zé, Marcos Valle, Milton Nascimento, Marina Machado).

Men hvor har aha-evangelisten gjort av alle aha-platene?

«De plukket jeg ut», forklarer Lerche. «Det blir annerledes. Det er barndomsminner.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s