Tvang til tro er dårers tale

Family gathered around television

(Trykket i Bergens Tidende, 8. august.)

Det norske kabelnettregimet oppsummert: De som ikke ønsker et tv-abonnement, tvinges til å kjøpe en dekoder av hensyn til tv-titterne som ikke ønsker en dekoder.

 

FOR NOEN MÅNEDER siden mistet familien Nyhus fjernkontrollen til tv-en. Mor og far lette og lette, i sofasprekker, kjøkkenskap og lekekasser, men den var søkk vekk. Til slutt ga vi opp. Kanskje et av småbarna hadde gravd den ned i sandkassa.

Å bytte mellom tv-ens to hovedfunksjoner – «vanlig tv» og tv-en som «streamingskjerm» – ble med ett en mye mer strabasiøs affære. I stedet for et enkelt trykk på fjernkontrollen måtte familiemedlemmet med lengst lemmer halvt i blinde betjene kontrollpanelet på baksiden av tv-en.

Det tok imidlertid ikke lang tid før vi oppdaget at vi egentlig ikke hadde noe behov for den tradisjonelle tv-funksjonen i det hele tatt.

Mysteriet med den sporløst forsvunne fjernkontrollen hadde åpnet øynene våre: Den snertne, lille Apple TV-boksen hadde fullstendig utradert den klumpete dekoderen fra Canal Digital. Og slik hadde det i grunn forholdt seg så lenge vi kunne huske.

Det var bare gammel vane som skjermet for erkjennelsen, på samme måte som det i retrospekt også fortoner seg som en gåte hvorfor vi ikke kvittet oss med dvd-spilleren mye tidligere. Nå var det dekoderen som kunne salderes.

Vi er ikke alene om denne markedsmanøveren. Det er den samme som truer norske papiraviser. Og det er derfor lokketilbudene fra kabeldistributører som Get og Canal Digital blir stadig mer oppfinnsomme i sin utforming.

Og denne høsten vil det bare akselerere. I forrige uke meldte TV 2 at de lanserer TV 2 Sumo på Apple TV. Kanalen er også å finne på tilsvarende «hub-er» som Google-utviklede Chromecast og Samsung Smart-TV. Sistnevnte har også en egen innebygd HBO-app. På samme tid har VG-TV blitt en tv-kanal som gjør krav på et visst alvor, og TV3 har hatt suksess med sin strømmetjeneste, Viaplay, som Champions League-tittere vil ha stiftet bekjentskap med. NRK henger også med i svingene. I september lanserer de nett-tv-app hos de fem største smart-tv-produsentene. Samme app finner du også på nye Playstation-konsoller og bluray-spillere.

Med andre ord: Det eneste du vil savne om dekoderen din skulle kollapse, er TVNorge, som kom skjevt ut med et stavbrekk – også kalt Comoyo – innledningsvis i løpet, men som nå har fått drahjelp fra Dplay, hvis løsning omfatter SBS Discoverys sju kanaler: TVNorge, FEM, MAX, VOX, TLC og Discovery Channel.

Om verden ikke var et pussig sted allerede, har vi altså en situasjon der TVNorge – undertiden landets mest utskjelte tv-kanal – er det tyngste argumentet mot å kvitte seg med dekoderen.

Gitt at det i det hele tatt var et alternativ, da. For slik mange norske forbrukere har måttet erfare, er det å si opp et kabel-tv-abonnement de facto et umulig prosjekt. Det går enkelt og greit ikke an. Hvorfor? Fordi det norske kabelnettet er bygget på kartellets prinsipper. Dette kan bli litt teknisk, men bli med videre. Når du kjøper strøm, skilles det mellom nettet, altså den fysiske infrastrukturen, og selve strømmen. Du kan betale nettleie til eksempelvis BKK fordi de har strømkabelen inn til din leilighet, men velge å kjøpe strømmen hos Eidsiva Energi.

Denne modellen kan du bare glemme når du henvender deg til en kabelleverandør. Her er det slik at den som leverer infrastrukturen, også leverer kanalpakkene og internettabonnementet. Det finnes ingen vei utenom.

Og ikke bare det: Om signalkabelen eies av Get eller Canal Digital, som stort sett er tilfellet, kan du ikke under noen omstendighet nøye deg med å gå til innkjøp av det du faktisk er interessert i – et helt enkelt bredbåndsabonnement.

Nei, du må kjøpe en dekoder og en kanalpakke i tillegg. Du har ikke noe valg. For i det norske kabelmarkedet er det slik at disse tingene henger sammen i en hellig treenighet. Dette «koblingsvilkåret» har med rette fått mye kritikk.

Forbrukerombudet har flere ganger omtalt koblingssalget som «uheldig» og «betenkelig», og det er lov å håpe at arbeidet med «innlåsende mekanismer i TV- og bredbåndsbransjen» får en ny giv med dagens regjering. For dette er klassisk høyrepolitikk i Willochs ånd – deregulering av monopol. Men tør de?

For de må belage seg på tøff motstand. Ikke minst fra Haakon Li Dragland, barnebarnet til Haakon Lie.

Dragland er produkt- og strategidirektør i Canal Digital og sitter i styret til Kabel Norge, bransjeorganisasjonen som samler de kommersielle kabel-tv-operatørene i Norge. Der deler han bord med andre Get- og Canal Digital-sjefer som til sammen besitter seks av ni styreplasser. Hver gang det tas til orde for litt mer glasnost i den norske kabelmodellen, er tilsvaret fra bransjeorganisasjonen det samme: «Skulle vi bli pålagt kun å selge bredbånd, vil det være en dramatisk endring av spillereglene og nødvendigvis gå utover videre investering i infrastruktur.»

Kundens valgfrihet må altså tøyles fordi den truer «investeringsviljen». Et slående eksempel på kapitalistisk nytale. Eller som «Direktør for samfunnskontakt» i Get og styreformann i Kabel Norge, Øyvind Husby, uttalte til Aftenposten 3. oktober i fjor: «[Det er] teknisk umulig for en kabel-TV-operatør kun å selge kundene bredbånd.»

Smak på den uttalelsen en gang til. Kabel Norge vil ha oss til å tro at det er «teknisk umulig» kun å levere bredbånd. Det er selvfølgelig bare sludder, med mindre man med «teknisk umulig» mener «går an, men vil ikke».

Men virkelig ironisk blir det først her: Den tekniske forklaringen på at det er «umulig» å forsyne kunder med det de vil ha – et helt enkelt bredbåndsabonnement – skyldes at det fremdeles sendes ukrypterte signaler i kabel-tv-nettet av hensyn til tv-tittere som av en eller annen grunn ikke ønsker en dekoder i stua, men foretrekker å koble tv-en direkte til veggen.

Med andre ord: De som ikke ønsker et tv-abonnement, får vær så god kjøpe en dekoder av solidaritetshensyn til tv-titterne som ikke ønsker en dekoder.

Slik er den norske kabelnettlogikken. Et bakvendtland der opp er ned; tvang er valg; enkelt er «teknisk umulig»; og der «investeringsvilje» trues av kunder som ivaretar sin interesser i et fritt marked.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s