Sans for proporsjoner

(Trykket i Bergens Tidende, 26. juli.)

Kritikken mot Fredrik Græsvik og Sidsel Wold er misforstått. Journalistikk handler ikke om å likestille, men å vektlegge.

Lektor Fjord, hovedpersonen i Dag Solstads «Roman 1987», står og iakttar sin egen bokhylle. Hvorfor er det slik at halvparten av bøkene i hans historieverk er viet til det 20. og 21. århundre? Hvorfor er etterkrigstiden begunstiget med like mye plass som alt som skjedde før vår tidsregning?

Det er i møte med denne uretten at Fjord, hvis hovedfagsoppgave handlet om 1500-tallspresten Absalon Beyer, begynner å fantasere om en krønike der alle tidsaldre er nøyaktig like godt representert. Der bokseriens redaktører ikke farer med harelabb over 700-tallet, men gir det akkurat like mye omsorg og oppmerksomhet som vårt eget århundre. Et historieverk der proporsjonalitet er det styrende prinsipp.

Lektoren og undertiden den selvproletariserte fabrikkarbeideren ved Mesna kartong ville med andre ord ha grepet begjærlig etter den siste boka til Solstad, der forfatteren forfølger sitt likevektsprinsipp blant slekts- og kraftlinjer i Telemark i perioden 1591–1896.

Proporsjonalitet, altså. En rigid herre og en lunefull tjener. Det har vært en sommer i proporsjonalitetens tegn. Er Israels «represalier» tilstrekkelig proporsjonale? Finnes det noe sånt som «proporsjonal krigføring?» Er den norske Gaza-dekningen helt ute av proporsjoner? Er det skotske løsrivelseskravet et utslag av uproporsjonal fordeling av oljeinntekter? Er Tysklands nedsabling av Brasil det mest uventete kamputfallet mellom to proporsjonale fotballnasjoner noensinne? Brukes det uproporsjonalt store utenriksressurser på flystyrten i Ukraina når en mystisk utbrytergruppe fra al-Qaida på samme tid etablerer et kalifat i «Stor-Syria» og Irak? Har kjennskap til ambisiøse tv-serier blitt en uproporsjonalt stor del av det moderne dannelsesidealet?

Kravet om proporsjonalitet er forståelig nok. Foreldre vil gjenkjenne den samme justisen hos treåringen: Det skal helles nøyaktig like mye brus i alle glassene.

Men da handler det om sukkervann. Mer problematisk er det når det samme prinsippet praktiseres i all sin vånde på Dagsrevyen. For det er det som skjer når nyhetene henter inn vitneskildringer fra utenrikskorrespondent Sidsel Wold, for deretter å «slippe til den andre siden» ved Conrad Myrland, daglig leder i Med Israel For Fred (MIFF).

Det er barnets likevektsprinsipp for brusfordeling anvendt på verdens største gordiske knute: konflikten i Midtøsten.

Dette er grunnen til at «proporsjonalt» er et skummelt ord i hendene på norske journalister. Det forveksles stadig vekk med «rettferdig». Men rettferdighet er noe helt annet enn et likevektsprinsipp. Det er denne feilkoblingen både Lektor Fjord og Dagsrevyen gjør seg skyldig i. I jakten på en «objektiv linje», hva nå det skal bety, tyr man til kuleramma. I forsøket på å gjøre alle til lags – gjøres ingen til lags.

Grepet kan sammenlignes med å vie en fjerdedel av naturfaget til flaggermusens anatomi, fordi 25 prosent av biomassen til alle pattedyr på kloden utgjøres av flaggermus (fakta!). Det proporsjonale blir det godes fiende.

Dette «flaggermus-prinsippet» har derfor liten overføringsverdi til journalistikken. God, balansert dekning handler ikke om å gi akkurat like mye plass til alle. Journalistikk handler om å prioritere, om å vektlegge. Det er dette som er å søke rettferdigheten. For rettferdigheten er partisk. Ikke nøytral. Den vekker motstand og ubehag.

Og den måles ikke i tall. Proporsjoner måles i tall.

Dette har Sidsel Wold fått med seg, og det skal hun ha honnør for. Til tross for noen svært uheldige formuleringer («nervøse israelske soldater som skyter på alt som rører seg», Dagsrevyen, 11. juli) er hun en journalist i ordets beste forstand. En aktivist for rettferdighet. Shalom!

De siste ukene har hun imidlertid latt seg fange i en semmer norsk tabloidøvelse: Jeg-har-blitt-utsatt-for-hets-sjangeren.

I en begivenhetsrik sommer som ikke har hatt plass til de sedvanlige agurk-sakene (bortsett fra han presten som måtte til legen med en potet oppe i rompa, og som bedyret at det iallfall ikke hadde noe med sex å gjøre), er dette foreløpig det siste journalistiske grepet for å fylle sidene på døsige sommerdager: Er det noen som har blitt netthetset i det siste? Græsvik, sier du? Flott! Rydd forsiden!

Sidsel Wold, Mads Gilbert, Bjørn Helge Riise, Dag-Eilev Fagermo, Per Joar Hansen, Conrad Myrland, Erna, Jens, Hadia. Flere? Ja, Idol-vinnere, bloggere, fotballkommentatorer, spaltister, programledere og jordbærplukkere. Alle sammen har blitt utsatt for netthets denne sommeren. Mandag 21. juli lagde TV 2 Sporten et eget innslag om at Kjetil Rekdal har mottatt meldingen «Du er tidenes sutrepeis, Rævdal. Håper du får kreft, din satan». Uff, da.

Og jeg som trodde det nærmest var en del av fotballtrenerens arbeidsbeskrivelse å motta ukvemsord.

Misforstå meg rett. Hets er dumt. Ideelt sett hadde vi vært den foruten. Men verden er nå engang ikke det – ideell. Det finnes drittslengere der ute med et tastatur og en internettoppkobling – og det vil det all overskuelig fremtid gjøre. Heldigvis. For hetsing er prisen for det frie ord. Den er ubehagelig og stygg, vulgær og til sjenanse, men ikke farlig. Tvert om. Hetsen er avmaktens og håpløshetens språk. Den er ynkverdig og ussel. Den er lyden av en kvapsete tribunesliter.

Og den er kommet for å bli. Ja, den var aldri borte.

Forskjellen er bare at hetseren er invitert ut på matta, simpelthen ved at vi bryr oss. Slik gjør vi kampen for det anstendige ordskiftet en bjørnetjeneste. For hetsen avlives ikke av et gitt antall forsider. Tvert om, den lever av det.

Slik den også livnærer seg på den stakkarsligheten som uvegerlig blir den som står frem til dels, en offerrolle som sjelden kler dem. For når Sidsel Wold og Kjetil Rekdal står frem som medieoffer, kan du være sikker på én ting: de som har skyld i det sitter ikke og skammer seg. De godter seg. (For ordens skyld: noen trusler hører hjemme hos politiet.)

Heldigvis ser vi kanskje antydninger til en motreaksjon. Jeg vet at det i dag finnes flere norske, profilerte stemmer som nekter å vise frem innboksen sin når media ringer og skal «gjøre en greie på folk som sjikaneres». Bravo! Sleng på røret! Trekk på skuldrene!

Også her handler det om å prioritere. Om å ha sans for proporsjoner.