Da Eto’o møtte Pedro

2011-634600016113263794-326

(Trykket i Bergens Tidende, 4. juli, 2014.)

Unnskyld, Øyvind Alsaker. Du hadde helt rett. VM i fotball har produsert «glimt av evigheten».

TI ÅR GAMLE Pedro står utenfor spillerhotellet til det kamerunske landslaget. Den brasilianske gutten har stått opp klokken fem for å få et glimt av sin store helt: Inter-, Barcelona- og Chelsea-stjernen Samuel Eto’o. Dagen i forveien har Kamerun tapt 4–0 for Kroatia; Eto’o måtte gå imellom to lagkamerater som begynte å slåss; Alex Song ble sendt i dusjen for å ha slått ned(!) den kroatiske stjernespilleren Mario Mandžukić; og på toppen av det hele er Eto’o (33) ute med skade. Han har etter alle solemerker spilt sin aller siste landskamp.

Slik er bakteppet når de kamerunske spillerne i tur og orden forlater hotellet for å bli med bussen til neste flyplass og neste VM-by. De har fremdeles én kamp til gode, men alt håp om avansement er ute. Duknakket rusler de rett forbi rekken av reportere.

Men så hører vi Pedro rope. Eto’o, roper han. Gjentatte ganger: Eto’o! Eto’o! Kamerun-spissen får øye på ham, legger fra seg bagen og omfavner ham. De klemmer. Lenge. Gutten begynner å gråte, og Samuel rusker ham kjærlig i håret. Etter en stund løsriver de seg fra klemmen, og Samuel hvisker noen fortrøstningsfulle ord, mens Pedro tørker tårene.

Det er da det skjer. «Øyeblikket da en engel går gjennom rommet». Bussen kan bare stå og vente, for nå er det Samuel som trenger en klem.

Og slik glir han inn på en vei han ikke har visst om. Samuel omfavner gutten enda en gang, og nå er det Samuel som gråter. Slik holder de fast i hverandre. Ti sekunder. Tjue sekunder. Tretti sekunder. Klemmen varer og varer. De har akkurat møttes, og de skal aldri se hverandre igjen.

For to uker siden gjorde jeg narr av Øyvind Alsakers noe overspente VM-hilsen som lovet «glimt av evigheten». Men Alsaker hadde helt rett. I et kort øyeblikk – heldigvis fanget av de tilstedeværende tv-kameraene – var det som om de betingelsene vi ellers sleper våre liv etter, trådte til side. Vi fikk et glimt av noe større.

Fotballkamper kommer og går. Det scores og bommes; trenere sparkes, spillere legger opp, og livet går videre. Slik er det også med ethvert verdensmesterskap. De utkjempes – under dekke av at svært mye står på spill – og svinner siden hen bak glemselens slør.

Men alt er ikke tapt. Da hadde livet vært uutholdelig. Noe blir gudskjelov stående. Noe unndrar seg forglemmelsens logikk og lyser i stedet sterkere for hvert år som går. Og det er disse ikoniske øyeblikkene som dypest sett utgjør fotball-VMs eksistensberettigelse.

Bare ta en spørrerunde; de fleste vil allerede ha problemer med å redegjøre for hvem som avgjorde forrige VM-finale (riktig svar: Andrés Iniesta), men et påfallende antall – selv de som ble født for tjue år siden – vil minnes Gazzas tårer; Zidanes nedskalling; Guds håndsrekning til Maradona, Bergkamps scoring mot Argentina; den første Cruyff-vendingen; de Jongs karatespark; Gordon Banks’ «umulige redning»; Rijkaards spyttklyse; selvmålet til Escobar; Tofiq Bahramov, den aserbajdsjanske linjedommeren som overbeviste dommeren om at skuddet til Geoff Hurst var inne (da Margaret Thatcher besøkte Aserbajdsjan i 1992, hadde hun bare ett uttalt ønske: Hun ville gjerne treffe den gamle linjedommeren).

Slik er kraften i det overskridende øyeblikket. Det kan være vakkert eller stygt; godt eller ondt. Men alle disse øyeblikkene har til felles at de åpner et vindu mot en større forståelseshorisont. 

Og det er som pålitelig leverandør av slike felles referansefortellinger at VM i fotball – med fjernsynet som forutsetning – har sitt mest humane ærend. Det er en påminnelse om at alle mennesker på kloden tross alt er ganske like. At vi deler de samme historiene og de samme øyeblikkene. Ikke alle bryr seg om fotball, men vi har de samme forestillingene om godt og ondt, stygt og vakkert.

Så hva er årets mesterskaps mest ikoniske øyeblikk? Hvilke bilder har kraft nok til å skrive seg inn i evigheten?

To kandidater melder seg umiddelbart. Suárez’ bitt og van Persies stupheading mot Spania. To øyeblikk som hver for seg viser til menneskenaturens ytterpunkter.

I den ene enden Luis Suárez, som gir etter for sine dyriske instinkter. Det er en skjebne ingen av oss er forskånet for, selv om de færreste av oss biter.

Men vi har også evnen til å sveve; til å overskride våre naturgitte betingelser. Til å gjøre godt. Det er dette løfterike suget van Persie demonstrerer når han seiler gjennom luften – urørlig, med blikket festet på en ball som kommer bakfra(!). I noen få sekunder er det som om naturlovene opphører. Tiden og gravitasjonskraften konspirerer og lar det vidunderlige skje. Den flyvende hollender viser oss, som Alsaker ville sagt det: et glimt av evigheten.

Akkurat slik Samuel Eto’o gjorde da han lot bussen vente og trøstet Pedro.      

Det finnes også en hjemmeprodusert variant av dette møtet: Da John traff Eduardo. Det dreier seg om den utegående reporteren John Carew, som tidvis har vært en åpenbaring i TV 2s tjeneste. Den konstant muskel-, herreveske- og tatoveringsflashende bettingselskap-ambassadøren vi har møtt på Instagram etter endt fotballkarriere, har vært et ganske ufordragelig bekjentskap, men i Brasil har «Lille-John» funnet tilbake til sitt gamle og vinnende vesen.

Aller finest er han i reportasjen der han tar med gategutten Eduardo på Argentina-kamp. Det er en reportasje bygget over en klassisk lest – fattiggutten som får sitt livs opplevelse; en slags Charlie og sjokoladefabrikken flyttet til Maracanã stadion– men Carews evne til å skape et ekte møte løfter reportasjen ut av melodramaets sentimentale sump. I stedet har TV 2 produsert en genuint rørende tv-reportasje.

Og kanskje rehabilitert John Carew i samme slengen.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s