Nytale på dødsleiet

lilias-buchanan

(Trykket i Vårt Land, 20. juni.)

Anne-Kat. Hærlands innlegg om dødshjelp er et symptom på en rettighetsdiskurs som har gått amok.

ANNE-KAT. HÆRLAND skriver i VG at hun ønsker en «ny kardemommelov» der man «kan dø når man vil». Det eneste «anstendige», mener Hærland, er å gjøre dødsleiet «enkelt og smertefritt». «Dødsomsorg», kaller hun det.

Om hun bare hadde lest til mer Tolstoj, tenker jeg.

I en av hans mest berømte noveller, Ivan Iljitsj’ død, møter vi Ivan, en begunstiget jurist i det russiske tsarriket. Tolstoj gir oss en skarp og gjennomsiktig beskrivelse av det aristokratiske miljøet Ivan og hans frue er en del av. Alt er form, men under ulmer lidenskapene, livsbegjæret, synd og sannhet.

Så blir Ivan sjuk. Vi følger hans galopperende sykdomsutvikling som ingen kan gjøre noe med, bortsett fra å tilsløre alvoret og spille spillet: Du skal nok se det går bra!

Men Ivan ser hva som skjer: Løgnene, forstillelsen. Sykdommen har gjort ham seende. Ivan skriker og han tier. Besøkene blir færre, ikke engang kona orker å sitte hos ham.

De få gangene hun besøker ham, prøver hun å kamuflere sine følelser ved å være overdrevent velgjørende og smektende. Tolstoj skriver:

«Han skjønte at alle som omga ham hadde nedverdiget hans forferdelige dødsleie til en tilfeldig ubehagelighet, nærmest en uanstendighet, slik man behandler en som sprer om seg vond lukt når han kommer inn i salongen. Dette var den anstendighet han hadde tjent hele sitt liv. Han skjønte at ingen hadde medlidenhet med ham fordi ingen ville forstå den situasjonen han var i.»

Den eneste som aktivt oppsøker ham er tjenestegutten Gerasim. «Vi skal alle dø», sier Gerasim, «hvorfor skal ikke jeg gjøre mitt?». Lett og utvunget lindrer han Ivans lidelser ved å holde beina hans høyt hevet, legge dem på sine skuldre; uten offermine, kveld etter kveld.

Gerasim føler seg ikke tynget av oppgaven, «nettopp fordi han bar den for et døende menneske og håpet at når hans time kom, ville noen bære den for ham.»

Da skjer det en forvandling hos Ivan. I møte med Gerasims betingelsesløse godhet, ser han at alle mennesker – selv kona – trenger barmhjertighet og tilgivelse. «Så godt, så enkelt», tenker han, og kjenner en indre jubel.

«Det er slutt», sier noen som står over ham. Ivan hører ordene og gjentar dem inni seg. «Det er slutt på døden», sier han til seg selv. «Den er ikke mer.» For døden er ikke lenger død, om vi lar oss inneslutte i den store forsoningen. Ivan og Gerasim oppdager i dypet av seg selv at vi hører sammen, at menneskeheten er én kropp, som ikke går under ved min død.

Dette høres kanskje fremmedartet ut. For dette er forestillinger uten gjenklang når dødsleiet rettsliggjøres. Det er denne jussifiseringen av samfunnsdebatten som demonstreres når Anne-Kat. Hærland hevder at dette «er ganske enkelt. Hvis en person har lyst til å dø bør vedkommende få lov til det».

Hennes innlegg er et symptom på en rettighetsdiskurs som har gått amok. Selv døden – måten vi skal dø på – annekteres av jussens språkspill.

Dermed reduseres døden til et spørsmål om menneskelig utfoldelse; om «individets selvråderett» og «rett til å bestemme over egen kropp». Kall det vår tids helliggjørelse av «det frie valg».

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s