Spillet rundt spillet

mara

(Trykket i Bergens Tidende, 6. juni.)

Fotball-VM og «Riise+Louise» på VGTV demonstrerer fotballens fortellingspotensial på godt og vondt.

FOR FIRE ÅR SIDEN var jeg på kvinneklinikken på Haukeland. Det var åpningsdag i VM i fotball, og min samboer kunne føde hvert øyeblikk. I løpet av dagen kom Samuel, en velskapt gutt. Mor og far gråt og gledet seg mens de holdt rundt hverandre. Så lenge det varte. For etter noen timer fikk vi beskjed om at faren ikke lenger kunne være der. Det var ikke plass til ham i herberget.

Jeg akket meg og forsikret min samboer om at jeg aller helst ville våket over henne og barnet hele natten, men ‒ tiden er kanskje inne for å innrømme det ‒ jeg var litt lettet også. Klokken var bare åtte. Om jeg skyndte meg, kunne jeg rekke halv ni-kampen mellom Frankrike og Uruguay (som endte 0‒0).

Torsdag er det klart for et nytt verdensmesterskap, og de samme scenene vil utfolde seg på ny. Nyslåtte fedre – og mødre! – vil hive seg i bilene for å rekke fotballoppgjør mellom nasjoner de knapt kan plassere på kartet. Når spilles Honduras–Ecuador, sa du? (TV 2, 20. juni.)

Fotball er en maskin for fortellinger. I seg selv er spillet tomt, formålsløst, og fotballnovisen har på en måte helt rett i at det bare er «22 menn som løper etter en lærkule». Spillet er derfor helt avhengig av tilskuerens meddiktning. Først da får fotballen dybde og kontraster. Dette er tilskuernes kontraktsfestede bidragsplikt: å gi lag og spillere del i et meningsbærende narrativ. På denne måten kan et reisverk av fortellinger springe ut av de mest tilforlatelige hjørnespark. Dette er den store, mytiske VM-appellen. I fire uker skal fotballens fortellingsgenerator jobbe på høygir og trylle frem historier om tro, håp og kjærlighet.

Derfor tar den samme fotballnovisen også helt feil. Det handler ikke om menn som beinflyr etter en ball. Det handler om själva livet. Om fortellingens kraft. Som Joan Didion skriver: «We tell each other stories in order to live.»

I et anfall av forbrødring skal NRK og TV 2 ikke bare dele kampene seg imellom – de har også bygget et felles VM-studio på Kontraskjæret i Oslo. Et godt bilde på at lillebror har tatt igjen storebror, og vel så det. Sist NRK viste VM var i 2006, da TV 2 hadde to tredjedeler av mesterskapet. For fire år siden måtte NRK si fra seg sin VM-andel for å finansiere tv-produksjonen av en melodifestival.

TV 2 har den finstemte Julie Strømsvåg i førersetet, mens NRK har satt sin lit til den noe skingrende Carina Olset. Flankert av NRKs ekspertduo, Lise Klaveness og Tony Gustavsson, kan likevel startoppstillingen hamle opp med de aller beste på en god dag. Ikke minst Klaveness, Norges første kvinnelige fotballekspert, fortjener honnør.

Med sine skarpe, velartikulerte analyser er Klaveness representativ for en ny trend: Den grundige, velinformerte og tv-baserte fotballanalysen. Den fremste eksponenten for denne nyvinningen er «Monday Night Football» (MNF) på Sky Sports, et program som nærmest egenhendig har forandret den engelske – og derfor den norske – samtalen om fotball. Det er umulig å si noe forsonlig om fotballspilleren Gary Neville, men som analytiker er han i ferd med å gjøre opp for seg. Presis, pågående og med et kvast blikk. Du har ikke sett Liverpool–Chelsea, der årets Premier League ble avgjort, før du har sett drøftingen hos MNF.

Det nærmeste vi kommer den tidligere United-backen her hjemme, må være Ronny Deila, som med påfallende letthet trakterer Viasats berøringssensitive skjermer, antagelig fordi han bruker de samme i sin trenergjerning. Slik har han ene og alene dempet savnet etter «Bakrommet» på NRK2 (rip, Knut Nesbø) og gitt Viasats Champions League-sendinger et sårt tiltrengt løft.

Også nett-tv viser fine tendenser. Øyvind Brenne utmerker seg med ordspill og leken språkføring i programmet «Foppal» på den stadig ekspanderende VG-plattformen. Og 25. mai hadde Josimar – den tenkende manns fotballtidsskrift – premiere på sin splitter nye tv-podcast. Utvalget av gjester – forfattere, tidsskriftredaktører, Morgenbladet-skribenter og Materazzia-bloggere – er også symptomatisk for en stadig mer fotballkresen allmennhet.

Denne utviklingen har ikke kommet av seg selv. Den viktigste faktoren her på berget er kan hende Egil «Drillo» Olsen, hvis prosjekt var like mye pedagogisk og teoretisk som praktisk.

Meningene om den forhenværende landslagstreneren er utvilsomt delte, men én ting synes sikkert: Han ga oss et språk for fotballen. Sankthansaften i Marseille og Bohinen-scoringen mot England til side ‒ det er følgende som lyser sterkest etter «fotballprofessoren»: Hvordan han innkvarterte det norske folk i en fotballskole tuftet på «breakdowns», «serving», «plusser», «minuser» og «DOMP-analyse».

Så utstrakt var dette språklige nybrottsarbeidet at selv helt ordinære manøvrer ble gjenstand for ideologisk annektering. Slik ble blant annet «Fjørtoft-finta» etablert i det nye, norske husvokabularet, til tross for at det knapt var en finte – og at opphavsmannen definitivt ikke var Jan Åge Fjørtoft.

Det er dette som er arven etter Drillo. Fotballfilosofien hans er stadig mer akterutseilt, men språket består. Sånn sett er vi kanskje Drillos elever, alle sammen, enten vi vil eller ei. Som den gamle marxisten garantert er kjent med: Kampen om virkeligheten begynner med kampen om ordene.

Skjønt, alt går ikke Drillo sin vei. Det er iallfall vanskelig å forestille seg at han har mage til å se John Arne Riises Betsson-sponsede bryllupsforberedelser under programvignetten «Riise+Louise» på VGTV, et eiendommelig stykke norsk fjernsynshistorie og en uhyggelig påminnelse om ethvert bryllups iboende kitsch- og markedspotensial.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s