Ingen Kim, ingen kos

it-looks-like-kim-jong-un-is-taking-a-step-back-from-the-brink(Trykket i Bergens Tidende, 9. mai)

TV 2s nye «Nord-Korea-portal» forteller oss en hel del om journalistikkens vilkår. Og nesten ingenting om Nord-Korea. 

 

DETTE ER NOEN AV titlene Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) har vist – eller forsøkt å vise – de siste årene: «Yodok Stories», «The Great North-Korea Picture Show», «The Game of Their Lives», «A State of Mind», «Camp 14», «Crossing the Line», «Kimjongilia», «Det røde kapell» og sikkert noen jeg har glemt.

Hva de har til felles? De handler om Nord-Korea. Dokumentarfilmens Xanadu. Ikke så mye et land som et narrespill. En iscenesatt virkelighet av institusjonalisert angst og kommunistisk kitsch. Et propagandaspetakkel som nesten lykkes med å overdøve befolkningens skrik.

Det har vist seg å være et tablå med voldsom tiltrekningskraft på vestlige filmskapere med vyer om å ta «Der ingen skulle tru»-konseptet enda et skritt lenger.

For si hva du vil om Juche-ideologien, men den gjør seg på skjermen! Når går neste fly til Pyongyang, sa du?

Dette overveldende forrådet av Nord-Korea-materiale hindret ikke NRK i å love sine seere et «sjeldent innblikk» i landets totalitære anatomi da for omtrent et år siden ryddet sendeskjemaet for en ukes «Nord-Korea-spesial».

Omtrent på samme tid ble også TV 2 bitt av Nord-Korea-basillen.

I løpet av det siste året har Bent Skjærstad og fotograf Pål S. Schaathun – med kunstneren Morten Traavik som døråpner – foretatt tre reiser til autokratiet. Dette har avstedkommet så mange «sjeldne innblikk» at tv2.no denne uken gikk til det skritt å lansere en helt egen «Nord-Korea-portal».

Har USA en slik portal på TV 2s nettsider? Kina? Russland? EU? Nei, nei, nei og nei. Ingen annen nasjon er tilkjennegitt en slik presentasjon.

Dermed melder spørsmålene seg: Hvilke redaksjonelle kriterier er i spill? Hva er motivasjonen bak denne satsingen på Nord-Korea? Er stoffet av vesentlig karakter?

Tja, det kan du jo bedømme selv.

I løpet av den siste nyhetsuken har TV 2 i tur og orden tatt oss med til en nordkoreansk skøytehall, en svømmehall, en alpinbakke (der kanalens utsendte, til stor forlystelse, blir påkjørt av en ustødig skikjører), et ridesenter, en bowlinghall og en ganske alminnelig leilighet.

Dette er min påstand: I enhver annen kontekst ville ingen av disse reportasjene engang nådd klipperommet. For det skjer absolutt ingenting (muligens forklaringen på at TV 2-desken har gjort et så stort poeng av reporterens myke fall i snøen). Det er bare livet som utspiller seg. I alle sine gråtoner.

Det eneste spesielle er at dette er nordkoreanske gråtoner. Noe som medfører at kanalens to utsendte til tider er flankert av hele fem offisielle verter eller «oppassere» som ser til at fotografen ikke fanger noe som kan kompromittere deres «Kjære leder».

Dette er naturligvis «frustrerende» for TV 2-teamet, noe Skjærstad gjentatte ganger henvender seg til kameraet for å gjøre oppmerksom på. Men dette er en del av forutsetningen for den som ankommer Pyongyang airport, og dette vet nyhetsavdelingen til TV 2 utmerket godt.

Å komme som journalist til «verdens mest lukkede land» innebærer å inngå en kontrakt med det nordkoreanske regimet. Tilgang byttes mot frihet. Det er ingen vei utenom. Den vanlige journalistiske praksisen – som å ferdes fritt, oppsøke kilder på eget initiativ, osv. – må sjekkes inn i tollen. Heretter er det Nord-Koreas «informasjonstjeneste» som setter premissene.

Den vanligste løsningen på denne journalistiske «kastreringen» har vært å innlate seg på metajournalistikkens galei. Journalistikk om journalistikk. Med vertskapet som bestemt los og Potemkins kulisser på alle kanter velger de fleste reportere å gjøre sine egne begredelige arbeidsvilkår til selve saken.

Grepet kan oppsummeres slik: «Sjekk hvordan de kontrollerer oss! De følger etter oss overalt! Det er helt umulig å lage interessant tv herfra!»

Med andre ord: Fraværet av noe interessant å dekke blir en stand-in for det interessante.

Dette er hvordan TV 2s nyhetsanker Mah-Rukh Ali introduserte svømmehallreportasjen i «21-nyhetene» 1. mai: «Som journalist i Nord-Korea kan man ikke bevege seg fritt. Da TV 2 besøkte Nord-Korea, ble vi tatt med for å se det beste landet har å by på, en virkelighet langt fra slik livet er for de fleste nordkoreanere.»

Det låter mer som en unnskyldning enn et innsalg. Et slags: «Sorry, men dette var det beste vi fikk til gitt omstendighetene.» På TV 2s nettsider har reportasjen fått navnet «Et frustrerende glansbilde». En dekkende tittel. For dette er den nordkoreanske erfaringen – slik den formidles gjennom TV 2 sin linse.

Men det er ikke nordkoreanernes erfaring. Det er ikke deres «glansbilde». Det er dynastiet sitt. Som Mah-Rukh Ali minnet om: De virkelige nordkoreanerne er bare med som en tenkt rekvisitt utenfor bildeutsnittet.

Og det er ikke nordkoreanerne som er «frustrerte». Det er de norske journalistene. Slik blir Nord-Korea-sjangeren bare enda en måte å vende blikket mot oss selv på – mot våre opplevelser.

Det tjener til TV 2 sin ære at dette er et forhold de ikke gjør spesielt iherdige forsøk på å tilsløre. Under ingressen «minner de sent vil glemme» er deres egen korrespondent påfallende åpen om sine egne motiver. Det handler ikke så rent lite om appetitten på opplevelser: «Og det er når jeg spaserer rundt i hovedstaden og ser på alle som haster hjem fra arbeid og skole, jeg føler jeg opplever det jeg ønsket å oppleve ved å reise til Nord-Korea.»

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s