Alt til sin tid

4558c8cd-97bb-d8c3-79c5-8cab6c5aae43_mad_men_stairs_jon_jes

(Trykket i Bergens Tidende, 2. mai.)

ET TIDSSPØRSMÅL: «Mad Men»-appellen handler om å stille det fremmede og eksotiske til skue. Når serien bryter inn i vår egen tid, har den med andre ord et problem. «Dem» begynner å ligne på «oss».

FEMTITALLET VARTE FRA 1950 til 1960. Ja, hva ellers? Jo da, men dette er bokførerens femtitall. Det finnes også et egentlig femtitall – det femtitallet som eksisterer i vår kollektive bevissthet. Den samlingen av assosiasjoner og mentale glansbilder som gjør at vi – gjerne til muntert bifall – kan utbryte: «hah, sjekk så femtitallsk!».

Eller mindre oppstemt: «heldigvis har femtitallspappaen forsvunnet!».

Dette femtitallet begynte et par år etter krigen og varte lenger enn til 1960.

De første sesongene av «Mad Med» var forankret i dette etterkrigstablået. Kalenderen i den første episoden sa riktignok mars 1960, men idéhistorisk var vi fremdeles på «femtitallet». Denne troskyldighetens tidsalder der samtlige konjunkturer peker oppover, og der yndige, oppmerksomme sekretærer alltid er beredt til å bistå mannens mer eller mindre jobbrelaterte ønsker.

Dette «femtitallets USA» varte i praksis frem til … tja, la oss si november 1963 og attentatet på JFK. En snaut år senere tok den første Vietnam-bombingen til («The Gulf of Tonkin Incident»). Uskyldens tid var omme. Sekstitallet, slik vi kjenner det, kunne begynne.

Denne forskyvningen har vedvart helt siden. Ideen om et tiår henger alltid noen år på etterskudd. Det som angivelig er «typisk syttitalls», kan ved nærmere ettersyn vise seg å være fra 1982. Åttitallet varte til og med Lillehammer-OL. Bare se på klærne.

Forsinkelsen har festet seg, som om tidsånden ikke helt klarer å holde tritt med kalenderen.

Denne uka hadde «Mad Men» premiere på sin syvende sesong (TVNorge-kanalen VOX, søndager). Tidsanvisningen sier nå 1969, og det er grunn til å spørre om ikke serien spiller på overtid.

Seertallene i USA har vært de laveste siden den første sesongen i 2007, og det kjennes lenge siden våre egne portrettører opplevde det som maktpåliggende å få rede på hvem som egentlig er Jens Stoltenberg sin favorittkarakter i kontorlokalene til Sterling, Cooper, Draper & Pryce.

Hva brast så lavt? Er det slik «Mad Men» skal gå under – ikke med et smell, men med et klynk?

Jeg tror det skyldes dette: Forutsetningen for seriens oppslutning er enkelt og greit ikke lenger til stede. Den store «Mad Men»-dillen som hjemsøkte oss for noen år siden, gikk ut på to ting. Begge er knyttet til «det fjerne». Og begge er på vikende front.

Delvis handlet det om vår hang til det sentimentale, det litt sorgmuntre vemodet over alle ting som må forgå. Sukk, se så stilige de var! De kunne virkelig mikse en god whiskeydrink på den tiden!

I tillegg kjælte serien med vår egen overlegenhetsfølelse. Uff, se hvor lite far er hjemme! Se hvor tradisjonelle kjønnsrollemønstre de har! Se hvor usunt de lever! Mon tro hva Arbeidstilsynet ville sagt!

Denne utilslørte beruselsen over «hvor langt vi har kommet» var også en del av seriens appell.

Men når almanakken viser 1969, er disse kontrastforholdene svekket. «Det fjerne» er ikke lenger så fjernt. For 1961 er fjernt på en helt annen måte enn 1968. De syv årene utgjør et hav av forskjell.

1961 er eksotisk. 1968 er gjenkjennelig.

Serien handler derfor ikke så mye om «dem» lenger, men en variant av «oss». For en serie som delvis har bygget sin identitet på å fremstille det som er radikalt annerledes, er det intet mindre enn et eksistensielt problem. «Mad Men» på terskelen til syttitallet er en serie som tiden løper i fra.

Nå går det selvfølgelig utmerket godt an å være nostalgisk på vegne av 1968 også, bare se på våre egne 68-ere. Men det er en annen nostalgi enn den som drev «Mad Men»-suksessen.

Det løfterike sekstitallet kan vise til mange seire. «The swinging sixties» har fremdeles en schwung og et gyllent skjær som få – om noen – andre tiår kan vise maken til. Men sekstitallet er også fortellingen om Richard Nixon sin vei til makten.

På samme måte er det heller ikke til å legge skjul på at «Mad Men» har, som amerikanerne sier, «choket» litt. Den levde aldri riktig opp til sitt potensial.

For serien som Rolling Stone etter den tredje sesongen utpekte til «the greatest tv drama of all time», og som tidlig reserverte en plass i tv-rikets parnass ved siden av «The Sopranos» og «The Wire», har sviktet på oppløpet.

Delvis tror jeg det skyldes, som nevnt, at den ikke ga seg i tide, men fortsatte inn i en periodeanvisning den ikke hørte hjemme i. I tillegg ble den pådyttet et ansvar den ikke var akslet til.

De første sesongene av «Mad Men» var stilsikre tidskoloritter om svik og savn med et reklamebyrå som omdreiningspunkt. I sentrum den like store deler karismatiske som uutgrunnelige Don Draper.

Så tok noen for mye Møllers tran. Plutselig var det ikke nok å lage svinaktig godt fjernsyn. Mandatet ble utvidet. For hva om «Mad Men» også kan hjelpe oss å make sense of it all?

Resultatet var noe som minnet stadig mer om skolefjernsyn. Drapene på JFK, Martin Luther King Jr. og Bobby Kennedy, Vietnamkrigen, borgerrettighetsbevegelsen, Nixon. Alt skulle med i en programserie som begynte å ta seg selv i overkant alvorlig.

Med andre ord: litt av moroa forsvant. Det slo meg i løpet av sesong fire. At det ikke var like lystbetont å følge med lenger. Ja, minnet det ikke mer om en pliktfølelse? For hva kunne jeg gjøre? Rolling Stone hadde jo erklært at «Mad Men is to TV what The Godfather was to the movies».

Det var bare å stålsette seg.

Noe av det samme utmattelsessyndromet finner vi kanskje spor av hos serieskaperne også. I den syvende sesongens første episode har iallfall Don Draper blitt «bicoastal» og pendler mellom solfylte Los Angeles og hustrige New York.

Kanskje er det bare et tidsspørsmål før han forlater New York for godt.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s