Nøtt eller sannhet

P_sken_tter__ystei_4254910a

(Trykket i Bergens Tidende, 11. april.)

Å google eller ikke google // NRK-kvissens dilemma i søkemotorens tidsalder. Obs! Kan inneholde spor av nøtter.

HVOR LENGE KAN NRK fortsette å sende Øystein Bache og Rune Gokstad på interrail i trygg forvissning om at kvissgærne nordmenn kommer til zappe seg frem til «Påskenøttene» uansett? Riktig svar: om verden står til påske.

I fjor trakk hver episode av «Påskenøttene» i snitt 650.000 seere. «Påskelabyrinten» på P1 var ikke noe mindre populær. Her kunne lyttertallene tangere én million. Ta et øyeblikk og tenk over hvor mange mennesker det er.

«Påskenøtter» er påskerøtter. For dette er bildet på den norske påsken: Norske mann i hus – og i mindre grad hytte – som løser geografinøtter av varierende vanskelighetsgrad. Som morgen- og kveldsritual, på henholdsvis kjøkkenet eller i stuen, er dette en like integrert del av ideen påske som appelsiner, kvikk lunsj, klisterføre og en vag fornemmelse om at det hele har en eller annen metafysisk forutsetning ved Golgata et sted.

Men der bare de færreste av oss – mellom tre og fem prosent – faktisk drar på påskefjellet, kan spørsmålsavdelingen på Marienlyst vise til en høyst reell oppslutning. Og det stopper ikke der. Det året TV 2 produserte sine egne parodinøtter (!) – modellert etter den pensjonerte Roald Øyen – kunne premieren skilte med 676.000 seere.

Med andre ord: Nordmenns nøtteappetitt i påsken kjenner ingen grenser. På godt og vondt. For den skrubbsultne spiser som kjent hva som helst, og hos NRK har dette avstedkommet en usedvanlig dorsk og uinspirert programpost.

«Påskenøttene» kan best oppsummeres slik: Øystein Bache og Rune Gokstad tar oppstilling foran kjente bygninger i europeiske byer og finner tilsynelatende på spørsmål på stående fot. Tonen kan karakteriseres som utstudert laidback, og morsomhetene avleveres på en corny og avvæpnende måte som liksom sier: «Vi prøver ikke så hardt, altså. Dette er bare noe vi gjør på tøys».

På den måten har programmet innvilget seg selv kritisk immunitet: Du ler ikke? Du synes spørsmålene er slappe? Erre så nøye ’a? Ser du ikke hvor lave skuldre vi har? Er det lov å leve litt, eller?

Undertiden tar man seg derfor i å brøle mot tv-en: Nei, det er ikke lov til å leve. Dere er voksne. Dere er på jobb. Prøv hardere!

For å få løsningsordet til å gå opp, blir rebusen supplert med opptak fra NRK-arkivet når de to reisekameratene vender hjem. Dersom du ønsker at livet ditt skal fortone seg som en evig interrail-reise, har Bache og Gokstad kanskje fått drømmejobben. NRK-ledelsen er like fornøyd. Seertallene er høye og reiseregningen dekkes av sms-inntektene, og vel så det.

Under Roald Øyen sitt rutinepregede og idiosynkratiske oppsyn fikk dette nøtte-produktet etterhvert et slags ikonisk uttrykk. Det var så ukult at det ble kult; så dårlig at det ble bra. Kall det en øvelse i kontrære strategier. Roald Øyen gjorde anti-helten til helt.

Men under Bache og Gokstad, som overtok stafettpinnen i 2011, er disse mekanismene reversert. Nå er «Påskenøttene» så dårlige at de er – dårlige. «Påskenøttene» er blitt et like halvhjertet program som … «Påskenøttene». Bedre analogi finnes ikke.

Kan hende er Bache og Gokstad i ferd med å utvikle litt nøtteallergi, de også. Etter bare fire sesonger kan det virke som om de har fått små og mellomstore middelalderbyer på kontinentet litt opp i halsen. For det er jo disse «Julenøttene» som skal produseres også. Menneskelige hensyn gjør derfor at vi også bør mobilisere litt velvilje for NRKs to utsendte. De lever i en verden der jula faktisk varer helt til påske.

Så er alt håp ute? Nei, det finnes en nøtteknekker. Og han bor i Stjørdal. Så, Bache og Gokstad, hva med en studietur til Nord-Trøndelag? Der bor nemlig Viggo Valle som med kyndig hånd har turnert radioprogrammet «Påskelabyrinten» siden 1987. Valle har nemlig fått grep om det helt essensielle – en innsikt som avspeiles i det engelske ordet quiz-master: å stille spørsmål er ikke for amatører. Det er en kunst som krever innsats og dedikasjon. Og denne har bare blitt intensivert i søkemotorens tidsalder.

For google og smarttelefoner innledet et paradigmeskifte i kvissens verden. Spørsmålene må utformes på en måte som gjør at man ikke kan google seg frem til svaret på en-to-tre.

Dette var en erkjennelse som altfor sent nådde et program som P3-kvissen, med til dels parodisk effekt. Bruttonasjonalproduktet i Bhutan, sa du? Ikke noe problem. Bare gi meg ti sekunder.

Etter hvert ble det opplagt at P3-kvissen ikke var så mye en konkurranse i allmennkunnskap som en tevling i touch-metoden: Hvem kan taste seg frem til riktig svar på kortest mulig tid? Det er neppe nødvendig å legge til at lyden av mennesker som googler er ganske langt unna den andaktsfølelsen man ellers vender seg til radioapparatet for.

Men dette er kvissbetingelsene vi lever under i dag. Og mot et slikt bakteppe finnes to strategier. Man kan – som «Påskenøttene» – gjøre spørsmålene så enkle at det rett og slett ikke er noen vits å google. Eller man kan gjøre som Viggo Valle i «Påskelabyrinten»: belønne tankesprang og en assosiativ, resonnerende kunnskap som ikke lar seg redusere til et enkelt googlesøk.

Det handler om å utforme spørsmålene på en måte som skiller mellom menneskelig og kunstig intelligens. Hemmeligheten er å bruke den menneskelige intelligens. Heise skuldrene og ta spørsmålsmandatet på alvor. Ikke farte rundt i Europa som en annen 19-åring.

Her ligger kimen til «Påskenøttenes» oppstandelse.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s