Selvfølgelighetens slør

1914_crop

(Trykket i Bergens Tidende, 28. mars.)

Det mest påfallende med forrige ukes «Trygdekontoret» var ikke hva paneldeltagerne kranglet om. Men hva de var helt enige om.

«DITT POPKULTURELLE FYRTÅRN i natt og tåke.» Siden «Trygdekontoret» dukket opp i 2009, har programmets mandat vært å «løse problemer du ikke engang visste du hadde». «Trygdekontoret» har derfor vært et kjærkomment innslag i en gråmelert norsk offentlighet der alle tilløp til metafysikk avskrives av hensyn til bygningsforskriftene. Omringet av sine arkivskap har Thomas Seltzer evnet å skape en frisone bortenfor kronikksidenes klamme grep. Ingen sak er for liten, og ingen er for stor. Tidvis kunne man kanskje ønsket seg en noe strammere regi; på den annen side er det litt av greia. En episode av «Trygdekontoret» skal være litt løs i fisken.

Det er i denne spenningen mellom kaos og orden, mellom NRK3 og NRK1, at «Trygdekontoret» har funnet sin plass.

Ekkokammer blir gjerne forbundet med små rom. Et grendehus her, en ekstremblogg der. Men hva med Det store ekkokammeret? Ekkokammeret som er Det norske hus. Vår egen tid. Dette er det naturligvis vanskeligere å pirke borti. Selve språket svikter oss. Vi står alle innenfor, forskanset fra utenfraperspektivet.

I sine aller mest inspirerte øyeblikk har likevel «Trygdekontoret» klart å vende blikket mot oss selv og våre uuttalte forutsetninger. Trekke til side selvfølgelighetens slør. Hva er det vi tar for gitt? Hva er det vi aldri snakker om fordi det i all sin tilforlatelighet aldri fremstår, men går i ett med tapetet som er vår tid?

Dette er grunnen til at mantraet om å «løse problemer du ikke engang visste du hadde», har hatt slik gjenklang. På sitt beste har Seltzer & Co. satt ord på problemer vi ikke visste vi hadde, men kanskje bare fornemmet at vi hadde. Der ligger «Trygdis-appellen».

Men forrige uke var rollene omvendt. Nå var det i stedet tidsånden sin tur til å slå beinkrok på «Trygdekontoret».

For det mest påfallende med denne episoden var ikke hva paneldeltagerne diskuterte. Men hva de ikke diskuterte. Det de engang ikke trengte å enes om. Fordi det var så opplagt. Det gikk i ett med «virkeligheten».

Hva var dette noe som lå og ulmet som et usynlig premiss gjennom hele sendingen?

Jo, at nordmenn i 1914 var rasister, vel! Hvorfor skulle de ellers oppføre og oppsøke en kongolandsby i Frognerparken? Hvorfor skulle de ellers lage en innhegning for åtti «afrikanere» og utstyre dem med husgeråd for å illustrere livet i deres «naturlige habitat» på en «autentisk» måte?

Samme forestilling ble brakt til torgs i NRK-programmet «Nasjonalgalleriet» samme uke. Kongolandsbyen var en «skamplett» og et «mørkt kapittel» i vår nasjons historie. «Dette er noe som vi bør glemme», oppfordret skribent og skuespiller i Queendom, Hannah Wozene Kvam.

Mon det. Et bedre alternativ kunne være å forsøke å forstå. Hva var grunnen til at 1,4 millioner (!) billetter ble løst til jubileumsutstillingen på et tidspunkt der Norge hadde to millioner innbyggere?

Kan det tenkes at initiativtakere og publikum var drevet av noe helt annet enn rasisme? Nysgjerrighet, skuelyst og vitebegjær, for eksempel?

Den som ikke synes dette er noe vi bare «bør glemme», kan ta en tur innom avisarkivene. Her er for eksempel et utdrag fra anmeldelsen i Morgenbladet noen dager etter åpningen: «Hos Kongonegrene er der stadig mange visiter. Intet under. Det er saa vakre og tækkelige folk at det er en fornøielse at se dem. De er prægtig bygget og fører sig saa værdig og graziøst, at de civiliserte tilskuerne, som staar og glor paa dem, falder aldeles igjennem ved sammenligningen.»

Tidens fordommer ligger i dagen, og denne formen for menneskelig menasjeri er opplagt et uttrykk for en historisk, strukturell rasisme.

Men det er like opplagt at de som «staar og glor» ikke er drevet av rasisme. Begrepet rasist har i dag en moralsk valør og viser til en form for forakt. Det er et normativt begrep med liten om noen overføringsverdi til 1914, der et jubilerende folk lot seg begeistre av synet av det ukjente.

Det er heller ingenting som tyder på at impresarioen til kongolandsbyen, den ungarskfødte, britiske jøden Benno Singer, var rasist. Hans ærend var snarere å bedrive en form for antropologisk og etnografisk allmennopplysning.

Med vår tids briller låter dette selvfølgelig litt rart, men slik Benno Singer var forankret i sin tid, er også vi det.

Det er derfor reaksjonene på kongolandsbyen er så avslørende.

For når utstillingen omtales som «et mørkt kapittel», «noe vi bør glemme» og så videre, forutsettes det for det første at vi nå er inne i et «lyst kapittel», og for det andre at dette med rasisme er «noe vi er forbi». Dette er vår tids hovmod. Historien er en mørk tunnel og vi står i åpningen. I lyset.

Slik blir rasismens virkningshistorie redusert til en applaus for vår egen «opplyste» tid. Programleder i Nasjonalgalleriet Helle Vaagland gjør seg til eksponent for dette historiesynet når hun med bekymret mine spør Fadlabi, som skal gjenskape kongolandsbyen: «Tenk om dere vekker til live rasismen igjen?».

Vekke til live? Hvilket år er det Vaagland mener at rasismen avgikk ved døden?

Rasismen er ingen fastlåst størrelse i et «tilbakelagt kapittel». Det er Sisyfos sin kamp mot fjellet, den indre kampen som ingen av oss er forskånet for. Slik heller ingen av oss er forskånet fra å gå rundt med vår tids briller på nesa.

Det beste vi kan gjøre, er å holde opp noen speil. Minne hverandre om at vi går rundt med briller (og skylapper). Det er nettopp denne ukentlige seansen foran speilet som har vært Trygdekontorets fremste ærend.

Men, ironisk nok, i programmets episode om rasisme fikk det aldri øynene opp for vår egen tids overlegenhetsideologi. Kronismen. Eller tidsrasismen. Forestillingen om vår egen tids fortreffelighet.

For det er ikke lenger vår rase som påstås å være den beste. Men vår tid.

På den måten har også vi oppført en kongolandsby og stilt ut «de andre». De som levde før oss.

Vi har bare bygget en ny scenekant. Foran den står vi og titter på tippoldeforeldrene våre som titter på kongoleserne. Med samme uforstand og det samme eksotiserende blikket.

Advertisements

One thought on “Selvfølgelighetens slør

  1. Takk for fine ord, Håvard, fin analyse av programmet ellers. Kort innpå: samtlige rundt bordet mitt – inkl og ikke minst Fadlabi – så på 1914-landsbyen som et kolonialistisk menasjeri og dermed strukturelt rasistisk prosjekt, jeg føler ikke at de «projiserte nåtidens rasisme» på det, men at noen av dem heller mener at 2014-utgaven vil styrke nåtidens rasisme, og deri lå uenigheten i diskusjonen. Å skulle gå inn i programmet med noe annet enn dette som grunnlaget for debatten ville være ren arroganse fra min side, på linje med Håvard Rems famøse «Nå må de fargede slutte med rasisme-sutringa»-kronikk. Jeg lar dem det gjelder få definere uretten de mener seg utsatt for, noe jeg også kommer til å gjøre i evt framtidige programmer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s