Ekstrem oppussing

MGP+Jury+2

(Trykket i Bergens Tidende, 21. mars.)

 

Grand Prix er en lek med anførselstegn. NRK har i stedet forsøkt å retusjere dem vekk. Velkommen til det P3-sanksjonerte Grand Prix.

755 000 SEERE FIKK med seg lørdagens finale i «Melodi Grand Prix» på NRK1. Det gjør programmet til helgens sjette mest sette hos rikskringkasteren, bak ukentlige foreteelser som «Skavlan», «Nytt på nytt», «Norge Rundt», «QuizDan» og «Søndagsrevyen».

Her har du to tall til: I 2010, da Didrik Solli-Tangen vant, hadde finalen dobbelt så mange seere. Og visst har nordmenn blitt mer forbeholdne i sin sms-bruk de siste årene, men likevel: Årets «storydoer», glassmesterostringen Carl Espen Thorbjørnsen, fikk 53 000 stemmer. Aleksander Rybak fikk 750 000.

Hva gikk galt? Var det nivået som sviktet? Nei, snarere tvert imot. Tre av fire gullfinalelåter var for bra. At den svakeste av dem gikk hen og vant, kan derfor tolkes som folkets lille pek til P3-juryen.

Årets grand prix-utgave skulle være yngre, bedre og mer kredibelt enn noen gang tidligere. NRK lyktes med alle tre målsettinger. Under ungdomskanalen P3 sitt oppsyn fikk hele programkonseptet en musikalsk overhaling mer i overensstemmelse med Den gode smak.

Alt gikk etter planen. Og alt var like galt. For årets utgave av Grand Prix var en skole i vel gjennomførte, men gale strategier. En leksjon i kunsten å ikke kjenne sine egne forutsetninger.

For Grand Prix kan ikke «P3-fiseres». Grand Prix kan ikke bli kult eller bra. Bare «kult» eller «bra». Og i dette ligger hele konseptets eksistensberettigelse. Grand Prix er et annet land, på siden av alle bilaterale vedtekter om God Smak. Og i dette utenforskapet, som historisk sett har hatt stor gjenklang i deler av homomiljøet, ligger hele Grand Prix’ appell og funksjon. Og denne hensikten kan bare realiseres innenfor et sett anførselstegn.

Det er i dette anførselstegnuniverset at Johnny Logan er et «geni», at Jahn Teigen er en «nasjonalskatt», at Per Sundnes «vekket oss fra vår slummer», at Jostein Pedersen er en «ekspert», og at Stokkan ikke først og fremst forbindes med en fugleart.

Det er her vi finner «talentfulle» «artister» med «mandat» til å «representere» sin «nasjon» i «melodifestivalen» som skal kåre «Europas» «beste» «komponist». «Tekstene» fremføres i all hovedsak på «engelsk».

Hvert år følger «125 millioner europeere» dette «dramaet», og noen uker senere er det bare hjemlandet som husker navnet på vinneren. (Fjorårets vinner het Emmelie de Forest.)

«Silent Storm» passer godt inn i dette parallelluniverset. Som et «personlig vitnesbyrd» har den «suspens» og «går svanger» med «stort løft» som bæres frem på «vingene» til Thorbjørnsens «store stemme».

Når jeg likevel ikke levner melodien store sjanser i København i mai, skyldes det at den i for stor grad etteraper et mer kredibelt uttrykk. Den er kitsch – som er helt riktig i denne sammenhengen – men uten å vedkjenne seg det.

Den samme feilen gjør NRK. I stedet for å omfavne dette reisverket av anførselstegn har de gått til verks med altfor mye virketrang. De er den overivrige interiørarkitekten som ikke bevarer noe av husets egenart, men slår ned alle skillevegger under mottoet ekstrem oppussing.

Resultatet er ugjenkjennelig. Bad taste – selve betingelsen for at huset står oppreist – er forsøkt reforhandlet til good taste. Og da kollapser huset. Leken med anførselstegn er over. Velkommen til det P3-sanksjonerte Grand Prix.

Vi har et uttrykk for dette: å kaste ut babyen med badevannet. I sin iver etter å gi Grand Prix et kunstnerisk løft kom NRK i skade for å kvitte seg med hele showets formål.

Programlederne er et symptom på det samme. Ideologisk sett burde Grand Prix kanskje vært ledet av en konstellasjon bestående av Terje Schrøder, Bjarne Brøndbo og Christine Koht. I stedet har NRK valgt å profilere sin egen wonderboy Erik Solbakken og «it-girl» Jenny Skavlan.

Erik Solbakken fungerer i og for seg godt. Med autoriteten til en odelsgutt fra Hemsedal gir han til kjenne en trygghet og folkelig appell som aldri blir anstrengt. Norges største programledertalent kan antagelig brukes overalt på Marienlyst. Unntatt i P3.

Det kan derfor hevdes at Jenny Skavlan bidrar med noen utfyllende kvaliteter. En viss alternativ sensitivitet, der Solbakken kan bli litt vel streit. Begge er også genuint likandes. Det er likevel noe som ikke helt faller på plass. Niesen til Fredrik Skavlan blir enkelt og greit for kul i dette rammeverket, understreket av hennes omgang med språket. Melodiene er aldri skrevet. Det er «låtene» som er «mekket». Sjargongen skurrer.

Mest uforståelig er likevel grepet med å gi slipp på distriktsfinalene. I stedet for å dra veksel på entusiasmepotensialet i Distrikts-Norge valgte NRK i år å legge delfinalene til halvtomme saler i underholdningsmette Oslo. Det fremstår som en strategisk blunder.

Å flytte produksjonsapparatet til steder som Ørland, Steinkjer, Florø og Brekstad er riktignok kostbart, og mange kommuner har angivelig blitt mer varsomme med sponsingen ettersom NRKs forsikringer om «synergieffekter» har latt vente på seg, men om NRK ønsker at Grand Prix skal fremstå som noe annet enn «Stjernekamp» i storskala, er det en utgift de simpelthen er nødt til å koste på seg.

For dette er noe som etter hvert bør sitte i veggene på Marienlyst. Overveldende erfaringer med et omreisende «Sommeråpent», «Hurtigruten minutt for minutt» og høst-aktuelle «Da KORK kom til bygda» burde for lengst ha innprentet i NRK-ledelsen at veien til massemobilisering går utenfor Ring 3. 

Og P3.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s