Hver gang vi møter veggen

978x

(Trykket i Bergens Tidende, 7. mars.)

Buss for tog // Hver gang vi møtes hevder de har mobilisert «Norges mest folkekjære artister», men for hvert år som går blir det stadig tydeligere at utvalgskriteriet først og fremst er dette: Et sett artister som av ulike grunner sa ja.

HVEM AV DELTAGERNE
er best til å skyte med pil og bue? (Simone Larsen). Hvordan var egentlig barndommen til Øivind «Elg» Elgenes? («totalt hms-fri»). Hvor komfortabel er Lars Lillo-Stenberg med å klemme mennesker han knapt kjenner? (ikke veldig). Hvor lenge har Rybak vært fan av Dance With a Stranger? («lenge»). Hva tenker Simone Larsen om utsiktene til å «henge sammen» med Elg? («det blir stort»). Er Rybak blant dem som er med på å devaluere genibegrepet? (Ja. «Jeg er veldig spent på å møte andre genier. Og dem er det veldig mange av her»).

Dette er noen av spørsmålene du kan få besvart i sesong tre av Hver gang vi møtes, som hadde premiere på TV 2 sist lørdag. Igjen har TV 2 samlet «Norges mest folkekjære artister» til forsert og jovialt samvær på Kjærnes gård utenfor Moss et sted. Der spiser de et utall måltider sammen mens de deler historier fra den vonde tiden, som de nå har lagt bak seg. Det hele akkompagnert av latter, tårer, ømme blikk og «friske» eventuelt «inderlige» coverversjoner av hverandres mest kjente sanger.

Som tv-konsept er serien uangripelig. Dens kommersielle kvaliteter og salgsutløsende potensial – i en tid der cd-er snart er en like uønsket vare som tjukke fjernsynsapparater – kan knapt overvurderes. Den som tviler på dette, kan jo ta en telefon til Gunnar Greve eller Vinni.

Den første og delvis den andre sesongen av programmet hadde slik nedslagskraft i den norske offentligheten at den enkelt og greit var umulig ikke å forholde seg til, ikke bare som «utstillingsvindu» og «utskytingsrampe» for konjunkturutsatte artister, men som genuint «god tv».

Hemmeligheten var kanskje å overse musikken (alt sammen drapert i den generiske og steelgitar-preparerte «Kjærnes-sounden») og i stedet la seg henføre av den noe rødvinsmarinerte bordsamtalen som tidvis kunne berøre noe både varmt og ektefølt. Også hjelper det selvfølgelig med Ole Paus på laget.

Årets sesong er imidlertid ikke imøtesett med den samme tabloide opphisselsen. Den store «buzzen» har uteblitt, og første program hadde skuffende seertall (533 000). Det er derfor grunn til å spørre om ikke appelsinen er ferdigpresset.

For sesong tre av serien reiser mest av alt spørsmålet: Er vi i ferd med å gå tom for «folkekjære artister» som er villige til å stille opp på dette her?

Når Anneli Drecker omtaler henne som «Norges Nelly Furtado», låter det mer som en besvergelse enn en spesielt treffende analogi.

For hvem kan med noen som helst rimelighet argumentere for at Samsaya er en «folkekjær artist»? Rekk opp hånda den som kjenner til en eneste Samsaya-sang. En rask ringerunde til et representativt utvalg tanter og onkler bekrefter mistanken. De har ikke engang hørt om artisten. Når Anneli Drecker omtaler henne som «Norges Nelly Furtado», låter det derfor mer som en besvergelse enn en spesielt treffende analogi.

Og selv om Alexander Rybak kanskje har noe av MGP-patinaen heftende ved seg ennå ‒ hvilke av hans hiter er det meningen at man skal gyve løs på etter «Fairytale»? «Funny Little World»? Hvordan gikk den igjen?

TV 2 skal med andre ord være glad for at de har greid å rekruttere Lars Lillo-Stenberg til årets sesong. De har imidlertid ikke klart å overtale ham til å legge den litt beklemte looken igjen hjemme.

TV 2 gjentar påstanden om «Norges mest folkekjære artister» til det kjedsommelige, men det blir stadig tydeligere at kriteriet for hvilke deltagere som velges ut til serien, først og fremst er dette: et sett artister som av ulike grunner sa ja.

For etter tre sesonger og til sammen 21 deltagere er det påfallende hvilke artister som ikke sier ja til å delta. Marit Larsen, Bjørn Eidsvåg, Åge Aleksandersen, Odd Nordstoga, Susanne Sundfør, Sivert Høyem, Morten Harket, Magne Furuholmen, Janove Ottesen, Øystein Greni, Ane Brun, Karpe Diem, Lars Vaular, Maria Mena, Inger Lise Rypdal, Sissel Kyrkjebø, Kari Bremnes. For å nevne noen.

Disse artistene – som er folkekjære og som kan vise til bidrag i vår felles nasjonale sangskatt – svarer konsekvent nei til TV 2s invitasjoner.

Årets sesong kan derfor fortone seg som en eneste lang buss-for-tog-situasjon, et påståelig surrogat som ikke på noen måte fyller rollen den hevder å fylle. Dette reiser spørsmål ved selve eksistensberettigelsen til showet. Det er tross alt grenser for hvor langt ned i Adeccoligaen programskaperne kan lete etter ja-folk, før gapet mellom innsalget («våre mest folkekjære artister!») og de faktiske forhold (noen mer eller mindre kjente artister) ikke lenger lar seg spleise.

LYSET I BEGGE ENDER. Her skiller Hver gang vi møtes lag med seiglivede tv-konsepter som Idol, som har sin egen forsyningsmekanisme – en jevn tilførsel av stadig nye 16-, 17- og 18-åringer. Hver gang vi møtes er i stedet avhengig av en sjelden og ikke-fornybar ressurs: folkekjære artister som av en eller annen grunn aksepterer programmets premisser.

Årets lagoppstilling er et nådeløst eksempel på at Norge ikke er forspent med altfor mange underholdningsmusikere av dette kaliberet.

Om TV 2 ønsker å fortsette med konseptet, må derfor «utvinningsraten» ned. Det er bare et halvt år siden sesong to ble vist. Det er for lite og gjør at sesong tre etterlater et noe prematurt inntrykk. Rent strategisk bør TV 2 la det gå mye lengre tid mellom slagene. Ikke bare vil dette legge til rette for en større begivenhetsbuzz rundt premieren; det vil også gjøre det lettere for programskaperne å verve artister (med sangrepertoar) fra øverste hylle. Artister som dessuten får bedre tid til å koordinere med sine respektive markedsavdelinger.

Alternativet er at Hver gang vi møtes mister noe av sin eksklusive aura og bare blir enda et reality-show. Et 4-stjerners middag med steelgitar.

Reklamer

2 thoughts on “Hver gang vi møter veggen

  1. Veldig bra skrevet og med mange gode poeng. MEN – siste episode av sesong 2 ble først vist i februar 2013, så det er over et år siden siste sesong, ikke et halvt.

  2. Jeg er helt uenig.
    Hver sesong har hatt en miks av gamle travere og nye artister med begrenset reportoar. Hvor mange kan f.eks. nevne 6 Elvira Nicolaisen-låter?
    Lars Lillo, Bel Canto, D’sound, Sigvart Dagsland og Elg er artister min generasjon vokste opp med og man er ikke mye oppdatert på musikkfromten om man ikke kjenner deres musikk.
    Grunnen til seertallene er nok at Mesternes Mester kapret seerne ved å allerede vere godt i gang med sesongen.
    Jeg tipper Hver gang vi møtes vil gjøre et kjempehopp neste lørdag når de ikke har samme konkurransen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s