Klokkene ringer for dem

(Klartekst#1, Trykket i Vårt Land, 3. mars.) 

HAROLD RAMIS «kjent fra filmen Hjelp, vi må på ferie» er død. James Avery, onkelen i TV-serien «Fresh Prince i Bel Air», er død. Følg bisettelsen av Karl Erik Bøhn live her på VG-TV. Anbjørg Sætre Håtun tapte i dag kampen mot kreften. Kjendis-Norge i sorg. «Kjærlighetsgudinnen» er død, skriver Märtha Louise på facebook-veggen sin.

Den som fremdeles går rundt og hevder at døden er tabu, har i vinter hatt en dårlig sak. For døden har vært allestedsværende. I nettavisenes verden kunne man knapt ferdes uten å få bortgangen til en passe obskur skuespiller midt i fleisen. En seier, vil noen hevde. Døden er ikke lenger dette store unevnelige, men noe vi har funnet et anvendelig språk for. VG-TV og sosiale medier har gitt oss muligheten til «hanskes» med døden på en måte som var tidligere generasjoner helt fremmed. Et fremskritt!

Mon det.

Er denne strømmen av kistereportasjer et tegn på at vi har fått et mer «naturlig forhold til døden»? Jeg tviler. Jeg tror det er helt omvendt.

For når begravelsesfølget mest av alt minner om den nye premierefesten, handler det ikke så mye om «dødsmestring» som vår tids hang til det sentimentale.

Sentimentalitet har alltid et element av selvnytelse og moralsk unnvikelse i seg, og er det én ting som preger nettavisens dødsbonanza, så er det dette: Nytelsen ved å kjenne på sin egen medlidenhet; feiringen over sin egen evne til å bli berørt.

I stedet for gi en plausibel horisont mot hvilken jeg kan forstå meg selv og min egen død, falbys vi en øvelse i kitsch og plumpe eufemismer. Og det er alltid noen andre som dør. Døden er det som rammer den andre.

Døden som min skjebne, min ensomhet, mitt ansvar, mitt håp eller bortfall av håp – den døden snakker vi oss bort fra. Dødens alvor, dens absolutte karakter, den døden som ryster oss; om den døden er det helt taust. Tausere enn noensinne.

Slik gjør døden som tabloid sjangerøvelse oss en bjørnetjeneste.

Den utstyrer oss med sjablonger der ordene bør veies; den tilslører og fordekker; den forveksler barmhjertighet med sentimentalitet. Og i stedet for en horisont, gir den oss en wall.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s