Innenfor boksen

leo

(Trykket i Bergens Tidende, 28. februar.) 

RINGVEIEN // Kanskje er det bare et spørsmål om tid før Norges tv-tilbud bukker under i et crescendo av gjensidig promotering. På tide å tenke utenfor boksen. 

«Plateaktuelle» Lars Vaular dukker opp hos «kinoaktuelle» Leo Ajkic som dukker opp som typen til «bokaktuelle» Henriette Steenstrup som dukker opp hos «lørdagsaktuelle» Anne Lindmo som dukker opp hos Leo som dukker opp på lansering hos Kagge forlag som dukker opp hos Steenstrup som dukker opp hos Lindmo.

Velkommen til den nye sesongen av «Typen til», serien der Leo Ajkic prøver ut forskjellige kjæresteemner etter forskjellige aktualitetskriterier, og det er vanskelig, enn si umulig, å avgjøre hvem som egentlig dukker opp hos hvem.

For hvor lenge kan innbyggerne i denne lille andedammen fortsette å dukke opp hos hverandre, før hele Norges tv-tilbud slår kollbøtte på seg selv og bukker under i et crescendo av gjensidig promotering av … promotering?

Men for å ta det positive først. Det er fire år siden Leo Ajkic tok steget fra BTV til NRK, og siden har han nær sagt vært allestedsværende hos rikskringkasteren. «Banden» på P3, «Trygdekontoret», tv-aksjonen, «Leo og de utstøtte», «Leo og u-landslaget», «Lilyhammer», to sesonger med «Typen til». Og ikke glem kinoaktuelle «Kraftidioten». Ikke verst for en med fem studiepoeng i sosialantropologi. For Leo sin største bedrift er kanskje dette: At vi ennå ikke er lei av ham.

For det skulle man kanskje tro. «Ajkic-modellen» – gi inntrykk av noe farlig slik at folk nærmest opplever det som en liten katarsis når henvendelsen bare munner ut i en russevits («Jeg har en fot i Norge, en fot i Bosnia og en tredje fot, som jeg dypper i det meste») – skulle, gitt alle konvensjonelle humorregler, ha kort levetid. Men i stedet vil vi bare ha mer. Over hele fjøla. Selv min egen bestemor har nå fått øynene opp for bosnierens umiskjennelige gangsta love.

Så hva er hemmeligheten? Selv Ali G holdt bare i to sesonger. Ajkic-appellen har sin kilde et sted i spenningen mellom brutal og bløt; programleder og stuntreporter; karriereopportunist og laidback livsnyter. Har vi ham nå? Nei, det er fremdeles vanskelig å bli riktig klok på denne fyren med den pussige sosiolekten. Og der ligger Leos kunstgrep. Han skvetter unna.

Det samme gjør han i «Typen til». Her finner vi den brunstige gangsteren vekselvis i rollen som bleieskiftende småbarnsfar og kurtiserende guttevalp in need of some love. Begge deler fikser han med oppsiktsvekkende letthet. Det hører til blant seriens høydepunkter å se Leo i slik naturlig utfoldelse – enten det er i tillitsfull omgang med guttungen til Henriette Steenstrup eller som kjærlighetshungrig pillow talker.

Og dette er jo seriens egentlige premiss: Se Leo i stadig nye situasjoner! Alt annet – dette med at han liksom skal teste ut kjærestepotensialet hos et utall norske kvinner (og menn!) – er bare et påskudd for å la kameraet gå. Noe det virker som om alle involverte er innforstått med. Det er noe veldig halvhjertet over dette «ok, nå skal vi late som dere er sammen og er kommet dit hen at dere må diskutere framtidsutsiktene for forholdet». I grunn kunne serien med fordel bare droppet disse transportetappene, som bare fremstår som umotiverte og påklistrede.

I episode én får vi være med en boklanserende Henriette Steenstrup. I andre episode er Triana Iglesias den utkårede, og det er aldri noen tvil om hvorfor hun har valgt å stille opp. Som Leo spør: Ka skjer med Paradise Hotel om dagen? Når starter dere?

Ja, når kan det være? Er det ikke i disse dager, tro? Triana blir til gjengjeld med på Leos «Lilyhammer»-lansering og når han skal tatovere logoen til plateselskapet han er manager i. På den måten kan «Typen til» fremstå som en eneste lang vinn-vinn-situasjon der alle involverte får anledning til å reklamere for det de er aktuelle med.

Norsk tv fremstår nå som en evig promoteringskarusell der alle involverte betaler hverandre med gjenytelser som valuta.

Dette skaper en uheldig presedens og gjør at norsk tv kan fremstå som en evig promokarusell der alle involverte betaler hverandre med gjenytelser som valuta; en innforstått og uuttalt ordning der alle stiller opp på hverandres premierefester. Slik baller det på seg i et eget selvrekrutterende og selvforsterkende økosystem der alle i og for seg har gode hensikter, men der resultatet på makronivå best kan betegnes som et promoteringshelvete.

For «Typen til» er ikke den eneste skyldige i så henseende. Det er ikke engang den verste. At utilslørte «lanseringsplattformer» som Senkveld og Ylvis er studium i vennetjenester, selvpromotering og Nydalen-innavl, er kanskje bare å forvente. Verre er det å svelge at «tv-dronningen» Anne Lindmo ikke kan utvise noe mer oppfinnsomhet i sitt gjesteutvalg. Gang på gang inviteres NRK-medarbeidere og andre profesjonelle tv-gjester opp på scenen og inn i lørdagsrådet av den enkle grunn at de «alltid leverer» og lå øverst i telefonlista.

Selv den uskyldsrene Nitimen på NRK P1 – der ingen skulle tru at nokon kunne promotere – har de siste årene tatt lanseringsintervjuet til nye høyder. Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om P3 Morgen ennå.

På denne måten blir Norge mindre. For dette handler ikke om brudd på tekstreklameplakaten og annen form for snikreklame, men at norsk media blir stadig mer navlebeskuende. Hvordan vi stadig oftere vender blikket mot oss selv (slik jeg gjør akkurat nå). «Kjærestene» til Leo Ajkic er et symptom på dette: Henriette Steenstrup, Anne Rimmen, Erlend Elias Bragstad, Ezinne Okparaebo, Sandra Borch, Triana Iglesias, Charter-Hilde og Linn Skåber.

Samtlige, med unntak av sprinteren Ezinne, er kjent simpelthen fordi de er mye på tv. Sandra Borch var riktignok politiker en gang i tiden, men har for lengst meldt overgang til tv-bransjen, og er i dag det man må kalle en profesjonell reality-deltager. Du så henne sist i Masterchef på TV 3. Eller var det i Valgcamp på TV 2?

Slik krøkes den norske tv-offentligheten omkring et knippe mer eller mindre «kjente og kjære» tv-fjes. Det gjør for det første fellesrommet vårt mindre, og for det andre barrieren større for de «uprofesjonelle» kildene som ikke er like vant med å gå i spissrotgang mellom tv-studioene.

Så la det være en appell, NRK: tenk utenfor boksen! Det var nettopp der dere fant Leo.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s