Et dukkehjem

Imperious Claire

(Trykket i Bergens Tidende, 15. februar.)

Det er vanskelig å se at «House of Cards» forteller oss noe som helst om virkeligheten. Men det gjør ikke sesong to mindre severdig.

SÅ ER OMSIDER sesong to av «House of Cards» her. Serien som nærmest har blitt ensbetydende med bingewatching og tv-strømming, til tross for at andre Netflix-produksjoner, som «Arrested Development» (sesong fire) og «Orange Is the New Black», kan vise til mye høyere seertall. Men du ser ikke Kristin Clemet – eller Barack Obama! – sitte og twitre om noen av dem. Men det gjør de altså om «House of Cards».

Hvorfor? Fordi den holder et oppsiktsvekkende godt nivå? Tja. Sesong én av «House of Cards» var riktignok godt tv-håndverk, men heller ikke noe mer. Det var ikke så mye en kvalitetsserie som noe som lignet på – eller forestilte – en kvalitetsserie.

Det var da heller ingen med vettet i behold som sammenlignet den med tv-mediets nye gullstandard («The Wire», «Sopranos»). Likefullt opplevdes det en periode i fjor som maktpåliggende å opprette et Netflix-abonnement om man ønsket å henge med på landets lunsjsamtaler. Noen må med andre ord ha gjort en god jobb.

Amerikanere snakker gjerne om å «hit the ground running», og det er nettopp slik sesong to starter. Visepresident Frank Underwood (Kevin Spacey) og kona Claire (Robin Wright) joggende gjennom kveldsmørket. I sine tettsittende, sorte drakter kan de minne om et par innbruddstyver, men, som vi vet og snart erfarer på ny, ekteparet Underwood driver ikke med simpelt tyveri. Deres renkespill har mer, unnskyld uttrykket, shakespearske dimensjoner enn som så.

Halvveis gjennom andresesongen er det fire hovedinntrykk som melder seg. For det første er tempoet skrudd opp og manusarbeidet mer stringent. Der første sesong kunne fremstå slentrende og retningsvill, som de gørrkjedelige episodene der Frank dro hjem til South Carolina, er sesong to skarpere og mer gjennomarbeidet. Denne gangen holder replikkene samme standard som Kevin Spacey sin avlevering.

Med sine stramme, figurnære designerkjoler har Claire på grasiøst vis navigert seg mot seriens midte, og fremstår nå som seriens egentlige hovedperson.

LADY MACBETH. For det andre har Claire fått større plass, og gudskjelov for det. «Jeg elsker den kvinnen mer enn haier elsker blod», sier Frank på et tidspunkt. Og det er lett å skjønne det. Med sin gutteaktige sveis og sine stramme, figurnære designerkjoler har hun på grasiøst vis navigert seg mot seriens midte, og fremstår nå som seriens egentlige hovedperson. Der Frank Underwood på alle måter er en umulig karakter å relatere til – til det er han enkelt og greit for hensynsløs og overskridende – har Claire ennå sin menneskelighet intakt, til tross for sitt noe statue- eller alveaktige oppsyn.

Du tenker at Frank Underwood tross alt har noe av sin anstendighet i behold? Vel, uten å avsløre noe, mot slutten av første episode tenker du antagelig annerledes.

For det tredje er rollegalleriet utvidet. Den mest interessante nysigneringen er Jacqueline Sharp (Molly Parker), en tidligere krigsveteran og nå ærgjerrig kongresskvinne som Frank manøvrerer inn i rollen som ny innpisker («Majority Whip») i hans sted. Frank berømmer hennes sans for «nådeløs pragmatisme», kanskje fordi den ikke minner så rent lite om hans egen «fleksibilitet», men mye tyder på at han kan ha forregnet seg. Har puppetmasteren innsatt en litt for mektig dukke?

Skjønt, men vet aldri. Som politisk strateg er Frank litt som Magnus Carlsen. Han ser minst tolv trekk lenger enn alle andre.

For det fjerde har serien fått en mørkere anstrøk. Washington er enda mer «messed up» og Capitol Hill enda mer hemmet av «gridlocks» og «shutdowns». Her er serien analog til virkelighetens Washington, som også synes grunnleggende dysfunksjonell i sin evne til å adressere gjeldstak og andre prekære problemer.

Men ellers har serien liten overføringsverdi. Den som ønsker å «lære noe», og ikke bare la seg forføre av en smektende thriller, bør derfor forberede seg på en omvendt realitetssjekk. Eventuelt finne frem dvd-boksen med «West Wing» på ny.

(Denne omtalen er basert på de fem første episodene av sesong to.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s