Voksensmerter

Daniel Craig

(Trykket i NATT&DAG#10, 2012) 

En etterkrigsfossil i kalkulert dialog med tidsånden? Bond, James Bond fyller 50 år.

 

«What do you say about a man like that?» sukker M i Skyfall, det foreløpig siste film-kapittelet i Bond-franchisen. Hun blir svar skyldig. Hun burde jo stilt spørsmålet andre veien: Hva er det Bond sier oss – om oss?

 

Da Kon-Tiki-filmen skulle besettes, støtte de castingansvarlige fort på et problem de ikke hadde forutsett. De fant ikke de rette … kroppene. I Heyerdahls velmaktsdager fantes verken SATS, lavkarbodietter eller søndagsåpne butikker. Med andre ord: Førtitallsmannen, med sin magre muskulatur, senete figur og sine innhule bryst, fantes ikke lenger.

 

Æsj, screw it, tenkte de etter en liten stund, og ringte Anders Basmo Christiansen.

 

Se på et gammelt fotografi. Klærne, frisyrene, brillene, ja, selv kroppsholdningen, er som fengslet i tiden. Hver tid har sin egen måte å te seg på; å føre seg på. Samme hvor skrudd og far out et band hørtes ut på sekstitallet, i dag låter de mest av alt sekstitallsk.

 

Samme hvor forskjellig Franz Kafka og Thomas Mann uttrykte seg, i dag har de begge dette tyvetallske ved seg. Samme hvor kul og henslengt du forstilte deg, du står fremdeles i en konfirmasjonsdress «du kan vokse litt i» og lener deg mot et bjørketre. Tida gjennomsyrer og jevner ut. Ubønnhørlig lenkes vi til tidsånden, samme hvor mye vi stritter imot.

 

FOSSIL FRA ETTERKRIGSTIDEN. I Casino Royale (2006), Bond-franchisens hittil kanskje mest drastiske oppdatering (en nyorientering Jason Bourne skal ha mye av æren/skylda for), får 007 klar beskjed fra M. Han er spesialagent på overtid, sier hun: «a sexist misogynist dinosaur». En kunstig overlevning fra den kalde krigen. En underlig skapning unnfanget av Ian Flemming da koloniveldet begynte å smuldre og Storbritannia måtte finne seg sjæl på ny. Helt siden den gangen har Bond – i ivrig dialog med konjunkturene – forsøkt å fange tidsånden på nytt. Og på nytt. Men mest er det tidsånden som har fanget ham.

 

Fra en overlevning til en annen: «Det skremmer meg hvor kort kunsten er», skriver Dag Solstad. I artikkelen «Forsiktige kommentarer til refleksjoner over tidsbegrepet» (som han selv omtaler som en av sine sterkeste tekster), utdyper han: «En av de ytterst få tingene jeg har registrert, og registrert på en måte som lar seg uttrykke i språket, er at tiden er der, og den setter sine spor, både forklarlige, som at den eldrer våre ansikter og kropper, og uforklarlige, som at den også setter sine spor som vi ikke var klar over at den satte den gang den var nåtid og øyeblikk.»

 

Slik bryter tiden inn i kunstverket og preger det med den tiden det ble skapt i, hevder Solstad. Selv ikke den aller største kunsten («ja, selv ikke Ibsen!») er hevet over tidens herjinger. I det øyeblikket kunstverket skapes er dens skjebne beseglet: Det er fanget og med kurs for «foreldelsen». Det er ingen vei utenom «det usigelig smertefulle».

 

Å gyve løs på den samlede Bond-filmografien er en tilsvarende øvelse: tidvis vond, tidvis utmattende (ubehjelpelige storylines som krever mer suspension of disbelief enn noen kan orke å mobilisere i samfulle 90 minutter), men også tidvis oppløftende.

 

Om Solstad for en kort stund legger fra seg utrøsteligheten over Den Store Kunstens forgjengelighet, vil han kanskje være enig: «spor som vi ikke var klar over» den gang de ble satt, kan være ganske festlige også. Der gamle Bond-filmer har tapt seg, har de også vunnet noe.

 

Slik tonen og iveren i gamle filmavisklipp sier oss mer om etterkrigstiden enn det som faktisk stilles til skue, åpner Bond-filmene for tilsvarende inn-sikter. Som snapshots fra en svunnen tid og som geopolitiske polaroid-fotografier gir de oss umiddelbar tilgang til frosset tidsånd.

 

Er skurken russer eller jøde? Er han ute etter verdensherredømme eller penger? Olje eller gull? Opererer han fra bunnen av en vulkan; eller fra et mediehus? Hvordan behandler han damene sine? Slår han (Roger Moore) henne? Tar han (Sean Connery) et «nei» for et «ja»? Eller kan han (Timothy Dalton, stakkar) bare glemme å få seg noe på grunn av AIDS-noiaen? Hvilke verdensmetropoler ønsker filmskaperne å reise til? (Påfallende små byer i det siste. Er de største «brukt opp»?) Hvem får æren av å spille inn tittelmelodien? (Adele – hvem ellers? – i den siste.) Er filmen skutt digitalt eller på film? (Skyfall er som førstemann skutt digitalt.)

 

Bedre historieleksjon finnes ikke: Bond-ouevren er et vindu med panoramautsikt til sin tids sosiale og politiske dragkamper.

 

MUREN ER FALT. Så hva kan vi lære av den siste Bond-inkarnasjonen? Hva kan vi skimte gjennom prismet som er «trilogien» Casino Royale (2006), Quantum of Solace (2008) og Skyfall (2012)?

 

Det var en tid hvor alle guttunger kunne ønske de var James Bond. Neppe nå lenger. Årtusenets nye 007 – gestaltet av Daniel Craig – er en plaget sjel som baler med indre demoner og alvorlig kjærlighetssorg. «How much do you know about fear?» spør M (Judi Dench) i den siste filmen. «All there is», svarer Bond. Hans muse Vesper Lynd (les: Vest-Berlin) er borte, muren er falt, og verden er ikke lenger like lett å navigere i. «Where the hell have you been?» klager M, fremdeles i den siste filmen. «Enjoying death», kontrer Bond.

 

Huh? Hva skjedde med damer, raske biler og tørr martini?

 

Slik Jason Bourne våknet opp med hukommelsestap, har også den nye Bond blitt rammet av selektiv amnesi. De elegante ordspillene er borte, og fine distinksjoner som shaken eller stirred synes ubetydelige. Som han parerer bartenderen i Casino Royale som spør hvordan han vil ha drinken sin: «Do I look like I give a damn?». Det samme gjelder kamerabruken. Mer kontemplerende kameraføringer er erstattet med hastige og rastløs klipp, og uttrykket kan totalt sett best oppsummeres med paranoid og «veldig post 9/11» .

 

«Har du noen hobbyer?» lurer en lyslugget Javier Bardem som spiller skurken (Raoul Silva) i Skyfall. Umiddelbart kan Silva minne om de ikoniske skurkene Francisco Scaramanga (Christopher Lee, The Man With The Golden Gun, 1974) og Max Zorin (Christopher Walken, A View To A Kill, 1985) – noe blant annet «Skyfall-korrespondent» Morten Steingrimsen i Comoyo har bemerket – men han kommer mye lenger i å sette Bonds lojalitet til hennes majestets hemmelige tjeneste og fedreland på prøve. Som han sier til Bond: «Oh no, no, no, James. I never spoil surprises … but I won’t deny that soon enough you will wonder whether you’re fighting for the right side.»

 

SANNELIG ER HAN GJENOPPSTANDEN. Så, har han noen hobbyer? «Resurrection», svarer Bond kort, og hinter kanskje til kritikken om at han har utspilt sin rolle («Jason Bourne er den nye JB. Hvem bryr seg om Bond lenger?»). Bond har imidlertid gjenoppstått hver gang, bare tilpasset tidens konjunkturer. Denne gangen har det altså vært nødvendig med en sort venstremanøver. Som Batman i The Dark Knight tok konsekvensen av: For å hanskes med ondskapen må han stige ned i den; kle seg i dens gevanter.

 

Den nye 007 er en fighter, ingen sjarmør og slett ingen kvinnebedårer. Med en kropp som fordrer store mengder forsakelse og lange humørløse ettermiddager på tredemøllen, har Craig droppet sosietetslivet, satt seksuallivet på sparebluss og sprinter (noe Connery/Moore aldri gjorde; de luntet) i stedet fra den ene krigssonen til den andre (Quantum foregår stort sett i ørkenen, så mye for snertne bykulisser). Det er ikke lenger verden som er sexy; det er det kun muskelbunten Bond som er.

Det er ikke lenger kvinner som stiger grasiøst opp av vannet; det er homseikonet Daniel Craig.

 

Også oppdragene er mindre sexy. Der Connery spolerte gullkupp og bekjempet den røde fare, må Craig stoppe kjipinger som vil berike seg på rent kildevann (det verste som kan skje om skurken skulle vinne fram er altså at flaskevannet blir dyrere). Og der Pierce Brosnan fant tid til å rette på slipset under vann, ser Craig mest ut som han til enhver tid kommer rett fra en skyttergravskrig. Ikke har han engang blitt utstyrt med noen gadgets (heldigvis er Q tilbake i Skyfall, nå gestaltet av den akkurat passe nerdete Ben Whishaw (f. 1980). Den forrige Q, skuespilleren Desmond Llewelyn (f. 1914), døde i 1999).

 

Etter noen små vink i Casino Royale ble vi Quantum of Solace på skikkelig vis introdusert for organisasjonen «Quantum» (delvis Dick Cheneys Haliburton, delvis russiske SMERSH, delvis Mitt Romneys Bain), et utrolig mektig og altomfattende forbryterkonglomerat i SPECTRE-tradisjonen, som med all sannsynlighet vil dukke opp igjen i kommende filmer. Forløperen SPECTRE stoppet taksameteret først etter sju Bond-filmer.

 

GISP! EN MELLOMLEDER! Konseptet tvilsomme-organisasjoner-med-politiske-maktambisjoner-og-bindinger er ikke noe nytt. Det er snarere veldig flemingesque (som døde i 1964, to år etter Dr. No-filmen), men får en oppdatert 21. århundre-twist da britisk og amerikansk etterretning – hinsides kritikk i Flemings levetid – denne gangen er mer enn happy med å inngå partnerskap så lenge oljen strømmer. Som det heter: Politics make strange bedfellows.

 

Det er mer sant enn noensinne, skal vi tro Bond. Det er også plottet som forbinder Bond med ENRON-skandalen og etterretningssvindelen i opptakten til Irak-krigen. Som i Jason Bourne-serien: De som truer verdensfreden er lojale, kommandotro mellomledere i store, internasjonale konsern. Heltene er varslere.

 

Hva som driver Bond i denne globaliseringens tidsalder er imidlertid mer usikkert. Det vi kan være sikre på er at han bærer på et uuttalt raseri, en obsternasig og rå kraft som i Bond-sammenheng er noe helt nytt. Roger Moore hadde ikke engang evnen til å bli sint, han kunne bare strekke seg til å bli forulempet på vegne av Nasjonen eller Dronningen. Nå må M ta Bond av saken fordi han er, som hun sier: «blinded by inconsolable rage». Der M med tiden har mistet kustus på Bond, har hun til gjengjeld blitt mer av en morsfigur (M for mother?). Hennes bekymringer og forsmedelser kan synes mer av en biologisk enn en sjefsaktig art. Ikke at Bond lystrer, han er sin egen herre. Årtusenets nye Bond er, som en viss mislykket presidentkandidat, en maverick.

 

Derfor kan han ikke, slik CIA åpenbart kan, stå å se på at Quantum installerer en general-jævel i Bolivia mot at de får utbytte naturressursene der (Quantum of Solace, 2008). At skurken i selskapet, Dominic Greene, i tillegg arbeider under dekke av å bry seg om miljøet, er for 007 forbrytelsens nullpunkt. Om det ikke var ille nok å rappe vannet fra fattige bolivianske bønder, så har the bad guys gudbedremeg også stjålet språket til the good guys. Bond er forbannet. Til helvete med protokoller, allianser, kutyme, takt og tone. Her kommer miljøbevegelsens fremste våpendrager og han er pissed off.

 

SNUDD PÅ HODET. I en verden med skiftende allianser – en verden hvor Dronningen er avsakralisert og Skurken bare inngår i en hierarkisk ledelsesstruktur, har Bond inntatt opportunistens positur. Flagget er byttet ut med hjertet; troskap med frilansing. Og det er nettopp den eneste måten å vinne på: å gå utenfor systemet; trosse kommandolinjene. Innenfor er det bare altfor mange heftelser, rot og demokratisk underskudd. Det er som om Bond har adaptert språket til Nei til EU. Dagens 007 er slik antitesen til de gamle Bond-eventyrene hvor det nettopp var innenforheten, tilgangen til organisasjonens etterretning og gadgets som gjorde ham i stand til å utmanøvrere skurken.

 

Så det er altså dette som er tidsånden? Det gjelder å stå alene – på utsiden? Være mot EU? Vel, motstanden her til lands har iallfall aldri vært høyere. Et gjennomsnitt av de siste EU-målingene – beregnet av valgforskeren Bernt Aardal – viser et nei-flertall på smått utrolige 83 prosent (Dagbladet, 25. september). But I digress.

 

YES WE CAN? Quantum of Solace er den mørkeste 007-filmen hittil. Verden er kvass og svikefull. Q er død og Bond svinser rundt som en løs bikkje. Selv ikke Moneypenny, hans faste havn, ser vi noe til. At premieren da sammenfalt med Obamas valgseier og hans håpefulle evangelium – var det historiens lille puss? Bommet Bond-skaperne helt på tidsdiagnosen?

 

Sånn kunne det virke. Men, som Solstad prosederte, det er ikke filmskaperne som diagnostiserer samtiden; det er samtiden som diagnostiserer dem. Og ikke et vondt ord om Obama herfra, men hvor mye av glorien er tilbake etter fire år med kabel-TV og realpolitikk? Antagelig var Royale og Quantum bedre bilder på tingenes tilstand enn noen av de involverte kunne håpe på (eller ta æren for).

 

Om ikke annet så bør derfor Obama, Biden og resten av teamet deres studere Skyfall nøye når den kommer på kino mot slutten av måneden. Utfallet av valgkampen står skrevet der. Her ligger hunden begravet. Så gjelder det bare å få øye på den.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s