Kulerammesyndromet

dexys-midnight-runners31329

(Trykket i NATT&DAG#9, 2013)

Kan vi vennligst slutte å snakke om hvor lenge artistene har jobbet med plata si? Om Dexys-mottagelsen og hva den sier oss om tiden vi lever i.

 

«(…) først nå, tjuesju år seinere, gjenoppstår bandet under navnet Dexys.» Julia Pettersen, Dagbladet.

«4. juni slipper de sitt første album på 27 år, One Day I’m Going To Soar.» Thomas Talseth, VG.

«Det er 27 år siden Dexy’s Midnight Runners forrige (…).» Rune Slyngstad, Fædrelandsvennen.

«Ay ay, de er tilbake i god, gammel form! (…) omsider er fjerdealbumet her ‒ 27 år etter det forrige.» Geir Flatøe, Stavanger Aftenblad.

«Dexys returnerer med sitt første album på 27 år.» Aksel Kielland, Bergens Tidende.

«Tilbake etter 27 års fravær (…) Konserter hjemme i Storbritannia har fått mange til å snakke om århundrets comeback.» Geir Rakvaag, Dagsavisen.

«Kevin Rowland er tilbake (…) Dexys første album på 27 år.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen.

«Ikke bare er bandnavnet blitt skrelt ned til det mest essensielle; bandmedlemmer er kommet og gått, og ikke minst er bandets hjerte, hjerne og nyre gjennomgått store prøvelser de siste 27 årene.» Audun Vinger, Dagens Næringsliv.

 

 

THE 27 CLUB: I juni slapp altså Dexys sitt første album på lang tid – 27 år, for å være presis. Det vet vi fordi samtlige norske anmeldere så seg beføyet til å informere om nettopp det. I fjor slapp Son of Light plata War of the Words. Da var det gått 14 år siden sist. Det vet vi blant annet fordi samtlige norske anmeldere så seg nødt til å informere om nettopp det.

Gitt musikkritikkens begrensede boltringsrom – med ditto få tegn til rådighet – kan vi derfor forvente at denne påfallende informasjonen om ventetid tas med fordi den anses som viktig. Den er med fordi … ja, hvorfor egentlig?

Hvor kommer denne revisoraktige iveren etter å telle årsverk fra? Hvorfor startet alle anmeldelsene av Something for Everybody (2010) med at det var nøyaktig tjue år siden sist vi hørte fra Devo? Og hvorfor er denne tellesyken problematisk? Bli med videre.

I eksemplene over brukes det omfattende intervallet gjerne som et vitnesbyrd og en garantist for at det foreliggende albumet må være en god plate.[1] Begrunnelsene er biografiske av natur og varianter av at «Kevin Rowland (…) har funnet igjen gløden» (Svein Andersen, Aftenposten), eller at «Rowland forklarer [oppholdet] med at han måtte ha sanger han følte seg sikker på. Han har dem her» (Rune Westengen, Romerikes Blad). I det hele tatt, gudskjelov for at det dro ut: «dens mest bevegende øyeblikk, de sjelegranskende og rolige låtene (…) kunne nok bare blitt suget fra en snart 60 år gammel Rowlands bryst.» (Audun Vinger, DN). Samme med rapperen Son of Light, eller «Lyset», som han gjerne kalles: Tiden var angivelig av avgjørende betydning for å «få det helt riktig», selv om, som han medgir: «ikke jeg heller trodde det ville ta så lang tid».

MENS VI VENTER PÅ NO’ GODT. Vi aner minst tre hovedlinjer: (1) Tiden på pauserommet kan benyttes til å gjenfinne en «glød» eller en «vilje» som formodentlig er mistet. (2) Den kan brukes til å akkumulere og finpusse et tilstrekkelig sett med låter som holder det nivået som skaperen krever av seg selv. Eller (3) kunstneren måtte gire om og vente på øyeblikket da nådestunden fant det opportunt å omfavne ham («det var ikke så mye at jeg skrev låten som at den fant meg»).[2] I alle tilfeller er dette forutsatt: Tålmodighet er en dyd. Investert tid – det være seg hardt arbeid eller stillferdig venting – kaster av seg og belønner den saktmodige.

Du kan også være sikker på følgende: Gitt at du heter noe annet enn Axl Rose, vil anmelderkorpset mobilisere all den miskunn og velvilje det makter i møte med et langt platesvangerskap. Slik Audun Vinger befaler at man nærmer seg One Day I’m Going to Soar: «Den bør tas inn med konsentrert dedikasjon.» Men hvorfor? Hvorfor skylder vi et langt svangerskap mer oppmerksomhet enn et kort et? I omsorg for artistens pinefulle tålmodighetsprøver? Fordi platen fortjener det?

TÅLMODIGHETSPRØVEN. Musikkritikken er imidlertid ikke alene om forestillingen om den saliggjørende tiden på venteværelset. Vi finner det samme i litteraturkritikken.[3] Hver gang en fyr bruker mer enn tre‒fire år på en utgivelse, kan du banne på at anmelderen vil gjøre et nummer ut av det: «Det tok Jonathan Franzen ni år å skrive Korrigeringer. Resultatet er en trippel suksess.» (Andreas Wiese, Dagbladet). Igjen forutsettes en sammenheng mellom (påstått) antall årsverk og kvaliteten på utgangen. Vi må altså videre, lenger tilbake. For hva hviler dette premisset på? Hvor kommer vedtaket «tid = bra» fra?

Til Skriften! Urfortellingen er 2. Mosebok, eller Exodus («utgang») som den heter på engelsk. Det tok Moses og følgesvennene hans førti år å vandre gjennom ørkenen. Resultatet var, slik Dagbladet ville oppsummert det, en trippel suksess: (1) De kom seg unna. (2) Prøvelsene de ble utsatt for underveis, styrket karakteren, en av forutsetningene for å tre inn i det lovede land. Og (3) Godsakene ved veis ende (blant annet melk og honning) smaker enda bedre om du har lidd litt først.

VERDIKOMMISJONEN. Denne fortellingen om målsetting, modning og innhøsting er siden blitt popularisert i en rekke språklige vendinger: «tålmodighet er en dyd», «veien er målet», «let, og du skal finne», «den som venter, venter ikke forgjeves», «du skal få en dag i mårå», «salige er de som tørster», «hastverk er lastverk», etc., etc. Så innbakt i språket vårt er denne verdirangeringen at det kan være vanskelig å få øye på den. Slik har den også etter hvert sneket seg inn i musikksamtalen; som en blindpassasjer på toget, som en Bondevik i røykekupeen. Resultatet er dessverre en kritikerstand som ikke ser forskjell på sitt eget mandat og verdikommisjonen sitt.

At jødene kom styrket ut av sin ørkenvandring, eller at Jesus innvilget seg 40 dagers karantene blant sand og firfirsler før han tok fatt på sine gjerninger, eller at Buddha foreskriver tilbaketrekning og isolasjon før handling, er nå én ting: Problemene dukker opp når samme kur overføres til musikkens verden. Når musikkritikken begynner å lene seg på religiøse forestillinger om skyld, soning og forløsning, faller den inn i et moralsk terreng den ikke hører hjemme i.

Som det heter et annet sted i Bibelen: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til» (Salomos Ordspråk, kapitel 10, vers 22). Om selv ikke Gud teller antall årsverk, hvorfor skal anmelderne gjøre det?

Det er kanskje en hyggelig tanke, men en god plate (eller en god roman)[4] er ikke noe musikeren gjør seg fortjent til. En musikksamtale som vurderer plater i en moralsk kontekst og belønner utrettelighet og pågangsmot, er derfor en samtale på ville veier.

 

For hva skjer når gammeltestamentlig dydsetikk koloniserer musikksamtalen? At musikkanmelderne blir sittende med kulerammer og foreskrive botsøvelser, er ikke det eneste som forsurer samtalen. Tellesyken, denne stadige insisteringen på å formidle hvor lang tid musikeren har brukt på plata si, er også uttrykk for fem andre synder:

I: LATSKAP

Den livnærer seg på journalistisk latskap. Musikkredaksjonen får tilsendt et ferdigvinklet skriv fra distributørens pr-avdeling og videreformidler det samme innholdet ganske ukritisk. I Dexys tilfelle gjorde – ikke overraskende – distributøren et stort poeng av at det var 27 år siden sist: «Following the three studio albums from the 80ies (sic!) (…)
it took another 27 years to get the fourth longplayer finalised», skriver VME i brevet som også havnet i NATT&DAG sine kontorlokaler. «Kevin
Rowland explained the 27-year gap between albums ’I wanted to have material
that I felt confident enough about … I’ve got high standards, and that’s a
blessing and a curse.’».

II: INKONSISTENS

Det er enkelt og greit ingen påvist sammenheng mellom antall år i skrivestua og kvaliteten på det som kommer ut. Lange prosesser er ikke nødvendigvis tegn på inspirasjon, men like gjerne det stikk motsatte: mangel på inspirasjon. Kritikeren har imidlertid bestemt seg: Sendrektighet er ensbetydende med gjennomtenkt, moden, fullbefaren. Som hjelp lener han seg på et gammelt og velprøvd topos: For at frukten skal bli god og sødmefylt, er det nødvendig med tålmodig arbeid i det skjulte. Mest pussig er det at han tviholder på dette perspektivet selv når han – en sjelden gang – vender tommelen ned. Kritikken kretser da i stedet rundt varianter av «overgjæret», «overkokt» eller «ihjeltygd». Som en annen tyggis har plata sluppet opp for «spenst».

III: ERE-MYT-OLOGISERING

En yndlingsøvelse blant forbrukere av populærkultur. Kall det eremitt-fetisjering eller J. D. Salinger-syndromet: Enten det dreier seg om å få orden på livet (Kewin Rowland), finne den perfekte gitartonen (Kevin Shields), den perfekte melodilinjen (Lee Mavers), det perfekte malerstrøket (Syd Barrett), eller bare sutre (Odd Nerdrum), kan denne kunstnerposisjonen – det store nei-et – vise til en helt unik tiltrekningskraft på journalister og andre med skrivekløe. I en næringskjede der måltidene kommer stadig hyppigere og den store appetitten nødvendigvis uteblir, er det nettopp de som mønstrer av, som blir de mest ettertraktede. Kunstneren som vender seg vekk, går i hi, og for eksempel ikke gir lyd fra seg på 27 eller 14 år, vil i et slik økokammer booste markedsverdien sin for hvert år som går. Om døden er det beste karrieretrekket, er et langtekkelig og selvpåført eksil det nest beste.

IV: REVISJONISME

Slik er appetitten på disse utenforskapene at utenforskapet like gjerne kan defineres i ettertid. Det er kanskje nostalgiindustriens mest utspekulerte strategi hittil: «Tom» fortid kan kles om og selges som et stykke tung, historisk ballast. Jan Wiese (Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede) og «årets soulsensasjon» Charles Bradley, som begge debuterte i 60-årsalderen etter å ha levd hver sitt unnselige liv, er uttrykk for dette: Tiden som er gått uten at vi har hørt noe fra dem, blir gjort til deres fremste salgsargument og konkurransefortrinn. Hva denne tiden ble brukt til, er uvesentlig (selv om det ikke akkurat skadet at for eksempel Bradley brukte store deler av den på gata). Poenget er at den er der, og at den gir salgsproduktet en lang tidshorisont.

V: BAKSTREVERI

Fenomenet med å konsentrere seg om det som var (enten denne tiden er fylt med lediggang eller beinhard jobbing), er slik sett beslektet med det Simon Reynolds beskriver i den mye omtalte boka si Retromania. Reynolds postulat er at musikkritikk og -produksjon i stadig større grad er blitt en arkeologisk øvelse der alle involverte parter fortaper seg i arkivvirksomhet fremfor å rette blikket fremover. Så langt har det gått at selv språket er i ferd med å rakne. Som enkelte insisterer på: «Fortiden er den nye framtiden!» Reynolds har også et normativt anliggende: Hele tiden å skue bakover er sløvende, ikke så rent lite reaksjonært, og … vel, i grunn ganske patetisk også. Å gripe til kulerammen er et symptom på denne samme retromanien. Det er en feilvendt måte å … ja, være på. Den som står feilvendt i historien, vil dessuten – før eller siden – male seg inn i tidens hjørne. Han går tom for tid.

Hvilket bringer oss mot slutten.

ALLE TIDSKLEMMERS MOR. For slik som denne reissue- og repackage-industrien bare akselererer, hva skjer den dagen det ikke er mer fortid igjen? Den dagen det ikke er mer å prosessere? Den dagen alle de glemte/gjemte/oversette/ikke-tilstrekkelig-hyllede perlene er børstet støv av og pakket inn på ny? Den dagen turtallet blir så høyt at historien slår kollbøtte og forsvinner opp i sitt eget rompehull?

Vel, den dagen er kommet. Og mange har derfor fått det travelt med å kjøpe seg tid. Led Zeppelin henvender seg til sønnen til den avdøde trommisen sin. Springsteen hyrer nevøen til den avdøde saksofonisten sin. Anmelderkorpset kaster seg begjærlig over all verdens rowland-er, wiese-er og bradley-er.

 

Som pålitelige leverandører av ekstraomganger med tid gir de lovnad om at selv fortiden er en fornybar ressurs. Slik kan kulerammene tilbakestilles. Slik kan hjulene i nostalgiindustrien holdes i gang.

Og uansett: Hva er det som er så imponerende med å bruke 40 år på å lede folket sitt ut av ørkenen? Fra Memfis (hovedstaden i det gamle Egypt) til nordenden av Dødehavet og fjellet Nebo (der Moses mønstret av; i dag Jordan) er det skarve 570 kilometer. Det er litt lenger enn Oslo‒Bergen. Med helt grunnleggende ferdigheter i navigering burde Moses ha klart det på et par‒tre uker.[5]


[1] En enkel henvisning til «27 år» kunne saktens vært forsvarlig gitt en del konvensjonelle journalistiske kriterier, all den tid 27 år er fordømt mange år. Hovedproblemet er imidlertid at 27 knyttes til et større resonnement om kvaliteten på plata.

[2] Alle tre resonnementene ligger snublende nær geni-tanken slik den gjerne formuleres av romantikkens våpendragere. Her er kunstneren et slags medium hvis hovedoppgave først og fremst er å pusle rundt og vente på nådestunden da lyset treffer vedkommende i et rungende crescendo. Om vedkommende i tillegg lever som en lasaron og under så miserable livsbetingelser som overhodet mulig, er det ikke bare en fordel sånn imagemessig, men også noe som rent matematisk styrker sjansene for at vedkommende råkes av «det geniale» ‒ det enestående verket som lå i kim og nå har fått sin forløsning gjennom det samme lydhøre mediet.

[3] Se for eksempel Per Thomas Andersen sin artikkel «Kritikk og kriterier», trykket i Vinduet #3, 1987. Her skisserer han fire hovedkriterier i kritikken. Et av dem er det «genetiske» kriteriet: «de som bygger på forhold som ligger forut for selve teksten». Som eksempel viser han blant annet til dette utdraget: «Det skal ha tatt forfatteren tredve år å arbeide med stoffet til romanen – en halv menneskealder. Dette er en bok det er arbeidet med, en bok som har sprengt seg fram gjennom lag av tilstivnet erfaring.» Andersen har særlig to ærend når han peker på dette kriteriet. Like mye som det er «ofte brukt» av norske anmeldere, er de samme anmelderne slumsete i omgangen med det biografiske underlaget: «Det genetiske kriteriet stiller store krav til kunnskaper hos dem som anmelder, og når dette svikter, svikter nok også litt av tilliten til anmelderens vurderinger generelt. (…) I de anmeldelsene jeg har brukt som grunnlag for min inndeling av kriterier, fins det graverende eksempel på genetiske vurderinger ut fra sviktende grunnlag.»

[4] Eller whatever.

[5] Beregningene er gjort av google maps. Jeg har ikke tatt hensyn til omveien om Sinai-fjellet (der Moses hentet De ti bud).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s