Aldri sjekk en god historie

aldri-sjekk-en-god-historie-600x896(Trykket i NATT&DAG#6, 2012)

LITTERATURKRITIKEREN Sir Arthur Thomas Quiller-Couch (1863–1944) hadde en teori om at det kun eksisterer syv grunnfortellinger, og at alle historier som noensinne er fortalt, bare er varianter av disse. Norsk musikkpresse, på sin side, klarer seg helt fint med to – den om Ikaros, og den om Marit Bjørgen.

Du har fått det med deg, hva? Elvira Nikolaisen er tilbake i form. Etter den «opplagte» debuten og den «nedslående» andreplata er hun tilbake «slik vi kjenner henne»; i «god, gammel form». Ikke nok med det: Hun har «lært av den vonde tiden».

Varianter av denne fortellingen om triumf, motgang, botsøvelse og forløsning gikk igjen i samtlige (!) lanseringsintervjuer og i noe sånt som ni av ti anmeldelser av Elviras tredjeskive, Lighthouse, som ble sluppet i mars.

Dette er ingen diskusjon om Indian Summer var en fiasko eller ei; kall den hva du vil for meg. Problemet er ikke at noen mener den er mislykket, problemet er at ingen klarer å tilvirke et alternativt blikk, men i stedet adopterer nøyaktig det samme fortellergrepet som alle de andre i Den store sofagruppen vi kaller norsk musikkpresse.

Hva skjer når alle rundt stuebordet aksepterer og videreformidler det samme narrativet uten å mukke? Hva skjer når journalismen tilrøver seg regien på et liv og fører det opp i tre akter? 

Hva skjer når Elviras karriere presses inn i et sportsfilm-tablå?

Asbjørn Slettemark oppsummerer ideen om Elviras livskurve i et oppspark på Lydverket 3. mars: «Elvira Nikolaisen ble en av landets største popstjerner da debuten solgte 50 000 og hun sang en duett med Bjørn Eidsvåg. Så kom nedturen da oppfølgeren knapt viste seg på salgslistene.» (For ordens skyld opplyser Sony Music at Indian Summer er solgt i 20.000 eksemplarer. Det er til sammenligning sju ganger så mange som «crossover-suksessen» Smugglers av We solgte.) Slettemark fortsetter: «Nå har hun ristet det av seg og er tilbake.»

VI MERKER OSS to ting: Lydverket, NRKs motkulturelle alibi, måler suksess i (forestillingen om) antall solgte plater, subsidiært om vedkommende har blitt invitert hjem til Bjørn Eidsvåg; og to: en nedtur er noe man kan «riste av seg». Med god hjelp av Lydverkets medarbeidere, naturligvis. Noe prematurt forskutterer de også at denne nye plata vil gjøre det vesentlig bedre enn Indian Summer.

Lydverket-kollega Marius Asp gjentar påstanden om «det vanskelige andrealbumet» i sin nettanmeldelse og får støtte av Svein Andersen i Oslopuls: «Flyten (…) er på plass igjen», skriver han. Elvira er «(…) på rett spor igjen(…)». I det ledsagende portrettintervjuet gjentar Aftenposten-kollega Robert Hoftun Gjerstad påstanden, som ikke lenger ligner en påstand så mye som et vedtak: «Hun hadde mildt sagt suksess med sitt første album«, skriver han. «(…)men floppet med oppfølgeren.» Halstein Røyseland i VG er hjertens enig: «Elvira har brukt låtskrivingen som terapi«, skriver han; hun er blitt «herdet av motgangen».

Jeg skal spare dere for flere eksempler, for det er et større poeng her. Når en samlet musikkpresse ukritisk forvalter og videreformidler slike fortellinger, er det ikke bare det at vi (og artisten) blir dritt lei.

Når skavlanismen – gjerne i tospann med plateselskapenes pr-avdeling som ønsker å selge «en god story» – reduserer samtalen om musikk til et fattig utvalg grunnfortellinger, mister vi også noe helt vesentlig på veien. Det vi burde være mer oppsatt på å identifisere enn dramaturgi og formkurver: Noe så prosaisk som god musikk.

I stedet blir svinaktig gode plater, kanskje nettopp fordi de unndrar seg journalismens logikk, ofret på Den gode fortellingens alter hver musikktirsdag.

DEN INVADERENDE IDRETTSSJARGONGEN. Dette evinnelige fokuset på artistenes bestenoteringer, formkurver, hovedmotstandere og varierende prestasjoner tilhører et språk som er importert fra idrettens verden. Denne invaderende idrettssjargongen ble ekstra synlig under Lighthouse-lanseringen, siden plateslippet falt sammen med Ski-VM i Holmenkollen.

Akkurat som Elvira var en viss løperske fra Rognes ved Støren «tilbake i toppform». Etter «brakdebuten» i Val di Fiemme tilbake i 2003 hadde det nemlig vært opptil flere kjipe år med «motgang» og «nedturer» for Marit Bjørgen. Men nå folkens! Nå har hun «ristet av seg skuffelsen». «Herdet av motgangen» er hun tilbake.

Nå skal det godt gjøres å argumentere mot at «Rognes-ekspressen» har hatt gode og vonde år – det er bare å telle antall medaljer. Poenget her er at motgangen blir brukt som en forutsetning for det som i neste instans blir det media-sanksjonerte comebacket. Slik Marit trengte motstanden for å få ny fart i sporet; var Elvira avhengig av litt ising i rubben for å kunne formidle – som Vinger argumenterte: «tyngre følelser».

Jeg skal ikke trekke analogien lenger, annet enn å antyde at her er det mer enn nok stoff til helaftens middagskonversasjoner også utenfor den innerste kretsen i feministblekka Fett. Her nøyer vi oss med følgende observasjon:

Er den norske musikkpressen så dårlig utrustet at den må bruke de samme skjemaene som sportsjournalistene? Det mest kuriøse eksempelet på sportsimperalismen – muligens med unntak av Spellemannprisen og Rockeheim – er likevel Lydverket, hvis to siste TV-programledere (Asbjørn Slettemark og Ingerid Stenvold) begge har glidd friksjonsfritt mellom musikk- og sportsredaksjonen i NRK. De porøse skilleveggene hos NRK er imidlertid ikke bare et lokalt værproblem på Marienlyst, de avspeiler et større strukturproblem.

Hva forsvinner når «Hva føler du nå?» i målområdet eksporteres til musikksidene og «Kossen opplevde du det?».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s