Appetitt for dekonstruksjon

en-1023

(Trykket i ENO#1, 2013)

Låtskrivingen er åpnere, den er mer idébasert enn låtbasert, og [Paul Weller] virker sulten og utforskende.

– Audun Vinger, Dagens Næringsliv

Med debuten Ghetto Fabolous (2001) viste [Fabolous] seg som mer enn en Mase-kopi; en selvsikker og sulten artist med bred appell, god flyt og de rette samarbeidspartnerne.

– Øyvind Holen, Dagsavisen

[Sangeren i Jason & The Scorchers] har enda Hank-klikken, og han høres fortsatt ut som en ekstremt sulten artist med masse å melde.

– Egon Holstad, Nordlys

De siste par årenes beste rock-memoar [Just Kids] handler om så mye mer enn rock‘n‘rollliv: Det handler om å være ung og sulten i New York (…).

– Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

I mine ører er det mer problematisk at Jones tidvis virker noe likegyldig og uentusiastisk. En hustler/gangsterrapper bør hele tiden virkelig høres sulten ut.

– Eirik Kydland, Dagbladet

Korn var nu-metallens gudfedre, [men] du rekker fint å bli mett på suksess og miste din skarpe kant på 13 år.

– Sven Ove Bakke, Dagbladet

 

APPETITTVEKKER. Da Elvis Presley møtte President Richard Nixon i Det ovale kontor 21. desember 1970, var det ikke så mye et utslag av måneder med planlegging og kalendersynkronisering som det var et utslag av munchies. Elvis, hvis voldsomme appetitt skulle være velkjent (han kunne finne på å fly tvers over halve kontinentet når han fikk lyst på sin favorittburger, som ble tilberedt i Denver, noen tusen kilometer fra der han bodde), satt på flyet på vei til Los Angeles og gomlet sjokolade. Priscilla hadde kastet ham på dør, og det var første gang 35-åringen reiste på egen hånd. I et anfall av sukkersjokk fikk den pilleavhengige Elvis for seg at han burde hjelpe Nixon i kampen mot narkotika. Vel fremme i California satte han seg på første fly tilbake til Østkysten. Nixon gjorde det klart overfor sine rådgivere at han ikke hadde noen som helst interesse av å treffe «denne sangeren», men lot seg overtale da han ble orientert om at det kunne være en «god photo-op». Om gjestebudet sies det lite, men det gikk ikke bedre enn at Det hvite hus valgte å la det forbli en hemmelighet – helt til Washington Post avslørte stevnemøtet to år senere.

Når folk snakker om «sultne musikere», er det sjelden Elvis de har i tankene ‒ det måtte i så fall være den unge, tidlige Elvis, før militæret og b-filmer i Hollywood. Eller kanskje de snakker om 1968-Elvis; den revansjesugne «Comeback-Elvis» som kledde seg som Jim Morrison og – til stor forbauselse – viste seg som en høyst «glupsk» og «forsluken» artist som fremdeles hadde noe ugjort.

Vel, spol et år frem, og de påbegynte «Vegas years» innevarsler at enden var nær likevel. Det disse Elvis-inkarnasjonene – trailersjåføren, soldaten, the lizard king, tjukkasen – likevel illustrerer best, er hvor sentralt sultmotivet står i moderne musikkresepsjon, hvor fleksibelt appetittbegrepet er, og hvor lettvint det slynges rundt.

Av alle kroppsfunksjoner og biologiske begivenheter synes musikksamtalen å ha en helt egen plass for magens tildragelser.[1] Til å være et samfunn der ingen lenger vet hva det egentlig vil si å være sulten – sulten som en Dickens-karakter som kaster seg over en tørrsprukken brødskalk, eller en krigsfange som lengter etter en suppeskål – har musikkritikeren fremdeles en påfallende impuls til å knytte kvaliteten på musikalske etterlatenskaper til størrelsen på en forestilt og bakenforliggende appetitt. Premisset er at sult og tørst er bra, og at metthet er dårlig. Som den svenske lyrikeren Karin Boye skriver: «Den mätta dagen, den är aldrig störst / Den bästa dagen är en dag av törst». Og videre: «Nog finns det mål och mening i vår färd / men det är vägen, som är mödan värd».

DESSERTGENERASJONEN. Det er altså bedre å lete enn å finne. Det er bedre å være underveis enn ved veis ende. Kredit er bedre enn debet. Å være på rømmen er bedre enn å ha fast bopel. Den samme forutsetningen – forestillingen om det sultne og derfor mer begunstigede kunstneren – klang i bakgrunnen for noen år siden da noen på ramme alvor luftet spørsmålet om hvorvidt norske filmskapere lever i et land med for sjenerøse pensjonsordninger til å kunne skape gode filmer.[2]

Den samme forestillingen bringer Thomas Hylland Eriksen til torgs når han antyder at Norge som nasjon har mistet matlysten. Som han spør i en av bøkene sine: Om den store ulven en dag skulle greie å fange (og fortære) de tre små grisene – hva skal han ta seg til etterpå? Appetitten er forutsetningen for jakten som er forutsetningen for mening. Oljenasjonen Norge har ikke lenger noe prosjekt, er postulatet. Det eneste som gjenstår, er å administrere det som er bygget opp.

Det samme meningstapet opplevde Noel Gallagher etter at Oasis spilte konsert for 250 000 tilskuere på Knebworth i 1996, kun to år etter debuten. Som han spurte: «Hva nå? Vi kan jo ikke spille på månen!» Det eneste som gjensto, var å administrere et internasjonalt rockekonsern. Dikter og fotballentusiast Henning Bergsvåg uttrykte den samme «seierens melankoli» da Brann i 2007 vant seriegullet for første gang på 44 år. Idet pokalen ble løftet og konfettien eksploderte over stadion, mistet han «fortellingen om Brann»; fortellingen om motgang, hederlige tap og 0‒1 i sluddvær. Han var «usikker på om det var verdt det». Som gledesdrepere sier: Vær forsiktig med hva du ønsker deg, det kan gå i oppfyllelse.

Men slik det gjerne er med populære munnhell og andre godtkjøpstanker: Det som først virker godt tenkt, faller fort sammen når du begynner å pirke i det. For er det gitt at det ikke vil flytte inn nye griser i huset i skogen? Skyldes kanskje ikke Store ulv sin voldsomme appetitt på griser at han en gang har «fått smaken» på svinekjøtt? Har oljen virkelig vært til hinder for «den norske kunnskaps- og innovasjonsindustrien»? Ville Noel Gallagher hatt et rikere sjeleliv om han hadde vært Knebworth foruten? Er ikke Henning Bergsvåg mest av alt kongen av koketteri når han uttrykker ambivalens over seriegullet og samtidig spretter den syvende champagneflaska?

Dette er et av problemene med dem som romantiserer sulten og the striving artist ‒ de har ikke bare lurt seg selv, de har lurt alle andre også.[3] The noble savage lever ikke bare på filmskoler i totalitære regimer, han har søkt eksil inne i hver og en av oss. Slipp ham fri.

SULT. REVIDERT. Den svenske nasjonalskalden Gunnar Ekelöf (1907‒1968)[4], som kuriøst nok ble forlatt av sin første kone til fordel for tidligere siterte Karin Boye, viser til et annet og mer robust aspekt ved appetitten: Den er knyttet til noe som var, noe forgjengelig. Den er ikke så mye framoverlut som tilbakeskuende. Den jakter hele tiden på sin egen hale. Som Ekelöf skriver i en slags programtekst fra 1927, altså som tjueåring og før han debuterte: «Det förefaller mig som om jag förlorat något jag inte kan vare utan, men jag vet inte vad det är.» Sulten springer ut av en tidligere og forestilt metthetsfølelse, der sistnevnte er forutsetningen for førstnevnte. Bibelen trekker opp det samme motivet i Forkynneren, vers 7 og 8: «Sjelens sult blir aldri stilt. (…) Bedre det øynene ser enn det sjelen begjærer. Også dette er forgjeves, det er som å gjete vinden.»

Appetitten, den skapende impulsen, knyttes til noe som er mistet, noe språkløst. En sult som aldri vil stilles fordi gjenstanden for begjæret er bortenfor. Den er «som å gjete vinden», uhåndgripelig, som et sleipt såpestykke. Det er en sult som ikke er omvendt proporsjonal med alder (eller antall ligagull[5] eller størrelsen på oljefondet), og som er vesensforskjellig fra den lett banale varianten som det kjæles med i avisspaltene, der «sulten» bare er et annet ord for «ung» eller «risikovillig» eller «kåt» – og som med tiden er nødt til å temmes av henholdsvis «kalenderår», «suksess» og «utløsninger».

I den norske musikkoffentligheten behandles appetitten som en graviditetstest. Det er kun to alternativer. Slik har musikksamtalen redusert søskenparet appetitt‒mett til to uforenlige størrelser på hver sin banehalvdel, til tross for at de snarere er forent i et livslangt skjebnefellesskap. Som Ekelöf mer enn antydet: Minnet om en metthet er forutsetningen for sulten. De to forutsetter hverandre og lever i en dynamisk vekselvirkning. De er ikke uvenner; de er venner.

Det er egentlig en ganske tilforlatelig innsikt som forvaltes uten bryderi hver gang reiseslitne legger fra seg nøkkelknippet i entreen og sukker henført: «ah, borte bra, hjemme best». Det betyr ikke at «hjemme» alltid og under enhver omstendighet er å foretrekke fremfor «borte». Som «sulten» og «mett» skapes de to i møtet med hverandre. Verdien ligger i avvekslingen – eller dansen – mellom de to.[6] Tilsvarende: Når Karin Boye formulerer en variant av «mett bra, sulten best», mener hun neppe at «sulten» alltid og under enhver omstendighet er å foretrekke fremfor «mett». Til det levde hun nok litt for lenge under samme tak som Ekelöf.

KROPPSMETAFORIKKENS UUTHOLDELIGE LETTHET. Musikksamtalen har imidlertid ikke plass til den slags distinksjoner og har i stedet utviklet et selvrefererende lingo der regnestykket alltid går opp, en tautologi: Artisten er sulten fordi han er ung; artisten er mett fordi han er gammel («mett av dage»). Eller brøken snudd på hodet: Artisten er som ung fordi han er sulten; artisten er som gammel fordi han mett. Kanskje på tide med noen eksempler.

Forestill deg at du kommer til jorden fra en annen planet og ikke vet at «sulten» og «ung» er to forskjellige ord. Ville du blitt noe klokere om velkomstkurven inneholdt all verdens musikkmagasiner? Prøv for moro skyld å erstatte ordet «sulten» med «ung» i sitateksemplene innledningsvis i denne teksten. Blir det noen forskjell? Eller ta Anders Grønneberg (f. 1961), som tørt konstaterer: «Morten Abel framstår som en lett bakpå og mett artist. Hans glansdager er over.» Hva gjemmer seg bak resonnementet? Grønneberg viser utelukkende til aspekter som har med «alder» og «generasjon» å gjøre:

«Et godt voksent publikum var møtt opp for å høre på faren til «Tore Tang» (1981, jou. anm.). (…) Flere ganger gjennom konserten så jeg en middelaldrende mann med smått voksende mage som ønsker å være popstjerne, mens fansen han har vokst opp med er langt mer preget av livet. (…) Morten Abel kan rett og slett ikke være i takt med meg og andre som vokste opp parallelt.
Han framstår som kjedelig artist som har gått ut på dato. (…) Forrige uke var jeg på Bylarm i Trondheim og ble bombardert med unge (…) talenter. Å få denne Abel-konserten i fleisen, oppleves så utrolig bakpå.» (mine uth.)

Det kan godt være at Grønneberg har rett i at Abels velmaktsdager er forbi (mye tyder strengt tatt på det), men Dagbladet-journalisten har ikke foretatt en eneste kritisk vurdering av musikken. Han har bare blindt latt seg styre av sine egne metaforer. Abel er bakpå fordi han er … gammel fordi han er bakpå … fordi han er gammel. Resonnementet slår kollbøtte og peker bare tilbake på seg selv. Det er kritikk redusert til språkspill. Igjen: Tenk deg et øyeblikk at du er en marsboer og ikke kjent med landsmøtevedtaket om at unge artister er sultne (hva nå enn det betyr), og at gamle musikere er mette (hva nå enn det betyr).

Ragnhild Lund Ansnes i Adresseavisen illustrerer også den slappe kroppsmetaforikkens uutholdelige letthet. «Konserten fikk meg til å føle meg så usigelig gammel», bedyrer hun, uten at det fremgår hvorfor hun føler seg så gammel; er hun og bandet jevnaldrende, tro? «Gutta på scenen [Kent] var matlei og utgått på dato mens de klamret seg til ungdommen.» Det er ingen drøfting, kun en slags matematisk utlegning der det ene ordet tar det andre i en sirkelargumentasjon: gammel -> matlei -> utgått på dato -> desperat ungdomslengsel -> gammel. Case closed. Ingen utredning nødvendig. Varianter av dette resonnementet blir norske mediebrukere avspist med hver eneste uke – i sportsseksjoner, på politikksidene og av alskens ekspertkommentatorer.

I Knut Hamsuns Sult (1890) forsøker hovedpersonen å utvikle nye ord fordi de gamle ikke strekker til for å beskrive hans erfaringer av sult, savn og mening. Ingen i Dagbladet skal anklages for ikke å være Norges fremste forfatter (og hvor ofte måtte Hamsun rable ned 1150 tegn i all hast fordi han måtte skynde seg å hente i barnehagen?), men det er en ganske annen innstilling enn den som legges for dagen i sitatene ovenfor. Når sulten er størst, er den usunne maten nærmest. Likeens: Når deadline er nær, er de dårlige metaforene nærmest.

Betyr det at «sulten» bør avvikles som metafor fordi de siktede nødvendigvis skriver seg inn i en forbrytersk språktradisjon? Nei da. Som Gunnar Ekelöf minner oss om, kan sultmotivet også vise til en rikere og mer robust virkningshistorie, der «sulten» og «mett» ikke kjekler om de samme poengene, eller forholder seg proporsjonalt til «alder». Det er en tradisjon med langt romsligere magemål enn den som forvaltes i dag.

MEN STØRST AV ALT ER APPETITTEN. I motsetning til i buddhismen, der alle gode ting starter med å slukke begjæret, har livsappetitten hatt gode rammevilkår i Vesten. Den katolske kirken advarer riktignok mot «fråtseri» (gula) og «begjær» (luxuria), to av de syv dødssyndene, men i overført betydning (og ikke i en kontekst med romerske etegilder) har begjæret hatt en saliggjørende funksjon helt siden Platons dager. Mennesket er podet med en grunnappetitt og tørster etter det evige, det gode og det skjønne, hevdet Platon, og kalte drivkraften for eros. Augustin, hvis innflytelse på vestlig tenkning neppe kan overvurderes, fortsatte der Platon slapp, og delte den samme kraftkilden (amor) i to: caritas og cupiditas. Den første er kjærligheten til det høyeste gode, mens cupiditas er den jordiske kjærligheten som retter seg mot det timelige.

Menneskets grunnleggende uro vil aldri bli stilt til ro om det bare drives av cupiditas, men suget er egentlig det samme i begge tilfeller, hevdet Augustin, og anførte at cupiditas (den mer kroppslige kåtskapen) ideelt sett kunne sublimeres og slukes av caritas. Hovedpoenget er likevel: Begjæret er bra!

Som han foreskriver: «Bruk begjæret! Søk det du søker, men ikke der du søker.» Sulten er altså bra, det er bare dietten som bør modereres litt. Bruk verden, forsyn deg, hiv innpå, men på riktig måte: «De gode bruker verden for å nyte Gud, de onde derimot vil bruke Gud for å nyte verden.» (De civitate Dei, 15, c.7). Slik kan begjæret også ha en destruktiv slagside, advarer Augustin, og innevarsler på sett og vis tittelen på debutplaten til Guns ’n Roses (Appetite for Destruction, 1987).

Det er restene av et slikt ledemotiv – det salige begjæret – som gir seg til kjenne når «sultne artister» får applaus og oppskriftsmessig påtaleunnlatelse for «ungdommelig overmot», «barnesykdommer» og «sjarmerende feil». Appetitten trumfer gjennomføringsevnen. Vi er alle treller av jorden, fordømt til et liv i synd og terningkast tre-prestasjoner, men suget forbinder oss med noe større: «det evige, det gode og det skjønne». Gjennom caritas kan mennesket klatre høyere og skape «utenomjordisk» kunst. Bakom synger en lang og rikholdig idéhistorie med kirkefedre, greske tenkere og kanoniserte forfattere.

På veien fra Platon til Augustin til Hamsun til Ekelöf til, eh, Anders Grønneberg har imidlertid noe vesentlig gått tapt. Som om vi har förlorat något vi inte kan vare utan. Forestillingen om appetittens sublimerende kraft består, men i en forvrengt versjon: I ungdomsfetisjeringens navn er «appetitten» erstattet med «ungdommen». På medielogikkens alter er caritas erstattet med kåtskap. Sultmetaforens vandring fra Forkynneren til Egon Holstad er slik sett historien om fem høns som blir til én fjær.[7]

Det er innenfor en slik rammefortelling at Vestens musikkmagasiner (og ikke minst Dagens Næringsliv) gang på gang kan produsere lister med «tidenes beste plater» uten at en eneste artist over tretti år (da de lagde platen) er representert. Og det er ikke lenger noen som stusser engang. Er det så pussig, da? Det er jo ungdommen som er sulten, er det ikke?

LÅTER OM SULT

«Hungry like the Wolf»

Duran Duran

1982

Popmetal-gitar møter Roland-basert rytmespor i det som arguably er Duran Durans sterkeste tre-og-et-halvt-minutter, og som uansett markerer deres kommersielle gjennombrudd. Høy Indiana Jones-faktor når Simen Le Bon angripes av en tigerkvinne i videoen, som er spilt inn på Sri Lanka. Yachtrock med harpun.

«Stay Hungry»

Talking heads

1978

Fra Talking Heads sin andre plate, More Songs About Buildings and Food. Tittelen viser til den utbredte tendensen til å fylle opp andreplata med overliggere fra debuten og supplere restmaterialet med nye og uinspirerte låter om, vel, det man har sett i det siste: mat og bygninger. Nøkkelvers: «I think that we can signify our love now / Ooh girl, you can initiate an impulse of love / Stay hungry, stay hungry».

«Hungry Heart»

Bruce Springsteen

1980

Ikonisk Springsteen-låt hvis video viser påfallende mangel på fintfølelse for den springsteenske ikonografien. En smultringbeskjegget Springsteen er langt unna komfortsonen sin (Nebraska, New Jersey) og plassert i et slags Santana-land med gult sollys, tequila og svett bakgårdsdansing. Låten ble egentlig skrevet til The Ramones(!), men Bruce ombestemte seg da han skjønte hvor bra den var. (Klok av skade; han angret på hvordan han hadde gitt fra seg «Because the Night» og «Fire», og slik ødslet med låtenes hitpotensial før han selv spilte dem inn.)

«Them Belly Full (But We Hungry)»

Bob Marley

1974

Fra Natty Dread-plata, Bob Marleys første under plaketten … & The Wailers og den første uten Peter Tosh ved sin side. Marleys beste musikalske øyeblikk er også en påminnelse om mannens demagogiske ferdigheter, som det heter i sporets nøkkelavsnitt: «Cost of livin’ gets so high, Rich and poor they start to cry: Now the weak must get strong; They say, ’Oh, what a tribulation!’ Them belly full, but we hungry; A hungry mob is a angry mob.»

«I’m Hungry»

Johnny Morisette

1972

Morisette vokste opp i Mobile, Alabama, men haiket en gang på 50-tallet til Los Angeles for å prøve lykken som musiker. Der kom han i kontakt med den legendariske soulmusikeren Sam Cooke. De møttes først på frokostkafeen Master’s, gikk så videre til en kinesisk restaurant, før det ble klart av Cooke ville signere Morisette til sitt nye plateselskap, SAR. Mange år senere slapp Morisette låten «I’m Hungry», der han blant annet leverer linjene: «Mr. President, I can’t wait, I understand you got problems with the Watergate, but Mr. president, I’m hungry!».


[1] Med underlivet («potent», «baller», «kåt», «våryr», «sendrektig») og fordøyelsessystemet («ufordøyd», «overgjæren», skrivesperre forstått som «kreativ forstoppelse») på en delt andreplass.

[2] Jeg fremsatte selv den samme hypotesen den gangen jeg jobbet i Filmplaneten på NRK i 2007. Jeg beklager.

[3] Og noen tar det selvfølgelig ut i praksis. Hos sultekunstneren Vilhelm Ekelund (1880‒1949) er det synlig sammenheng mellom askesen i den aforistiske kortprosaen og i omgangen med maten. Både gjennom diett og diktning, med hungeren både som metafor og kroppspraksis, forsøker Ekelund å «sulte ut melankolien» ved å dyrke «det magras strenge princip». Også Kafka og Lord Byron er kjent for å ha tatt forestillingen om den sultne kunstneren til det som må kalles den ytterste konsekvens. Gjennom helt konkrete kroppspraksiser valgte de nærmest å sulte seg frem til øyeblikk med overskridende skaperkraft. Les mer i Finn Skårderuds artikkel «Sulten, spriten og skammen: Å dikte om fraværet og dets kroppsmetaforer».

[4] Kall det gjerne en skjebnens ironi; at han som skriver om sulten som en sentral metafor for emosjonell feilernæring, mot slutten av sitt liv ikke kunne ta til seg næring. Gunnar Ekelöf fikk diagnostisert strupekreft i 1966 og opplevde tiltagende svelgevansker. Vennen Olof Lagercrantz bidro omsorgsfullt med den tålelige dietten: østers og whisky.

[5] Er det for eksempel noe som tyder på at Alex Ferguson eller Nils Arne Eggen ble «mindre sultne» etter sitt ørtende seriegull? Snarere tvert imot. Deres fremste karakteristika er kanskje hvordan de har klart å bevare – og omsette – lysten på nye seire, helt uavhengig av pokaler i skapet og år på baken.

[6] Her er faktisk den utskjelte reisereportasjesjangeren bedre enn plateanmeldelsen. «Dette låter vel og bra, men artisten virker ikke sulten nok», er et vanlig resonnement i Aftenpostens arkiver. Ingen ville funnet på å skrive reiseekvivalenten: «Fine strender og mange severdigheter, men hva gjør vel det når borte bra, hjemme best?».

[7] Eller for å ta et annet nærliggende bilde: historien om et livslangt hestehaleprosjekt som brått og hensynsløst kastreres.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s