Forsnakkelsens åpenbaring

sam

(Trykket i Morgenbladet, 10. januar.)

Når Barneombudet og Gunn Karin Gjul snakker om foreldreskap, røpes forvaltningens ubevisste ideologiproduksjon.

DET SIES AT Djevelens lureste trekk var å overbevise oss om at han ikke eksisterer. Forvaltningsspråkets lureste trekk var å overbevise oss om at det ikke dekker over noen ideologi.

For det norske forvaltningsspråket har stort sett lyktes med å usynliggjøre sine egne forutsetninger. Det er selve formålet: å elte problemstillinger inn i en gjærdeig av begreper og «effektueringsmekanismer» med «bredt fokus».

Slik kan politiske avveininger og dilemmaer bli borte i den språklige gjæringsprosessen. Som er målet. Den som vinner kampen om begrepene, vinner før eller siden kampen om virkeligheten. Reelle interessekonflikter brytes ned til de fremstår som ferdigbehandlet. Selvfølgelighetens slør senker seg.

Men noen ganger svikter tilsløringen. Grete Faremo, for eksempel, er blant dem som har tilsatt for mye tørrgjær. Hennes oppstyltede nytale har gjort at selve reisverket som sådan har tiltrukket seg oppmerksomhet. Det har til og med fått sitt eget navn: «gretefaremosk». Det fungerte lenge, men til slutt spente språket bein på seg selv. Hennes viktigste ideologiske instrument – språket – var avkledd.

Alt kan konstrueres

For forvaltningsspråket er et vanntett system – helt til det slår sprekker. Da tyter det ut i alle retninger. I høst var det Barneombudet sin tur til å forsnakke seg. I en høringsuttalelse (NOU: 2013:1 Det livssynsåpne samfunn) klargjorde barneombud Anne Lindboe sitt prinsipielle utgangspunkt:

«Konstruksjonen foreldre/barn er under endring, og endrar seg no frå eit syn der barn blir sett på som eigedomen til foreldra til eit syn der foreldreansvaret må sjåast i eit rettleiingsperspektiv. Dette rettleiingsperspektivet er utgangspunktet til Barneombodet (…)»

Enten formuleringen er gjennomtenkt eller bare klønete, er den avslørende. For her blir vi tilkjennegitt et sjeldent innsyn bak gardinene hos Barneombudet. Det røper en ideologi som ikke er spesielt beskjeden med ombudets eget mandat. For hvem skal ellers ta ansvar for hullene om forholdet mellom foreldre og barn kun er å regne som «en konstruksjon» der ansvaret «må sjåast i eit rettleiingsperspektiv».?

Hva er det Barneombudet forsøker å si? At foreldre bare er barnevakter for egne barn, mens staten passer på at alt går riktig for seg? At foreldrerollen er et midlertidig tillitsverv som staten utsteder?

Sikkert er det at Barneombudet gir til kjenne et syn på foreldrerollen som de færreste anerkjenner. Heller ikke barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (§8) – som begge vektlegger den dype, grunnleggende og eksistensielle forbindelsen mellom foreldre og barn. Foreldreskap er noe – noe mer enn det som kan konstitueres og «konstrueres» under myndighetenes påsyn.

Antagelig er Barneombudet helt enig i dette. Problemet er bare at forvaltningsspråket har låst dem fast. De er fanget i et språkspill som befaler et sett formuleringer – som i neste ledd dikterer et sett posisjoner.

Slik er dynamikken når menneskehetens mest fundamentale forbindelse – foreldre‒barn – reduseres til «en konstruksjon under endring». På denne måten umyndiggjøres både foreldre og Barneombudet i forvaltningsspråkets kvern. Språket er kusken, og Barneombudet løper foran.

Troll i ord

Også i omskjæringssaken viser Barneombudet en eiendommelig omgang med språket eller «kommunikative strategier». Barneombudet har hele veien – helt siden Reidar Hjermanns dager – bruktBarnekonvensjonen som argument for forbudet.

Det er imidlertid ingen andre land i verden som har funnet støtte for et omskjæringsforbud med bakgrunn i disse artiklene. Ingen. Dette har også Barneombudet fått med seg. I høringsutkastet har de derfor valgt et retorisk krumspring. For hva om vi bare kaller det noe annet enn forbud?

Som de skriver: «Barneombodet ønskjer ikkje å innføre eit forbod mot omskjering.» Riktig, de ønsker bare «ei nedre aldersgrense». Vips, problemet løst!

Slik går det til når Barneombudet melder overgang fra politikk til absurdteater: Sekstenårsgrense på noe som må skje når barnet er åtte dager gammelt (brit milah). Døra er ikke lukket. Den er bare stengt når det faktisk gjelder.

Omskjæring er en vanskelig sak som tester våre liberale reflekser, men i stedet for å forholde seg til premisset – åttedagersregelen – har altså Barneombudet forsøkt å definere seg unna hele problemstillingen. Som om virkelige dilemmaer kan løses av språklig ingeniørkunst.

Dette er faren ved å sette «kommunikative strategier» i førersetet. Terrenget tilpasses kartet tilpasses språket. Språk skaper ideologi. Ideologi skaper språk. Snart er ikke terrenget til å kjenne igjen.

Et godt eksempel på dette er tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, som for fire år siden tok til orde for at – hold deg fast – den norske stat slutter å diskriminere (!) single kvinner ved å henvise dem til kjønnslig omgang med en «far» når de ønsker å bli mødre. Nå må staten ta ansvar!

«Enslige kvinner som vil ha barn diskrimineres i Norge i dag. (…) Loven må endres slik at også enslige kvinner får tilbud om assistert befruktning på det offentliges regning. Det bør være en selvfølge at disse kvinnene får like rettigheter som dem som lever i parforhold. Alt annet er diskriminerende (…)»

Dette er resultatet av fartsblind ideologiproduksjon: Helt ekstreme synspunkter kan fremstå i de mest tilforlatelige (sosialdemokratiske) gevanter («bør være en selvfølge»). Språket løsrives fra korrespondansekravet og ord mister sin betydning («alt annet er diskriminerende»).

Før man vet ordet av det er foreldreskap noe som kvitteres av det statlige reproduksjonsregimet («Det vil være positivt for samfunnet som trenger flere barn når eldrebølgen trer inn for fullt.»).

Og den som fremmer ideologien, vet knapt hva hun har sagt. Noe brannslukkingen i etterkant kunne tyde på.

Første bud

«We tell each other stories in order to live», skrev Joan Didion. Å «ha en fortelling» er å vite hvor du kommer fra, hva livet ditt handler om, hvilken retning det har, og hvor du er på vei. Den amerikanske intellektuelle Stanley Hauerwas hevder at denne fortellingen har fått en helt ny valør i vår tid: Du skal ikke ha noen annen fortelling enn din egen. Slik lyder første bud.

Fortellingen må være selvvalgt for at et menneske skal være fritt. Med dette som utgangspunkt formes «den moderne fortellingen» om hvordan individet skaper seg selv gjennom oppbrudd, frigjøring og selvvalg.

Dette frihetsidealet forutsetter ikke bare at individet står fritt til å bryte med foreldrenes fortelling. Ideelt sett burde barnet være «uten fortelling» til … tja, Barneombudet foreslår som kjent 15‒16-årsalderen, når «samtykkekompetansen» er ferdig utviklet.

Med andre ord: Det er foreldrenes oppgave å forme uformede mennesker, som kan forme seg selv.

Forme det uformede? Igjen er det som om språket skriker i protest.

Gudskjelov for forvaltningsspråket som ikke forholder seg like strengt til virkeligheten og derfor har trening i å pakke den slags ulyder inn i vatt. Her er jo foreldrene bare en leksehjelp med noen utvidede fullmakter som må sjåast i eit rettleiingsperspektiv.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s