Ryktet forteller

fmacpresscnf

(Trykket i Bergens Tidende 19. oktober) 

Fortell om din Fleetwood Mac-favoritt, og jeg skal si deg hvem du er.

DET FINNES TO typer mennesker. De som foretrekker Rumours (1977), og de som foretrekker Tusk (1979). Dette er i særklasse de to viktigste Fleetwood Mac-utgivelsene, og dersom du trenger å «høre deg opp» til konserten i Oslo Spektrum på søndag, vil du være så godt som i mål med disse to.

Men det var denne menneskeheten. Den kan altså deles i to. Rumours og Tusk.

Rumours-folket mener at livet tross alt er godt – og skjønt. Tilværelsen har sine nederlag og skilsmisser, ja visst, men bakom alt er det noen som ser oss og forstår oss. Vi kan stole på verden. Vi vet hvor vi har den. Det er ikke noe lureri. Det vi ser, er det vi får. Det er alltid noe som skurrer, men ikke verre enn at vi kan snakke om det. Slik er også plata Rumours: tilgjengelig, fremkommelig, dønn ærlig.

Tusk-folket ser litt annerledes på det. Akkurat som plata er tilværelsen ubestemmelig og til dels uhåndterlig. For det hviler et ugjennomtrengelig slør over tilværelsen. Livet er et speil i en gåte. Jo da, verden er god, men det betyr ikke at den er spesielt pålitelig. Det vi ser, er ikke det vi får. Alt er egentlig … noe annet. Språket kommer til kort.

Har du hørt motivasjonstalene til vår nye landslagssjef (stikkord: diktlesing og ballett)? Per Mathias-Høgmo er etter alle solemerker en Tusk-type. Drillo, med sine kjølige analyser og bakgrunn i marxistisk dialektikk, er mer en Rumours-type.

Undertegnede er også en Rumours-type. I 2009 dro jeg på pilegrimsferd til Sausalito utenfor San Francisco. Hvorfor? Det var der softrockklassikeren ble spilt inn.

Du kan i det hele tatt lære mye om et menneske ved å identifisere hvilken del av Fleetwood Mac-diskografien vedkommende graviterer mot.

I sommer møtte jeg Sondre Lerche. Det ble fort klart at han tilhørte den delen av menneskeheten som holder en knapp på Tusk: «Jeg var vel kanskje tjue år og hadde aldri vært tiltrukket av Fleetwood Mac – hverken bluesgreiene eller softrocken», sa han. «Men så leste jeg om Tusk i et blad og ble nysgjerrig – på grunn av Buckingham sine oppsiktsvekkende ambisjoner og den uvanlige hybriden mellom New Wave- og avantgardeimpulser på toppen av softrockfjellet. Jeg syntes det virket besnærende og falt rett i gryten et eller annet sted i overgangen mellom ‘Over & Over’ og ‘The Ledge’. Enhver plate som har slike ytterpunkter som låt én og to, går rett i hjertet mitt.»

Men det som er «besnærende» for musikkjenneren Sondre Lerche, fremsto som noe ganske annet for softrockfansen som gledet seg til Rumours-oppfølgeren på slutten av syttitallet. De ante ikke hva som traff dem.

Tusk er i all hovedsak Lindsey Buckinghams verk. Diktatoren og geniet. De andre i bandet ble satt til å koke kaffe. For å gi kursendringen et visuelt uttrykk valgte Lindsey å klippe av seg den ikoniske afrosveisen og alt skjegget. Inn i studio tok han med seg plater av The Clash og Talking Heads. Rumours hadde allerede solgt i et uvisst antall millioner, men nå skulle det bli andre boller.

Resultatet ble en plate ulik noen annen. En idiosynkratisk mosaikk bestående av Lindseys rastløse nevrotikerpop og noen mer «formelbaserte» låter av Stevie Nicks og Christine McVie. Om Rumours er lyden av et band som går gjennom skilsmisser, er Tusk lyden av de fraskilte foreldrene som krangler om samværsretten på advokatkontoret.

Ikke uventet ble Tusk en gedigen kommersiell nedtur. Men historien har spilt på lag med Tusk, og i dag er det bred konsensus om at den tilhører kategorien «misforstått mesterverk».

Musikken har selvfølgelig vært den samme hele tiden, det er hvordan de blir mottatt i dag, som er annerledes. Det er de som lytter, som har forandret seg. Dette er ikke noe nytt for Fleetwood Mac. Hele karrieren har vært en øvelse i konjunkturenes vilkårlige regime. De har vekselvis vært verdens mest riktige band – og verdens dølleste band.

Verst var det kanskje på nittitallet. Da var det bare Billy Corgan og Bill Clinton som innrømmet at de likte dem. I dag får de i stedet godt publiserte omfavnelser av  Bonnie ’Prince’ Billy, Beach House og de tre søstrene i Haim. Artister som ikke skryter i utrengsmål, men forvalter sin hipsterkapital med nennsom hånd. Eller som det velrenommerte nettstedet Tiny Mix Tapes spør litt fortumlet: «When did it become socially acceptable to admit to enjoying Fleetwood Mac?».

Den som uttaler seg om Fleetwood Mac, sier med andre ord ikke så mye om musikken til bandet – som noe om seg selv. Fortell meg om du heier på Lindsey Buckingham («virtuosen»), Stevie Nicks («karismatikeren») eller Christine McVie («den konvensjonelle») – og jeg skal si deg hvem du er.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s