Metafysisk krim

true-detective-the-long-bright-dark

(Trykket i Bergens Tidende 7. februar) 

Den nye HBO-serien True Detective spør ikke så mye «Hvem gjorde det?» som «Så Gud det?».

JEG VET IKKE om det var den fortettede sørstatsgotikken, den presise nittitallskoloritten (slipsene!), det utstuderte underbittet til Woody Harrelson, eller da den innhule Matthew McConaughey-rollefiguren uttalte at «bevisstheten er en ulykksalig bieffekt av evolusjonen» og at vi gjør «den ontologiske feilen å tro at det er lys i enden av tunellen».

Men femten minutter ut i første episode av «True Detective», var jeg solgt. Det var åpenbart at dette var det beste på TV siden … eh, nettopp avsluttede «Broadchurch» (ITV/NRK). På mandag vises fjerde episode.

«True Detective»-tittelen henspiller på de gamle krimmagasinene som i amerikansk sammenheng gjerne omtales som «pulp-litteratur». Den nye HBO-serien har imidlertid langt høyere ambisjoner enn å la oss gjette på hvem som er drapsmannen.

Som seriens skaper, Nic Pizzolatto, litteraturviteren som sjelden unnlater å minne om hvor glad han er i Dostojevskij, uttaler: «Jeg har bokstavelig talt ingen interesse for seriemordere».

Starten er likevel ikke mer høylitterær enn at etterforskningsparet Rust Cohle (McConaughey) og Martin Hart (Harrelson) kommer over et lik som synes å være utsatt for et overgrep av illevarslende karakter. Chole, den mer eksistensialistisk disponerte av de to, er rask til å fastslå at vi har med en «meta-psykotisk» drapsmann å gjøre.

Hart, en mer typisk representant for politistanden («I’m just a humble motherfucker with a big-ass dick»), går litt mer avmålt til verks. Han kan ikke utstå partnerens hang til moralfilosofiske utlegninger («There’s a weight, and it’s got its fish hooks in your heart and your soul»), men kan like lite underslå hans etterforskningsferdigheter. Forfølgelsen kan begynne.

Skjønt, dette er altså ikke så mye jakten på en okkult anlagt seriemorder, som et karakterdrama der to menn er dømt til å sitte i samme bil flere timer hver eneste dag. Louisiana som stemningsbærende element er ikke noe nytt i moderne, amerikansk fjernsynssammenheng («Treme», «True Blood», «Duck Dynasty»), men aldri har delstaten virket mer gudsforlatt enn her. Mot dette gråmelerte bakteppet av nedbrente kirker, elvesletter, sukkerrør-plantasjer, trailerparks, tenåringsprostituerte og weird America, spør serien: Hva er lovens forutsetninger? Hva er anstendighet? Og hvordan skal mannen finne mening i alt sammen? Hvilke deler av puslespillet er det vi ser?

Som sagt, Pizzolatto har lest sin Raskolnikov.

«True Detective» er lagt opp langs to distinkte tidsløp: 1995 og 2012. I 2012 sitter de to etterforskerne på hvert sitt politikammer og gjenforteller – etter beste evne? – hva som skjedde i 1995. Etterforskningsdokumentene ble ødelagt i stormen Katrina som rammet delstaten i 2005, og en ny politigruppe forsøker å restaurere det tapte. Som narrativt grep fungerer dette oppsiktsvekkende godt. Hvorfor skal saken opp på ny? Pågår den ennå? Ble den ikke løst? Hvor godt minnes de to hendelsene for 17 år siden? Hva er de tjent med å «glemme»?

Og ikke minst: Hva i all verden har hendt med Rust Chole?

I 1995 møter vi en riktignok svartsynt etterforsker med dubiøse framtidsutsikter, men at livet skulle fare så lite varsomt med ham, kommer likevel bardust. Hart antyder kanskje et svar når han sier: «Past a certain age, a man without a family can be a bad thing.»

Det sies at nitti prosent av kvaliteten på en serie handler om casting. Tenk at det fremdeles bare er noen få år siden Matthew McConaughey var en etablert vits for sin allergi mot bomull; i hver søppelfilm han lånte sine tjenester til, var det bare snakk om minutter før han skulle vrenge av seg t-skjorta for å flashe sin veltrente overkropp. I dag synes hans gjenoppstandelse som skuespiller å være uten ende. Om han fortsetter slik, er det bare et spørsmål om spilleminutter før han kan omtales som vår tids Paul Newman.

«True Detective» er ikke mer original enn at den tar for seg en rekke motiver som var sentrale i amerikansk TV-krim på nittitallet, men ulikt en del andre HBO-serier, ta for eksempel Aaron Sorkins «The Newsroom», som desperat forsøker å handle om «store ideer», er det i stedet noe tilforlatelig over «True Detective» sin omgang med livets grunnleggende betingelser. Der Sorkin svetter over styltete setninger, gir Nic Pizzolatto krimsjangeren et litterært løft ved simpelthen å være lett på labben.

Ikke bare det. Han får det til å virke enkelt.

Noe det neppe er. Bare spør skaperne av «Mammon», som denne uka – puh! – hadde sesongfinale. «Mammon»-kritikk er ingen original øvelse, og gitt noen parametere, som for eksempel seertall, var den utvilsomt en suksess. Likevel: kritikken har vært berettiget. Akkurat som «Halvbroren» og «Erobreren» var den rett og slett ikke så god som man bør kunne forvente når Kringkastingen legger sin vekt bak et prosjekt.

Og som i tilfellet «The Newsroom», var det de «store ideene» som skurret mest. Om «Mammon» hadde konsentrert seg om sin primæroppgave – å skape et noenlunde sammenhengende og veldreid whodunnit?-plot – ville dette passert hos surmulende lisensbetalere.

Men i stedet kastet «Mammon» seg ut på de sytti tusen favners dyp. Abrahamsfortellingen? Tja, hvorfor ikke? Justisministerens avgang? Ja! Dette må gå hele veien til topps! Mediekritikk? Selvfølgelig! Innsidehandel, skurker på stillehavsøyer, angst, personlighetsforstyrrelser, danske hit-men, engelske hit-men, barnemishandling, uforløste graviditeter, NHH-aristokratiet, utro tjenere hos Økokrim? Ja! Bring it on!

Resultatet ble en serie uten magemål og en studie i halvkvedede viser. Mammon handler som kjent om havesyke. Kanskje skaperne ser ironien og utviser litt mer nøysomhet neste sesong.

For inspirasjon kan de begynne med å studere «True Detective».

Reklamer

2 thoughts on “Metafysisk krim

  1. Tilbaketråkk: True Detective s01e04: På nivå med Scorsese og De Palma | OP-5

  2. Nic Pizzolatto har stjålet mye hos Thomas Ligotti. Hvis du leser boka The Conspiracy Against the Human Race
    av Ligotti så vil du forstå at Pizzolatto er en simpel tyv. The Conspiracy Against the Human Race
    Er også et tyveri, men Ligotti har nok respekt til å nevne hvor han har stjålet sine ideer. Peter Wessel Zapffe! Les «Den siste mesias» så vil du forstå mye!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s