Mens vi venter på Mitt

slide_189648_790200_original

(Trykket i Bergens Tidende, 31. januar)

 

MITT I TRAFIKKEN // Vil den virkelige Romney vennligst reise seg? Den nye Netflix-dokumentaren om Mitt Romney blottstiller ham i all sin uutgrunnelighet.

OM KNAPPE TO uker slippes andre sesong av House of Cards, flaggskipet hos Netflix og det som antagelig var utslagsgivende for at de fleste Netflix-brukere i Norge er nettopp det – Netflix-abonnenter. Streamingtjenesten er tilbakeholdne med å avsløre disse tallene, men da første sesong ble sluppet i all sin velde for ett år siden, opplevdes det en stund som maktpåliggende å bli med på fråtsingen («bingewatching») for i det hele tatt i henge med på praten rundt lunsjbordet.

Det sier noe om tv-serien som felles referansepunkt og samtalestarter. Noe om Netflix sin innersving på andre etablerte tv-kanaler. Noe om kvaliteten på House of Cards. Og noe om nordmenns umettelige appetitt på tv-serier.

Men innsyn bak den amerikanske politikkens gardiner trenger ikke vente til 14. februar. 24. januar slapp Netflix «flue på veggen-dokumentaren» Mitt, som følger Mitt Romney sine to mislykkede forsøk på å bli president i henholdsvis 2008 og 2012. I første runde tapte han den republikanske nominasjonskampen mot John McCain, og for to år siden ble som kjent Obama hans overmann.

Ømt portrett

Filmen er laget av Greg Whiteley som – til tross for rådgivernes innvendinger – har fått oppsiktsvekkende god tilgang til presidentkandidaten. Vi blir med på familieråd og oppvaskmøter, inn på hotellværelset og hjemme på kjøkkenet. Vi finner en knelende Mitt i bønn til Gud, og en Mitt i slåbrok mens han slurper i seg ferdigmat.

Det er smått utrolig at det mange trodde skulle bli verdens mektigste mann har åpnet døra på dette viset. Hva er Whiteley sin hemmelighet? Det er ikke godt å si, men kanskje kan det faktum at de begge tilhører mormonkirken antyde et svar (Romney: «Jeg ville ikke gitt denne jobben til Michael Moore, for å si det sånn»).

Whiteley besvarer da også tilliten med å tegne et sympatisk, ja, nesten ømt portrett av den tidligere guvernøren. En presidentkandidat som ikke drives så mye av personlige ambisjoner – som et kall. I møte med «folk flest» kunne Romney fremstå som stiv og keitete, som ute av sitt element; her møter vi ham i en mer henslengt og narraktig modus. En utpreget selvbevisst og selvironisk kandidat («I’m the flipping mormon») som anerkjenner hvilken formidabel motstander han har i Barack Obama («Jeg får skjelven av ham»).

Det er kandidaten som strever med sjelekvaler og tvil («I’m a flawed candidate»), og familiefaren som priser det forspranget og de privileger som livet har gitt ham («Jeg kan ikke måle meg mot far. Han ble født i Mexico og bygde seg opp fra ingenting. Selv har jeg fått alt i hendene»).

Det er nesten så man begynner å heie på ham. Men bare nesten. For filmen avslører kanskje mer enn både filmskaperen og de involverte forutsetter.

Petitmeter

Ta for eksempel disse stadige scenene der Romney går rundt og plukker søppel. På møterom og ute på terrassen. Der er han igjen. Med bøy i ryggen og svikt i knærne, nede på gulvet og plukker opp papir- og matrester. Det er antagelig meningen at vi skal se den arbeidsomme tjeneren som ikke holder seg for god for noe, men bare vil rydde opp i en nasjon som er i ferd med å gå av skaftet.

Like nærliggende er det likevel å se det som et utslag av Romneys mer pertentlige tildragelser. Mannen med den ulastelige hjelmesveisen som ikke tåler synet av et henslengt papirark, men sporenstreks må lokalisere den nærmeste søppelbøtta for å gjøre seg av med forstyrrelsen. Det korrekte som bikker over i det nevrotiske.

Det er dette som er gåten Romney, og som filmen ikke klarer å penetrere. To ganger har han fridd til det amerikanske folk – og begge ganger har han blitt brutalt avvist. Likevel fremstår han like fordømt uberørt.

Al Gore, som også fikk døra i fleisen på samme vis, grodde skjegg, skilte seg og flyttet til skogs. Romney, på sin side, synes ganske uanfektet av det hele. I stedet er det kona, Ann, som gråter sine bitre tårer og sukker tungt når de kommer hjem etter valgnatta og secret service sine tjenester ikke lenger er påkrevd. Hva nå? Var dette alt?

Mitt, på sin side, strener bort til godstolen, setter seg til rette og … tja, hva? Hva han føler, er det umulig å si. En slags lettelse? Kanskje tenker han på faren sin, som også forsøkte å bli president. Under TV-debattene mot Obama noterte Mitt «DAD» øverst på papirene sine. Dette kan jo noen av landets freudianere titte nærmere på. Var han først og fremst drevet av farens forventninger? Ønsket om å fullføre fars klassereise?

Til tross for filmskaperens velvilje, kan derfor filmen fremstå som en lang dags ferd mot ingenting. Vi venter og venter, men den virkelige Mitt Romney reiser seg aldri. Og på den måten har kanskje filmen gitt sitt besyv til hvorfor Romney aldri kunne vinne.

Ingen vil ha en gåte som president. De vil ha en historie.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s