Kontemplasjoner over synd og lyst

nymphomaniac

(Trykket i Bergens Tidende 23. januar)

Hvordan bekjenne sine synder om ingen vil høre på? Nymphomaniac spør om syndsbegrepet fremdeles er relevant. 

«DET FINNES IKKE noe som heter ’en seksuell moral’», sier doktor Petersen til gymnasjenta Lilian i Bjørneboes Uten en tråd (1966). «Alt er tillatt så lenge De ikke skader andre.»

Om Lars von Trier fant et slags ekvilibrium mellom egne og andres besettelser med Antichrist (2009) og Melancholia (2011), er han – på godt og vondt – tilbake i sitt eget hode med Nymphomaniac. Og som vanlig er filmen imøtesett med en blanding av forferdelse og nyfikenhet; en slags opphisselsens opphisselse.

Seligman (Stellan Skarsgard) finner en forslått og forkommen Joe (Charlotte Gainsbourg) på gata. Jakka lukter av sur urin. Han inviterer henne med opp i leiligheten slik at hun kan skifte og områ seg. Men hvordan har hun havnet i dette uføret? Det er en lang historie, begynner Joe. Er du klar? «It will be long and moral, I’m afraid.»

«Jeg har aldri møtt en dårlig menneske», beroliger Saligman. Moral er bare forkledd maktspråk, forklarer han. Han er doktor Pettersen som forsikrer kvinnen om at hun slett ikke har noe å kvittere. Det er ingenting å bekjenne. For synden finnes ikke. Husk: «Alt er tillat så lenge De ikke skader andre.»

Ulikt Joe, som med vekslende hell har sjonglert syv-åtte nye sexpartnere hver eneste dag, har han selv ingen erfaringer med kjødets irrganger. Der Joe er kjøtt («I discovered my cunt at age two»), er Seligman ånd. Filmen tilbyr slik et symbolsk kammerspill mellom praktikeren og teoretikeren.

Og som i Antichrist er det kvinnen som representerer begjæret og naturen; mens mannen fremstiller forsakelsen og kulturen. Dette kan jo noen i tidsskriftet FETT titte nærmere på.

Joe beretter sin livshistorie over fem pluss tre akter som kan symbolisere hennes første møte med pikken. Eieren er Jerôme (Shia LeBeouf) som tar møydommen hennes med fem og tre mekaniske støt i henholdsvis eneren og toeren, før han går tilbake til mopeden sin for å mekke videre på den.

Joe sitt ublide møte med seksualiteten er imidlertid fort glemt, og snart konkurrerer hun med venninnene om å legge ned flest mulig menn på kortest mulig tid. De danner en forening med formålsparagraf om å føre krig mot det «kjærlighetsbesatte samfunnet». Deres frigjøringsprosjekt er imidlertid mest preget av tvang, og når foreningens leder bekjenner for sine medsøstre at hun har funnet den forbudte kjærligheten, må Joe kalibreres på nytt. Finnes kjærligheten – «den hemmelige ingrediensen» – likevel? Finnes det noen som kan «fylle alle hennes hull»?

Underveis i aktene bryter Seligman inn og setter historiene inn i en sosiokulturell og idehistorisk kontekst. Hva er det disse historiene egentlig betyr? Visste du at nymfe også er navnet på et fluefiskeagn? Vet du, dette minner meg om Edgar Allen Poe. Har du ikke hørt om ham? Du vet hvorfor Østkirken og Vestkirken skilte lag? Har jeg fortalt om Fibonacci og Bach? Om Babylons skjøge? Om kona til keiser Claudius? Denne måten å simultan-kommentere sin egen film på, kan tolkes som et lite pek til ivrige filmkritikere. Lars von Trier ønsker å komme dem i forkjøpet rett og slett. Det er tross alt hans film. En von Trier-film.

Men det er jo også dette som gjør disse filmene til en begivenhet. Dette ustyrlige, utemmede regissør-egoet i fullt firsprang. Det er denne definisjonskraften og egenrådigheten som gjør at von Trier også står fritt til å alludere sine egne filmer.

Om Antichrist er filmen der von Trier hytter neven mot Gud og forestillingen om synd, er Nymphomaniac filmen der han spør seg om ikke syndsbegrepet har noe for seg likevel. For kan det tenkes at synden og lysten forutsetter hverandre?

Uten synd står nemlig Seligman tilbake. En hul, selvutslettende humanisme som ikke fortørnes over noe som helst. Ja, unntatt når Joe bruker ordet «neger». Det er den eneste gangen Seligman kvepper til i løpet av den fire timer (!) lange filmen.

I tillegg er Idioterne (1998), med sine erigerte peniser og utforskning av det skamløse, et uunngåelig referanseverk. Det samme er karakteren Bess og de messianske motivene i Breaking the Waves (1996). Men der Bess oppsøkte den seksuelle fornedrelsen som bot for sine synder, har Joe et mer uavklart til sine «indiskresjoner». I det ene øyeblikket bebreider hun seg selv for alle familiene hun har ødelagt, og lar seg piske, i det neste har hun ingenting å beklage, annet enn at hun «alltid forventet mer av solnedgangen».

For, som hun insisterer, hun er slett ikke sexavhengig: «I love my cunt and my filthy dirty lust.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s