Grotid forkledd som mørketid

har

(Teksten er tidligere publisert i ENO)

Med skjegget i postkassa: A-has «mørke mellomspill» er egentlig deres beste.

– A-ha handler om skyld og soning. Det er et veldig luthersk band. «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg.»

Henning Kramer Dahl, poet, i Jan Omdahls bok The Swing of Things (Forlaget Press, 2010)

OPP AV HAVET som en nyfødt Neptun og svanger med helt nye standarder for «bredskuldret». Glattbarbert og med hårlokken – et sted mellom tørr og våt – dinglende ned over pannebrasken. Hva er vel livet, annet enn et pust i sivet? Morten Harket er aktuell med sin femte soloplate, Out Of My Hands, denne våren, og fremstår like fordømt ung som alltid. Som om hver fiber i kroppen hans har konspirert mot aldringsprosessen som vi andre dødelige er beheftet med. Vel, det er iallfall slik han liker å presentere seg nå, 53-åringen. Som en … tja, norsk Tom Cruise?

Holder du denne skikkelsen opp mot ungpikeplakatene fra åttitallet, er det kan hende vanskelig å se for seg en annen utgave av a-ha enn denne nærmest demonstrativt evigunge versjonen. Men det var faktisk en periode da a-ha hadde skjegg, en tid da Magne dasset rundt i uformelige dongeriskjorter, Morten ikke gikk til frisøren på flere år, og Paul … ja du vet, få har vel perfeksjonert kunsten å se så fullstendig giddelaus ut som Paul. I det hele tatt: Det finnes et rampete a-ha-avsnitt der de dro til Minneapolis for å gjøre narr av Prince.[1]

Hadde de oppdaget pot, mon tro?

Når i alle dager var dette?

Nettopp.

I konvensjonell historieskriving har dette a-ha-kapittelet – den smått gritty nittitallsutgaven – mer eller mindre forsvunnet. Vi snakker om intermessoet etter «gullalderen», det ikoniske åttitallet som folk flest forbinder med a-ha, og før «comebacket» på 2000-tallet, da bandet vendte tilbake til oppskriften (og stylingen) fra sine glade ungdomsår.

De to langspillerne som kom i mellomtiden – East of the Sun, West of the Moon (1990) og i særdeleshet Memorial Beach (1993) – er imidlertid for høydepunkter i a-ha-diskografien å regne. Bare så synd at ingen lytter til dem.[2]

Det er i hovedsak to takes på a-has mellomspill tidlig på nittitallet, eller to skoler, om du vil.

I læreplanen til skole#1 konstituerer platene fra nittitallet «det desillusjonerte a-ha»: Dette var perioden da fansen og bandet, som eks-kjærester gjerne sier, «vokste fra hverandre». A-ha spilte ikke lenger på lag med tidsånden, men sto noe fortumlet igjen i veikanten bare for å se den ene rivalen etter den andre «gli forbi». Dette kom ikke minst til uttrykk lokalt i Harket-familien, der den to år yngre lillebroren til Morten, Håkon Harket, disputerte i idéhistorie omtrent på denne tiden. Hvor flyktig er vel ikke hengivenheten til noen millioner ungpikehjerter mot en magistergrad i filosofi?

Med ett var lillebror den mest fremgangsrike av de to. Og for første gang i sitt liv opplevde Morten – med bare sin amputerte artium å vise til – å møte stengte dører der broren gled rett inn.

Hva kan slike forsmedelser lede til? Vel, i Mortens tilfelle tilskyndet den plutselige opplevelsen av tilkortkommenhet at han som for et tiår siden hadde vært verdens kanskje fremste stilikon, gikk til innkjøp av bibliotekarbriller(!). Den samme overstyringen ble de klassiske James Dean-lokkene bytte for; dem begynte han å – hold deg fast! – dandere i musefletter. Du trenger ikke være hobbypsykolog for å forankre fremtidig tåkefyrstestatus og den pressekonferansen på Studentersamfundet i Trondheim i 2006 («I all enkelhet tror jeg kanskje ikke lenger at den fysiske verden finnes») i nettopp denne perioden.

Men Morten var ikke alene om sine sjelekvaler. Innad i bandet ble rivaliseringen mellom Paul og Magne stadig surere.[3] Snart tok de konsekvensen av den dårlige kjemien og innledet en pause på ubestemt tid (som varte i perioden 1993‒2000)[4]. Dette er et narrativ som ikke minst bandet selv har oppmuntret til og bidratt til å sementere (Magne: «en mørk og tung periode for bandet»)[5]. Låtutvalget ved den aller siste avskjedsturneen («Ending on a High Note», 2010) var symptomatisk ‒ dette er en periode a-ha bare allernådigst gjør vendereis til: Kun to låter fra nittitallet ble funnet verdig en plass på settlista: den The Doors-aktige rysaren «Move to Memphis»[6] og den yndige «(Seemingly) Nonstop July».

Om folkeskolen har falt Memorial Beach i ryggen, har ikke bandet selv vært noe nådigere.

Det finnes imidlertid en alternativ læreplan, en fortolkningsnøkkel som forvaltes av skole#2. Her representerer intermessoet tidlig på nittitallet – da alle tre bandmedlemmer fylte tretti i løpet av noen få år – først og fremst en frigjøringstid, med viltvoksende hårvekst som en betegnende markør. En gest som i musikalsk sammenheng putter dem i samme kategori som The Beatles, som også kamuflerte seg bak tiltagende mengder ansiktshår for å markere avstand til «Den hysteriske perioden» (beatlemania). Det kan også argumenteres for at tømmerhuggerstilen, som særlig Magne gjorde seg til eksponent for, innevarslet nittitallets grunge-estetikk og hele beard rock-bevegelsen på 2000-tallet («farvel barberhøvler og konformitetspress!»).

Som med The Beatles var også musikkproduksjonen til a-ha en pågående kamp mellom himmelhvelving og ungpikeværelse, mellom kunstneriske vyer og kommersielle hensyn. På den trygge siden av trettiårsdagen hadde de endelig ryggen fri: ikke lenger disse hylende småjentene i hælene. Memorial Beach er slik sett den ledigste a-ha-utgivelsen, men også andre faktorer konvergerer og gjør plata til en slik sjelden blomst. Med tjueårene tilbakelagt og påbegynnende familieliv på alle kanter forduftet også den siste rest av gravitasjonskraft innover i bandet. Resultatet var et voksenkollektiv der ingen lenger gadd å ta hensyn til noen – og aller minst til hverandre. De var nå en løs bandallianse med ingenting annet i potten enn sitt felles ettermæle.

Omtrent samtidig som jevngamle – og på denne tiden like fortapte[7] – U2 (Bono er ett år eldre enn Paul) laget sin desidert mest interessante utgivelse (Achtung Baby, 1991), mobiliserte a-ha til et lignende krafttak. Akkurat som U2 maktet de å kryste en dyp, djerv og desillusjonert plate ut av tilsvarende omstendigheter.[8] Memorial Beacher a-has Achtung Baby. Eventuelt a-has svar på The Doors-platen L.A. Woman (1971). Også en helskjegget og odds-trassig overtidsskåring med omslagsfoto drapert i solnedgangsrødt.

For de som fremdeles mestrer reglene for orddeling: ikke så mye voksenrock som voksen rock.

Der Achtung Baby og L.A. Woman etter noe betenkningstid har blitt løftet til topps i Den vestlige popkanon,[9] er imidlertid Memorial Beach mer eller mindre ignorert, eller bare glemt. Med unntak av Harket-affecionado Sondre Lerche,[10] som har henvist til «Locust» (platens spor fem, ord kan ikke yte den rettferdighet) som sin favorittlåt, er det sørgelig stilt. Ikke så mye som en «Vi som synes at flere må snakke om Memorial Beach»-gruppe på Facebook. Ikke så mye som en beskjeden henstilling til i det minste å sjekke mid-period a-ha i den oppsiktsvekkende kåringen i Morgenbladet, der Scoundrel Days og Hunting High and Low ble henholdsvis nummer to og tre. 

Flere historikere har argumentert for at middelalderen («Dark ages» på engelsk) har fått et ufortjent dårlig rykte i tradisjonell historieskriving. Den velrennomerte historikeren Johan Schreiner har for eksempel kalt sitt standardverk om middelalderen for Tusen års grotid (1953), en passende benevnelse også på mellomspillet til a-ha. I begge tilfeller handler det om grotid forkledd som mørketid, progresjon forkledd som stillstand. Tidløs kunst under dekke av «creative differences».

Så, hva med en fullstendig rehabilitering og total oppreisning nå som plata fyller tjue år? Om ikke annet så for å lokke frem et sjeldent smil hos Paul: «Jeg fikk skylden for at Memorial Beach ikke solgte mer enn den gjorde», sier han i boka til Jan Omdahl.[11] «Du gjør ditt beste for å gi gutta litt tyngde, og så havner du på tiltalebenken.»


NOTER:

[1] Memorial Beach er som eneste a-ha-album spilt inn i USA. Prince skulle angivelig stikke innom en av innspillingsdagene, men trakk seg da han fikk rede på høyden til de tre nordmennene. A-ha svarte med å tusje «Prince» over barnepissoaret (som studioet av en eller annen grunn var utstyrt med).

[2] Kanskje bare Vinduet-redaktør og musikkskribent Audun Vinger som under åpningen av a-ha-utstillingen på Nasjonalbiblioteket i 2010 tok til orde for at bandet måtte se å fremføre Memorial Beach i hele sine fylde på Øyafestivalen.

[3] Morten: «Spenningsforholdet i maktbalansen mellom Paul og Magne var også på det sterkeste, før Magne gjorde en form for oppgjør.» Omdahl: The Swing of Things, side 188.

[4] La oss gjøre bandet en tjeneste og overse paralympics-låta «Shapes that Go Together» fra 1994.

[5] Ibid. side 188.

[6] Slektskapet mellom a-ha og The Doors er for øvrig et forhold som ikke er godt nok diskutert i norsk musikkresepsjon, til tross for noen anslag i boka til Jan Omdahl, The Swing of Things. Det første navnet til a-ha var for øvrig The Bridges, som rent fenomenologisk og fonetisk skulle antyde opplagte bånd til Morrison & Co. Kuriosa: De to bandenes dårligste singler heter henholdsvis «Touchy!» (a-ha) og «Touch Me» (The Doors).

[7] Etter fiaskoen Rattle and Hum (1988). Politiske omveltninger gjorde dessuten at deres, altså Bonos, politiske kompass måtte kalibreres på nytt.

[8] Også fortsettelsen til de to nevnte har klare paralleller: Begge foretar en smått reaksjonær U-sving når de nærmer seg førti, og gjenoppdager ungdommens muse ved millenniumsskiftet. Begge presenterer vendingen som et «comeback» (og lykkes med å overbevise media om den samme vinklingen): «Nok eksperimentering og lave salgstall: La oss bli Norge‒Tysklands/verdens største band igjen, gutta!» U2s største post-førti-hit («Beautiful Day», 2000) er for øvrig påfallende lik «The Sun always shines on TV», særlig midtpartiet der både Morten og Bono synger: «Touch me (…)».

[9] Tjueårsjubilanten Achtung ble i fjor gjenstand for omfattende hyllesterklæringer og deluxe-innpakninger. Førtiårsmarkeringen til L.A. Woman ble på samme tid markert med den påkostede og myteomfavnende dokumentaren Mr. Mojo Risin’. Anbefales!

[10] Som guttunge insisterte Lerche en gang på at familien måtte kjøre den lange veien om Kongsberg da de var på vei hjem til Bergen fra bilferie. Kongsberg? Der Morten Harket vokste opp.

[11] Ibid. side 188.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s